Hvem eier rumpa di?

Pia Tjelta er en vakker kvinne, med yrke skuespiller. Den vakre Pia Tjelta spilte inn en sexscene i en norsk film, et ukeblad trykket stillbilder fra seansen og ble anmeldt til PFU av Pia Tjelta, som vant saken. Det ble altså fastslått at man ikke kan trykke den slags stillbilder av den vakre Pia Tjelta i et ukeblad. På film derimot er det altså helt greit å se Pia Tjeltas pupper og ellers nakne kropp, attpåtil i bevegelse.

Noen uker senere får vi på en tabloidforside se den vakre Pia Tjelta uttale at «Mads tok meg med storm». En privat SMS fra elskebassen Mads, med ordlyden «Jeg forguder deg», blir gjengitt i avisen sammen med en rekke andre intime detaljer fra Pia Tjeltas kjærlighetsliv. Så utkommer plutselig et dameblad, der man kan skue den vakre Pia Tjelta helt naken, stort sett i selskap med et laken, på forsiden og innover i hele bladet. Pia Tjelta uttaler da at disse bildene «har hun kontroll over», så det er greit.

Men la oss nå antyde at Pia Tjelta er det hun blir markedsført som, nemlig «en rekke norske menns drømmedame». Da kan hun risikere at nakenbildene fra Elle blir scannet inn av en kvisete nerd fra Lambertseter, som fikser temmelig frekt på dem i Photoshop og legger dem ut på diverse tvilsomme nettsteder der serveren er umulig å spore. Har Pia Tjelta fremdeles kontroll på bildene?

Eller kanskje det heller er slik at Pia Tjelta og en rekke andre drømmedamer (og menn) synes det er så essensielt viktig å eksponere privatlivet sitt at slike ting må risikeres? Eller kanskje noen bør coache dem grundig på hva det innebærer å figurere i media i 2008? Kanskje et lite realitetsorienterende crash-kurs i forståelsen av at det du publiserer i ett medium, automatisk vil bli spredd til alle andre medier, bare det er salgbart nok? Eller som kjønnsforsker Knut Kolnar sier det: Noen bruker media strategisk (og kynisk) til å bygge karriere og image, men påberoper seg samtidig karrierekontroll og vil sikre seg gevinstene av egen kroppsvaluta...?

Are you into dogging?

Det kan virke som om enkelte mister all selvfølelse dersom de ikke hver uke framstår med en del av sitt privatliv i massemedia. Et av de mest framtredende trekkene ved dagens tidsånd er at stadig flere mennesker går stadig lengre for å «bli sett». Det kan virke som det har oppstått et ubendig og umettelig behov for å bli sett, gjerne av så mange som mulig på en gang, og noen mennesker har dette behovet langt sterkere enn andre. Enkelte får et kick av å ha sex i en bil på Sognsvann mens tjue skrudde kåtinger ser på, mens andre velger seg TV og ukeblader til sin helt private kjendis-dogging. Big Brother-tankegangen har overtatt den yngste generasjonen for lenge siden, og den smitter over på stadig eldre årskull.

Det kan virke som om enkelte mister all selvfølelse dersom de ikke hver uke framstår med en del av sitt privatliv i massemedia. Hvis man så har denne trangen til ego-boost og selvbekreftelse, virker det noe merkelig å begynne å anmelde media til media for å gjengi noe som denne personen vitterlig helt frivillig har spredd i media. Ønsker du å beholde det minste spor av integritet, må du også gjøre noe for å bygge opp en integritet. Det gjør du ikke når du pusher kroppen din, ansiktet ditt, tankene dine, følelsene dine, synsingen din og kjærlighetslivet ditt til absolutt alle i en endeløs strøm.

Det kan virke som mange av nynarcissistene kanskje også nyter skandalene og alt fuzz som oppstår rundt bildene, og vi kan kanskje tenke at den vakre Pia Tjelta faktisk også fikk et kick av at ukebladet trykket sexscenene, på samme måte som hun fikk et kick av å se sitt kjærlighetsliv eksponert på forsiden av Dagbladet. Jeg ønsker Pia Tjelta lykke til med å bygge seg en integritet, men trøster henne gjerne med at hun ikke er alene om å være ny-dogger og nynarcissist.

Se min boxershorts og mine cellulitter!

Hva er årsaken til at utleveringen av private detaljer fra bimbos i alle vektklasser også har blitt mal for hva journalistikken skal bry seg om? For det er ikke bare skuespillere som er rammet av den nye narcissismen. Etter millenniumskiftet har medias råsalg av kjendisenes private pludring smittet over på journalistene også, i den forstand at en rekke kommentar- og petitskribenter anser det som maktpåliggende å fortelle leserskaren om de mest trivielle delene av sitt privatliv. Kongen av Privatpludder i A-magasinet heter Kjetil Østli, og Dronningen av Privatpludder i Dagbladet heter Trude Ringheim.

Om disse to skribenter vet vi nå alt: Kjetil Østli foretrekker boxershorts framfor truser. Herr Østli, feel free not to share. Vi vet hvor mye han tjener, hvor mye han betaler i skatt, at boligrenta hans har gått opp slik at han ikke kan kjøpe alle de dyre DVD-boksene han egentlig har lyst på, hvor han bor, at han har fått nye naboer, at han har en skapalkis til nabo, at han vanker på en brun nabopub. Pluss tusenvis av andre og gudsjammerlig drepende kjedelige detaljer. Men i avisen skal det. Det blir gullpenn av sånt! Det er i det hele tatt ingen gørrkjedelige, almenmenneskelige fenomener rundt herr Østli som han ikke har publisert i media.

Om Trude Ringheim vet vi at hun reflekterer svært mye rundt fenomenet førtiårskrise, hvem hun bor sammen med, vi vet til det ytterst detaljrike hva hun tenker om tidsklemma, om cellulitter, at hun har begynt å sykle til jobben, at ting begynner å henge, eller at hun innbiller seg at ting begynner å henge, at man må en spesiell type rumpe for å gå i en spesiell type jeans, at hun aldri har hatt en date uten alkohol, you name it. (Nå kjenner jeg Trude og vil gjerne si: Kjære Trude, kunne du ikke heller betrodd meg dette på en kafe?) Magnus Marsdal forteller hvilke møbler han har hjemme, at han har noen gamle møbler også, slik at jeg liksom skal forstå at mannen har kulturell kapital. Og det er når man leser slike utlegninger, spalte opp og spalte ned, i kilometervis, i milevis, i megatonn, at man tenker:

Who fucking cares?

Hva er årsaken til at utleveringen av private detaljer fra bimbos i alle vektklasser også har blitt mal for hva journalistikken skal bry seg om? Og hva kommer det av at ellers dyktige og seriøse journalister som Østli og Ringheim henfaller til dogging så fort de kommer over i petitformatet?

På seksti- og syttitallet ble det proklamert at "det private er politisk", men da tenkte man faktisk ikke på cellulitter eller boxershorts eller spaltisters private møbelvalg. Det hverdagsintime lullepreiket som tømmes over oss hver eneste dag fra deadlinepressede spaltister, er egentlig et tegn på journalistikkens begynnende sammenbrudd. Derfor bør dagens medier se seg selv grundig i hvitøyet og spørre seg: Hva er poenget med dagens voldsomme mengdte kommentarjournalistikk, når 80% av innholdet er uten substans og samfunnsmessig relevans?

I den grad det private er politisk skal det være forbundet med fare, fasadetap, opprør og risiko å offentliggjøre det, men denslags ser vi sjelden eller aldri. Arne Skouen er dessverre død, men det burde han ikke ha vært, iallfall ikke hans ånd, eller hans blikk for hvilke deler av privatlivet som inneholder samfunnsmessig sprengstoff som fortjener å debatteres. I mens må vi på toppen av det hele lese Lørdags-DN, der spaltister får betalt en formue for å fortelle oss at det var litt problematisk å få lagt rør i hagen.

Give us some beef, please.