Årets beste?

Øyehaugs roman «Vente, blinke» har fått sjeldent gode kritikker fra et bortimot samlet anmelderkorps, med Aftenpostens «årets beste»-konklusjon som en slags oppsummering.

- Når du skriver en bok håper du jo at den ikke skal bli stående ulest, bortgjemt og glemt lengst ned i en bokhylle, men en slik mottakelse som dette er bare helt overveldende. Jeg er ikke vant med å få så mye oppmerksomhet, sier Gunnhild Øyehaug og ler.

Erfaren debutant

«Vente, blinke» er Øyehaugs første roman, men fra før har den 33-årige forfatteren gjort seg bemerket både med novellesamlingen «Knutar» (2004) og essaysamlinga «Stol og ekstase» (2006). Mens debuten kom i 1998, med diktsamlinga «Slaven av blåbæret».

I «Vente, blinke» møter vi i fremste rekke den unge og forknytte litteraturstudenten Sigrid, filmregissøren Linnea, performancekunstneren Trine og den rødmende Viggo, med fortid også han som litteraturstudent. Deres fortellinger løper nokså parallelt, og tvinner seg etter hvert også inn i hverandre, godt hjulpet av (potensielle) kjærester som deres lengsler kretser usikkert og til dels desperat rundt.

Fire historier

- Egentlig er boka satt sammen av fire ulike historier, med det til felles at alle sliter med sine ønsker om å bli forstått. De er ensomme personer som vil nærme seg hverandre, men er det i det hele tatt mulig? Spør Gunnhild og røper at hun lenge trodde at hun aldri kom til å skrive en roman.

- Min fremste styrke ligger ikke i å bygge plot eller å skape handlingsdrevne historier. Men denne boka oppsto som et konglomerat av ideer, og med Sigrid på plass dukket også de andre personene opp. Deres fortellinger tvinner seg inn i hverandre og krevde romanformatet, med en fortellerstemme som styrer fortellingen og hopper mellom ulike personer. Det er mye indre liv her, men jeg har prøvd å gjøre det levende, uttaler Gunnhild.

Litterære referanser

Ifølge kritikerne har Gunnhild Øyehaug klart dette på en måte som kombinerer det dyptloddende og det lekne brede. Med menneskelige fortellinger skrevet med humor og varme, samtidig som mange kulturelle referanser står sentralt. Enten det er snakk om litteraturteoretikere, Dante eller Kill Bill.

- Det er stor avstand mellom Dante og Kill Bill, men den er likevel ikke så stor som mange tenker seg. Begge har mye å gi på hver sin måte, kommenterer Gunnhild, som selv har hovedfag i litteratur og mange års praksis som litteraturformidler.

- Min bakgrunn har nok likevel ikke så mye å gjøre med min bruk av litteraturstudenter og litterære referanser i «Vente, blinke». Det handler mer om at en vanlig innvendig mot bøker er at de er innadvendt og at de «fjerner seg fra livet». Man leter gjerne etter trikkekonduktøren bak forfatteren, man vil ha det levde livet. Men også lesing er en del av livet, som kan gi erfaringer man kan ta med seg videre. Og dette ville jeg formidle, forklarer Øyehaug.

Lærer, uten tidsskrift

Øyehaug jobber siden 2006 også som lærer ved Skrivekunstakademiet i Bergen, hvor kollega og venninne Olaug Nilssen tiltrådte som leder i høst. Men samtidig som de nå møtes også der, legger de ned sitt samarbeidsprosjekt, det litterære tidsskriftet Kraftsentrum.

- Siste nummer kommer i slutten av november, bekrefter Gunnhild. Hun omtaler perioden med Kraftsentrum som «kjekk», men fastslår samtidig at ingen av dem har den tida som trengs for å føre tidsskriftet videre.

- Kraftsentrum er et overskuddsprosjekt. Men begge har vi fått barn siden vi grunnla tidsskriftet, slik at overskuddet for Kraftsentrum ikke er der i like stor grad lenger. Dessuten har vi fått gjort det vi ville. Vi har skapt et lesbart tidsskrift med mer humor og litt lavere inngangsterskel enn de mer akademisk orienterte tidsskriftene, sier Øyehaug og tilføyer:

- Misforstå meg rett. Det er nødvendig og viktig med «vanskelige» tidsskrift, men det har kanskje vært vel stor overvekt av disse. Så mens noen av de gjerne ville luke i norske litteratur, var vårt ønske å gjødsle.