- Jeg måtte ned i graven

- Ja, jeg kan jo ikke juge rett ut.

Nikolaj Frobenius forteller at det var både tøft og tidvis skremmende for ham å skrive sin siste roman.

Jeg måtte gå ned i graven og inn i blodet og gørret.- Det har vært en vanskelig bok å skrive. Jeg måtte gå ned i graven og inn i blodet og gørret, som forfatter. Hvis ikke blir det jo ikke bra, sier han.

«Jeg skal vise dere frykten» er en skrekkroman om Edgar Allan Poe, en av historiens mest myteomspunnede forfattere.

Ungdomsforelskelse

For Nikolaj Frobenius begynte det allerede da han var 13 år, på hyttetur med sin bror og far. De hadde ingen tv, og da mørket kom begynte pappa å lese. Fortellingen het «Mannen i mengden», og den har vært Frobenius sin største inspirasjon i boken han nå har skrevet.

- Siden fikk jeg et forhold til Edgar Allan Poe som ungdom, slik jeg tror mange har. Du kan si at dette er en ungdomsforelskelse som har blusset opp. En dag hørte jeg på Lou Reeds plate «The Raven», og plukket Poe opp igjen.

Skjønnheten og det makabre

Den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe levde på begynnelsen av 1800-tallet.

Med døden og galskapen som tema, og et helt særegent musikalsk språk, skrev han noen av de mørkeste fortellingene i litteraturhistorien.

Det handler om lik som råtner, vakre døde piker og mennesker som begraves levende. Selv mente Poe at han skrev om skjønnhet. Frobenius forstår dette.

- Poe mente at litteratur handler om skjønnhet. Han mente at det skjønne oppstår ikke uten det stygge, og de tingene er veldig knyttet til hverandre. Slik tror jeg at det er i litteraturen i dag også, sier Frobenius.

Historiens verste nekrolog

I oktober 1849 døde Poe under mystiske omstendigheter, etter at han hadde blitt funnet i dårlig forfatning på et sjenkested i Baltimore. Vi vet ikke hva han døde av, men at han ble funnet i klær som ikke var hans egne, og hans siste ord skal ha vært «Herre, redd min stakkars sjel!».

Poe testamenterte sin litterære arv til sin rival Rufus Griswold, som så la all sin energi ned i å sverte Poe sitt rykte, blant annet gjennom enn svært berømt nekrolog.

- Det er sannsynligvis historiens verste nekrolog. Den er alt en nekrolog ikke skal være. Griswold var både tiltrukket av Poe, og kjente avsky for ham. Her finnes en underliggende konflikt, som fascinerte meg, sier Frobenius.

Svertekampanjen slo tilbake på Griswold selv. Mens Poe ble en legende, ble Griswold stående i historien som en litterær banditt.

Myten Poe

«Jeg skal vise dere frykten» er fortellingen om det besynderlige vennskapet mellom Griswold og Poe, og en uhyggelig tredjeperson som av hegivenhet til Poe gir seg til å sette fortellingene hans ut i live. Frobenius har gitt sine historiske personligheter fiksjonelle utfordringer.

- Jeg har hatt behov for å være friere i forhold til det biografiske materialet, til å spille ut rykter og sannhet mellom biografi og fantasi, sier han.

Selv om biografien til Poe danner grunnlaget for romanen, er det den myten om ham Frobenius har vært mest interessert i.

- Poe er henvist mye til i populærlitteraturen. Det har oppstått en stor kultur rundt Poe og det mørke ryktet hans. Jeg er interessert i hvordan auraen og ryktene rundt forfatteren former hvordan vi leser ham, sier Frobenius.

Han forteller at han ikke føler noen forpliktelse til å være absolutt sann mot det biografiske materialet, men at han derimot har hatt stor trang til å forstå personene han skriver om.

- Poe skrev selv om umuligheten av å skrive en sann biografi. Så det ville jeg i hvertfall ikke prøve meg på. Jeg har følt meg fri til å boltre meg i universet hans og det har vært både gøy og fryktinngytende, sier Frobenius.

Hva er sant?

Forfatteren og litteraturkritikeren Edgar Allan Poe fikk gjennomgå for sin ærlighet og sin makabre fantasi. Fortellingen «Berenice» handler om en mann som er forlovet med sitt søskenbarn, og ser henne forvitre av sykdom.

Han bli besatt av tanken på tennene hennes, som fortsatt er hvite og vakre. Etter hennes død drar han til kirkegården og trekker de ut.

Når man så vet at Poes kone Virginia var søskenbarnet hans, og at hun døde av tuberkolose, blir fortellingen straks mer forstyrrende.

- Det er en forferdelig novelle. Den er veldig rå, men Berenice var ikke Poes kone. Mye tyder på at Poe privat stort sett levde et rolig og kjærlighetsfullt liv. Det er en vesentlig forskjell mellom Poes liv og det han skriver. Akkurat det er veldig viktig, sier Frobenius.

Han har sterke meninger om dette. I 2004 gav Frobenius ut «Teori og praksis», og kalte det en løgnaktig biografi om oppveksten sin på Rykkinn. Den fikk en del av innbyggerne på hjemstedet til å reagere. Denne gangen har Frobenius utfordret både seg selv og leserne på en ny måte, gjennom det makabre.

Å gå for langt

- Det handler om å ikke tenke så mye på hva andre vil tro, men å slippe seg fri. Som forfatter skal du utfordre dine egne grenser og ikke være så opptatt av hva andre må tenke, sier han.

Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne gjøre noe mer dempet.

Å godta at det du skriver kan provosere en del av det å være forfatter mener Frobenius.

- Du kjenner jo på det, at det er en nerve, og at du i blant kjenner at du har gått for langt. Med denne boken har jeg tenkt at når jeg føler det sånn, da er jeg på rett sted. Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne gjøre noe mer dempet. Så tenker jeg at reaksjoner, enten folk liker eller hater det jeg har skrevet, er bra for meg. Jeg tenker ikke at jeg skal gjøre det ekstremt, men at jeg skal fremstille det som potensialet som ligger i teksten. Det er ubehagelig å skrive om tortur og gravscener. Samtidig er det noe med det mørke og skremmende som gjør at en føler seg renset. Det er litt ok, sier forfatteren.

Les også:
Bokmeldingar i ABC Nyheter

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur

Les meir om litteratur på Startsiden