USAs nye utenrikspolitikk tar form

Kommentatorer både her hjemme og i utlandet advarte mot å tro at USAs nye president Barack Obama skulle kunne skape en ny utenrikspolitikk. De viste til at presidentens første prioritet til enhver tid måtte være å ta vare på USAs interesser, og derfor ville han ikke ha fleksibilitet til å skape en ”ny” utenrikspolitikk. Men i de åtte dagene Obama var på tur, viste han at det kan være forskjellige måter å ivareta disse interessene på. Obama viser at han vil bli en helt annen type president enn det hans forgjenger George W. Bush var.

Obama mener det er i USA interesse om landet kan bli en brobygger mellom motstridende interesser, ulike ideologier og uenige nasjoner. Obama aksepterer at USA ikke lenger er verdens eneste supermakt, men han vil at USA skal påta seg en ledende rolle i arbeidet mot trusler som internasjonal terrorisme, spredning av kjernefysiske våpen, global oppvarming og den verdensomspennende finanskrisen.

Konkrete hendelser
To konkrete hendelser de siste par uker har bidratt til å anskueliggjøre hva han mener. Den første hendelsen kom 5. april, da nordkoreanerne, som oppfatter seg selv som en fiende av USA og sier at de har kjernefysiske våpen, skjøt ut en langdistanserakett og sa at de hadde lyktes med å plassere en satellitt i verdensrommet. Det var en slik hendelse Obamas motstandere hadde i tankene da de under valgkampen i fjor sa at Obama ikke hadde gode nok utenrikspolitiske kunnskaper til å kunne håndtere en alarmmelding til Det hvite hus ”klokka 03 om morgenen”.

Nå viste det seg at Obama håndterte saken utmerket, da han kort etter fikk melding fra sine folk om at den nordkoreanske utskytingen ikke utgjorde noen alvorlig trussel mot USAs interesser. I stedet for å trappe opp ord og uttrykk med trusler om et sterkt, kanskje nytt forsvarssystem i verdensrommet, brukte han sin tale til NATO få timer senere til å understreke at USA opprettholder sitt ønske om å fortsette sitt arbeide for fred og sikkerhet i en verden uten kjernefysiske våpen. Men han la til at FNs sikkerhetsråd bør treffe tiltak mot Nord-Korea, uten å være konkret.

Opptrapping under Bush
Obama er klar over at Nord-Koreas viktigste opptrapping av sin kompetanse til å utvikle kjernefysiske våpen fant sted i perioden 2001-2006, mens Bush-regjeringen forsøkte å isolere Nord-Korea og presse landet til overgivelse eller sammenbrudd. I stedet gjenopptok landets leder Kim Jong Il våpenutviklingen og gjennomførte landets første kjernefysiske sprengning.

Få timer etter den nordkoreanske rakettutskytingen før påske, kunngjorde president Obama USAs egen, ambisiøse ambisjon om å redusere antall atomvåpen over hele verden.

- Som en atommakt, og det eneste land i verden som noen gang har brukt atomvåpen, har USA et spesielt, moralsk ansvar. Dette kan USA ikke gjøre alene, men vi kan gå foran for å få andre land til å følge etter, sa Obama den dagen Nord-Korea skjøt ut sin rakett.

Kontakt med Russland og Iran
Forut for NATO-toppmøtet i Strasbourg møtte Obama den russiske president Dimitry Medvedev og ble enige om å innlede forhandlinger mellom USA og Russland om å redusere deres arsenal av atomvåpen med en tredjedel.

Samtidig bekrefter representanter for Obamas regjering at USA ønsker å gå sammen med Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina om å forhandle med Iran om det iranske, kjernefysiske utviklingsprogram. Det er nok et eksempel på at Obama mente alvor da han sa i valgkampen at han ønsker å rekke ut en hånd til og diskutere med ikke bare USAs venner men også dem som oppfatter seg som USAs fiender. I realismens verden vet Obama også at andre land kanskje har større muligheter ti å komme på talefot med Iran enn det USA har, fordi den tidligere amerikanske regjering har stemplet Iran som ”roten til alt ondt” i Midtøst-regionen.

Kapringen av Maersk Alabama
Den andre hendelsen var Obamas totale respons til kapringen av det amerikanskregistrerte skipet Maersk Alabama og kidnappingen av skipets amerikanske kaptein, Richard Phillips, utenfor kysten av Somalia onsdag i påskeuken. Med det amerikanske marinefartøyet USS Bainbridge i nærheten, greide mannskapet på det kaprede skipet å overmanne kaprerne og ta tilbake kontrollen over skipet. Kaprerne tok med seg kapteinen som gissel da de flyktet i en av skipets livbåter.

Da trådte USAs inn med full tyngde, ikke bare militært, men også gjennom USAs forhandlingskraft og overtalelsesevne direkte og gjennom sine allierte. Den amerikanske marine håndterer saken på vegne av eieren, Maersk Line Ltd, i Norfolk, Virginia, på USAs østkyst, mens det føderale politiet FBI ble koplet inn i forhandlingene med kidnapperne. Maersk Line er et amerikansk datterselskap av det danske rederiselskapet Mærsk.

Kontakt med Obama og Clinton
Både president Obama og hans utenriksminister Hillary Clinton står i stadig kontakt med dem som leder redningsoperasjonen, og det internasjonale skipsfartsmiljøet følger utviklingen nøye. Piratenes kapringer av skip utenfor Somalia er blitt et økende internasjonalt problem og en alvorlig trussel mot sikkerheten til dem som er om bord i skipene og mot skipenes verdifulle last.

Dette skipet var på vei til Afrika med forsyninger fra hjelpeorganisasjonen USAID, FN-organet World Food Program, den kristelige WorldVision og en katolsk hjelpeorganisasjon. Hovedmottagerne av hjelpeforsyningene er fattige I Uganda og kaprernes eget land Somalia, samt flyktninger I Kenya.

Betydning for norsk skipsfart
Også norske skip er utsatt for kapring og utpressing i havområdet utenfor Somalia, så utfallet av denne kaprerkrisen vil være viktig også for norsk skipsfart. I skrivende stund fredag formiddag er flere amerikanske marinefartøyer på vei til stedet, livbåten med kaprerne og den kidnappede kapteinen er gått tom for drivstoff, men situasjonen er fortsatt uavklart.

Hvordan Obama-regjeringen håndterer denne saken kan danne presedens for hvordan framtidige kapringer bør håndteres. Hvis denne saken kan løses uten bruk av våpenmakt eller utbetaling av løsepenger, kan den få stor betydning for hvordan tilsvarende kapringer kan håndteres – og dermed bidra til at det kan bli mindre fristende for kaprerne å fortsette med dette slik at problemene kan finne en endelig løsning.

Obamas farlige fantasi?
Det mangler ikke på kritikere av Obamas forhandlingsvilje. Presidenten hadde ønsket å få en bred, tverrpolitisk enighet om de store linjer både i kampen mot finanskrisen og for sterkere utenrikspolitisk engasjement for å håndtere de andre globale krisene hans regjering står overfor, men foreløpig har han stort sett demokrater bak seg. De mer konservative politikerne mener Obama er naiv, og at det ikke nytter å forsøke å snakke fiender til fornuft i en brutal verden hvor så mange drives av et morderisk hat og hvor de fleste på alle måter forsøker å skaffe seg økonomiske eller militære fordeler.

- Obamas idé om en verden fri for atomvåpen er farlig fantasi, sier den tidligere lederen for de republikanske medlemmene i Representantenes hus, Newt Gingrich. Men samtidig øker oppslutningen om Obamas utenrikspolitikk blant de amerikanske velgerne. I følge meningsmålingsinstituttet Gallup hadde Obama i februar støtte for sin utenrikspolitikk fra 54 prosent av velgerne, mens støtten i slutten av mars hadde økt til 61 prosent. Forklaringen fra Gallup er at jo mer velgerne lærer seg om Obamas politikk, jo mer synes de å støtte den.

Særlig viser meningsmålingene stor oppslutning om Obamas forsøk på en tilnærming til muslimske land.

Største endring siden Reagan
Det er bemerkelsesverdig i en situasjon hvor den nye presidenten står for den største endring av USAs utenrikspolitikk siden republikaneren Ronald Reagan overtok etter demokraten Jimmy Carter for 22 år siden.

Men mens Reagan tok Amerika med på en klar høyredreining av amerikansk politikk, er endringen i dag like klart tilbake i retning sentrum etter George Bush’ konservative ledelse. Og kanskje mer enn noe annet, har Obama innført en ny tone, en mer lyttende inngang til det internasjonale samarbeidet, enn det som kjennetegnet George Bush.

Ledes av fornuft
Obama viser alle tegn på å la sin politikk bli ledet av fornuft, og ikke prestisje, partipolitikk eller ideologi. I den maraton av taler og erklæringer Obama var igjennom på sin reise i uka før påske, satte han ord på mange av de forskjellene han har i forhold til sin forgjenger når det gjelder makt, diplomati og endog den menneskelige natur.

Obama mener at makt alene ikke gir amerikanerne rett til å gjøre som de vil i verden, selv om også president Obama forbeholder seg retten til å bruke makt på USAs vegne når han ikke ser andre muligheter. Men han vil ikke la den makten bare komme til uttrykk gjennom raketter og stridsvogner, men også gjennom solide allianser og sterke overbevisninger.

Ny militærstrategi
Også i de tilfeller hvor øverstkommanderende for USAs militære styrker, president Obama, har valgt å bruke militær makt, vil det bli gjort i henhold til andre retningslinjer enn tidligere. USAs militære øverstkommanderende i konfliktene i Afghanistan og Irak, general David H. Petraeus, sa det slik i et intervju med det Washington-baserte tidsskriftet Foreign Policy tidligere i år:

- Vi må skape forhold hvor vi kan komme overens med dem som i utgangspunktet vil kjempe mot oss. Å komme overens med folk gjør du lettest ut fra en posisjon hvor du er sterk, og så bruke din styrke klokt til å overtale dem du møter til å bli en del av løsningen, ikke en del av problemet.

Finn terroristene!
Dette var forløperen til USAs nye strategi i Afghanistan, hvor Obama har kunngjort at den militære innsatsen vil bli fokusert på det som egentlig var kampens hensikt, å finne og tilintetgjøre terroristene i deres gjemme- og fristeder i fjellområdene i grenseland mellom Afghanistan og Pakistan. Men, som general Petraeus sier, det er viktigere å beskytte den uskyldige sivilbefolkningen enn det er å tilintetgjøre fienden. Bare slik mener han at de kan vinne sivilbefolkningens tillit, slik at de militære kan komme til og uskadeliggjøre Al Qaida og deres terrorister.

Mens Bush-regjeringen så på USAs militære makt som sitt fremste utenrikspolitiske fortrinn, fremhever Obama-regjeringen dialogens fordeler. Mens Bush så som sin viktigste oppgave å markere USAs synspunkter, interesser og verdier på en robust og utvetydig måte, selv om det irriterte landets allierte, synes Obama å ville trå varsomt og påvirke både venn og fiende til å se på USAs synspunkter som fornuftige.

Stjernestatus i Europa
Både før og etter valget i november i fjor, hadde Obama stjernestatus i Europa. I juli 2008 sto jeg selv som ABC Nyheters medarbeider i Tiergarten i Berlin sammen med 200.000 andre og lyttet til Obamas visjoner om et nytt samarbeid mellom Europa og Amerika ved å gjenopplive følelsene fra Berlin-blokaden i 1948-49. Da stengte Sovjetrusserne tilførselsveiene til Vest-Berlin som et ledd i Den kalde krigen, og Vest-Berlin ble liggende isolert innenfor det Sovjet-dominerte Øst-Tyskland som en ”øy i et rødt hav”. Bare luftfarten til og fra Vest-Berlin fungerte, og USA startet sin berømte luftbro med forsyninger til Vest-Berlin med den amerikanske sektorkommandanten i Vest-Berlin, general Lucius Clay, som administrator.

Europa var på randen av en ny verdenskrig, og general Clay sendte et berømt telegram til Washington hvor han sa at en krig i Europa innen 60 dager var sannsynlig.

Åpen krig ble unngått, men USA og det daværende Sovjet-Unionen var lammet i en fastfrosset fiendeforestilling mellom USA og Sovjet med Europa som et delt kontinent mellom seg. De to blokkene dannet hver sin forsvarsallianse, den vestlige NATO og den østlige Warszawa-pakten, på hver sin side av Jernteppet som senket seg ned over Europa. Denne kalde krigen ble ikke løst før Reagan og Gorbatsjov fant hverandre i en fornuftsmessig forståelse, og Muren som skilte Vest-Tyskland fra Øst-Tyskland og skilte Berlin i to deler, ble revet 9. november 1989.

Sist sommer brukte Obama Berlins historie og minnene om luftbrua i Den kalde krigen til å gjenopprette de tette forbindelsene mellom Amerika og Europa.

Menneskelig kontakt
Sist uke var Obama i Praha, som i Den kalde krigens dager var hovedstad i det daværende østblokklandet Tsjekkoslovakia. Der understreket han betydningen av dialog mennesker i mellom.

- Når du har mulighet til å møte mennesker fra andre kulturer og andre land, og du lytter til dem, så kan det hende at du finner ut at også de er opptatt av sin familie og at dere har omtrent de samme håp om gjøre noe for det samfunn du lever i. Dere alle håper kanskje en gang å danne deres egen familie, og deres barn kan ha håp om å være ved god helse og få en god utdannelse. Alt det som mennesker over hele landet deler og kan være enige om er langt viktigere enn det som er forskjellig, sa president Obama i Praha.

Åpenhet og godvilje
Obama setter hele sin egen og sin regjerings prestisje inn på at konflikter skal løses gjennom den makten som åpenhet og godvilje representerer. Hans personlige popularitet er så visst ingen ulempe, og det er heller ikke den plutselige og overveldende popularitet som hans hustru Michelle opplever. Men det er ikke nok til å vinne varige venner for USAs interesser. Heller ikke er det utenrikspolitiske resultater å oppnå selv om andre land får et mer positivt inntrykk av Amerika på grunn av presidentparets personlig popularitet.

Men det kan være en fordel å ha et godt omdømme når USA i neste omgang kommer og ber om samarbeid om utenrikspolitiske løsninger.

Magre konkrete resultater
De konkrete resultatene av Obamas første reise til Europa er magre, selv om de finnes. Toppmøtet av landene med de 20 verdens største økonomier (G20), som består av 19 land pluss EU, kom fram til å øke ressursene til Det internasjonale pengefond (IMF) fra 250 milliarder dollar til 1.100 milliarder dollar, for at IMF skal kunne låne ut penger til land som trenger hjelp til å motstå effekten av et sammenbrudd i den globale etterspørsel etter varer og tjenester på grunn av finanskrisen.

I tillegg gikk landene inn for at lederstillingene i de store, internasjonale finansinstitusjonene skal fylles gjennom en åpen utvalgsprosess, og valget skal være basert på hvilke kvalifikasjoner og hvilken relevant erfaring kandidaten har. Det vil kunne åpne veien for en leder fra et u-land, noe som kan øke fattige lands innflytelse på institusjoner som IMF og Verdensbanken og skape en nærmere kontakt mellom dem og de landene som trenger deres hjelp.

I følge mediene spilte Obama en aktiv rolle for å få G20 til å utarbeide en oversikt over land som opptrer som ”skatteparadiser” for at de skal bli mer åpne om sin virksomhet og bedre følge opp internasjonale regler. Det var skarp uenighet om dette mellom representantene fra Frankrike og Kina, inntil Obama tok sjefsdelegatene fra hvert av landene til side og fikk dem til å akseptere en felles formulering av teksten i vedtaket.

NATO-støtte til Afghanistan
I Strasbourg deltok Obama i NATOs toppmøte og ba om sterkere støtte til NATOs krigføring i Afghanistan. Obama forklarte USAs nye strategi i Afghanistan, hvor sterkere oppmerksomhet blir rettet konkret inn på å finne og tilintetgjøre terroristene som kan tenkes å gå til angrep mot mål i USA og andre NATO-land, som de hittil har gjort både i USA, Spania og England.

De siste dagers nyheter om at britisk politi har sprengt en Al Qaida-celle i Manchester og Liverpool, skulle bekrefte at kampen mot terroristene i Afghanistan og Pakistan i aller høyeste grad berører også andre NATO-land enn USA.

Obama lyktes i å få løfte om å få ytterligere 5.000 soldater fra NATO-land. Av disse skal mellom 1.400 og 2.000 soldater engasjeres i opplæring og trening av afghanske militære styrker og politi, mens 3.000 soldater skal senders til Afghanistan midlertidig for å bidra til sikkerhetstiltakene ved det afghanske valget i august.

Støttet Rasmussen
Obama grep personlig inn da Tyrkia satt seg i mot den danske statsminister Anders Fogh Rasmussens kandidatur til å bli NATOs nye generalsekretær. Tyrkia, som er et hovedsakelig muslimsk land, gikk imot Rasmussen på grunn av hans håndtering av krisen i 2006 over tegningen av profeten Muhammed i en dansk avis.

USA støttet Fogh Rasmussen, så Obama tok først en samtale med Tyrkias president Abdullah Gul og så med Gul og Rasmussen sammen. Tyrkia ga etter, på betingelse av at Rasmussen som NATOs generalsekretær skulle få en tyrkisk assistent.

Beredt til å lede
Ingen kan vente at G20-landene eller NATO skal legge seg flate for Obama første gang han dukker opp på den internasjonale politiske arena. Han oppnådde noen positive, konkrete resultater, og han skapte et utgangspunkt og et miljø for videre dialog og diplomati om de vanskelige internasjonale spørsmål som verden er full av akkurat nå.

- Jeg tror vi greide oss OK, svarte Obama på et spørsmål fra journalister i presidentflyet Air Force 1 på vei hjem over Atlanterhavet. På denne første turen som president var hans uttrykte hensikt å se og lære, og samtidig gjenta det Obama sa i sin tiltredelsestale den 20 august: USA er villig til igjen å ta en internasjonal ledelse.

Det har Obama nå gjort, og alt tyder på at resten av verden setter pris på det.