Det er så befriende lettvint å brunskvette litt mot Frp. Da er man på den riktige siden av moralstreken og man slipper å ta ubehagelige avgjørelser i en streben på å løse problemet.

Det er mulig du synes getto-oppbyggingen i nevnte områder er OK.
Det er mulig du synes intergrering av innvandrere i Norge er OK.
Det er flere og flere som synes det som skjer ikke er bra, og det bør nok foretas noen grep for å endre en uheldig utvikling.
Har du evt. noen løsninger så kom med de, slutt med det tullet om å fargestemple ethvert utspill fra FRP.

Nei han har ikkje det. Du burde ikkje "ane" så mykje!

Brun=brunskjortene til Hitler= nazifarge.
Blodrød= Maos røde bok=kommunistdiktatur/Pol Pots røde nedslakting som kostet blodet til 2 mill. av Kambodsjas 7 mill. innbyggere.= venstreekstrem "folkefrigjøring", hyllet av europeiske marxist-leninister med universitetsutdannelse. = såkalte "sofasosialister" som ville vært de første som ville bli tatt av dage dersom "folkedemokratiet" hadde blitt en realitet i vestlige i-land.
Apropos: Pol Pot renset landet for intellektuelle= 2 mill. døde. Vestlige intellektuelle støttet Pol Pot.
Syntes han var gjev gut........
Hvor langt skal latterligheten gå uten at noen radfletter disse selvmotsigende superfjottene?
Heldigvis har de Hamas og Gaza fremdeles; mer enn nok til å gi dem oppmerksomhet. Og Fritt Ords Pris.......
Men ulykke over ulykke! Tenk om det skulle bli fred mellom Israel og palestinerne? Huff, huff.

Ja, det er vel slik tror jeg. Det er nok det samme hva du skriver, svaret er gitt. Det er lettere å forstå svensk enne Farsi eller noe annet. Kanskje det er forklaringen. Dersom alt er så vanskelig i Norge, vel det svaret er vel også gitt!

1. I siste undersøkelse (2007) var 78% av alle innvandrere i jobb eller utdannelse. Av de resterende 22% mottok en vesentlig del kontantstøtte og en vesentlig del var syke/uføretrygdet på grunn av arbeidsslitasje og krigsskader. Eksakt %andel på sosialstønad vet jeg ikke, med for å motta sosialstønad må man være villig til å ta i mot tilbud om arbeidsrettede tiltak. Dersom sosialkontorene betaler ut sosialstønad over lengre tid uten å stille krav, så kan vi ikke angripe mottakerne for det. Et av problemene for mange sosialkontor er at de ikke kommer inn på de markedene som tiltakene befinner seg på.
2. Alle flyktninger, samt de som kommer på familiegjenforening har plikt til å delta på introduksjonsprogram inntil de har gjennomgått minimum 300 timer norskundervisning og har skaffet seg grunnleggende kvalifisering til arbeidsliv eller videre utdanning (inntil 2 år). Dersom vi ikke gir dem gode nok programmer slik at de kan lykkes, men istedet betaler ut introduksjonsstønad uten å stille krav, så må vi også ta ansvaret for resultatet. Til dette er å bemerke at 300 timer er et alt for lavt antall timer. For en voksen person med lite skolegang er det ikke mulig å lære et språk på 300 timer. Kravet burde vært mye høyere. på den andre siden har kommunen anledning til å gi inntil 3000 timer norskundervisning, uten ekstra kostnad for kommunen. Da begynner det å hjelpe.
I en undersøkelse foretatt i Oslo-regionen blant innvandrere og flyktninger (tror den var fra 2006. Du kan få referansen senere hvis du er interessert), svarte 9 av 10 at de gjerne ville ha mer kontakt med nordmenn, men at det syntes det var vanskelig å få kontakt. Dette stemmer ganske godt med mine egne erfaringer. Etter å ha jobbet tett oppmot flyktninger i 10 år er det noen få som ikke viser interesse for å få kontakt, mens de aller fleste ønsker mer kontakt, men finner det vanskelig. De blir litt usikre og redde. Da er hjemmets lune havn god å være i. Slik er det vel for oss også: Vi liker oss best hjemme, i husene våre. Der er det trygt.
3. Her gjelder svaret over. Min erfaring er at mange sliter vanvittig mye for å lære seg språket vårt. Dessverre er det mange som også gir opp. De mister troen på at de kan klare det. Kommuniksjon blir så vanskelig at det helst unngår den (jf: når vi hverdagsskolerte snakker engelsk med engelskmenn. Det er fryktinngytende, men med en tysker som er like dårlig som oss selv babler vi i vei som om vi aldri har gjort annet. De har det på samme måten. Det blir en befrielse å snkke med sine egne på sitt eget morsmål. Forståelig nok.
4. De aller fleste jeg kjenner er livredde for å gjøre feil og bryte lover. Eksempelvis ser de fleste muslimene jeg kjenner det som sin religiøse plikt å følge de lover som samfunnet har satt (de fleste jeg kjenner sier også at Sharialovene ikke er til for mennesker, og er en av årsakene til at de flyktet.
5. Den utenlandske befolkningen er overrepresentert på kriminalitetsstatistikken. Det fremgår imidlertid ikke hvor stor del av disse som er arbeidsinnvandrere fra øst- og vest Europa eller flyktninger. Det som er interessant er å sette den norske kriminalitetsstatistikken inn i de samme demografiske fordelingene som innvandrerbefolkningen har (det ble gjort for noen år siden). De aller fleste lovbrytere er menn mellom 18 og 45 år. Ofte ugift og med lav utdannelse. Denne gruppa er overrepresentert blant innvandrerne. Tar vi så ut av statistikken alle de kategoriene som ikke er representert: barn, kvinner, eldre osv, slik at vi sitter igjen med % tilsvarende demografiske spredning på den norske befolkningen som blant innvandrerne, så jevner statistikken seg ut. Altså er det lite som tyder på at vi nordmenn er så mye mer lovlydig enn andre folk. En kriminell er en kriminell på tvers av kultur og religion.
6. De aller fleste innvandrerne og flyktningene jeg kjenner sender penger hjem til familie og slekt. Det gjorde min bestefar når han var i Amerika og det ville jeg også gjort hvis jeg visste at familien min trengte det. Så en ineteressant sammenlikning: De som sender penger hjem kompenserer gjerne dette med å spare inn på eget forbruk her. De lever sparsommelig. Bruker lite infrastruktur. Altså stiller de ikke store krav til firefelts motorveier, hurtigtog, flyplasser scooterløyper, båthavner, hyttefelt og annet som koster fellesskapet. Mange nordmenn med rikelig med penger flagger ut sine bedrifter og sine privatformuer for å slippe å bidra til felleskassa. Men de fortsetter å la familien bo i Norge. Barna går gratis på våre skoler. Enkelte hustruer mottar trygd og benytter helsevesenet. De kjører på veiene, men de bidrar ikke sammen med oss til å betale for det. Hva er verst?
Et annet interessant moment som historikeren Knut Kjeldstadlie, har jobbet mye med er å undersøke nasjoners utvikling i lys av emigrering som tilfører hjemlandet ressurser og kanaliserer fattigdom ut (jf. den norseke utvandringen på slutten av 1800-tallet, m.fl. Land som får kanalisert en del av den fattige befolkningen ut og disse sender penger reder ofte grunnen for økonomisk vekst og politiske endringer. Det kan være svært positivt. Ikke minst med tanke på at de fleste flyktningene jeg har snakket med sier at de gjerne reiser hjem igjen dersom disse endringene skjer i hjemlandet :-)

Håper med dette at du er fornøyd med mine svar, Pål. Tror nok at det meste kan etterprøves i reelle referanser.
Vennlig hilsen
Per Atle Einan