Johann Grip: Reisen fra Karawankene (Damm, 245 sider)Veien til hverdagen

I Johann Grips andre roman, som for øvrig er en frittstående oppfølger til den kritikerroste debuten «Den korte veien hjem», følger vi den østerrikske bakerlærlingen Adi der Vater i starten på hans eksil i Sverige på 1960-tallet.

Etter at der Vater har ramlet på fylla og havnet i klammeri med politiet, blir han nemlig sendt til Sverige av sin strenge mor, for at han skal begynne å jobbe på et jernverk i Värmland. Vi følger den unge mannens iherdige kamp for å finne sin plass i det svenske bygdesamfunnet. Han prøver å innordne seg lokale skikker, skaffer seg venner, lærer seg å spise falukorv og danser til Sven-Ingvars.

Romanens rammefortelling åpner for en del spennende tematikk og et vell av interessante historier. Her kan Grip leke seg med bygdementalitet, atomkraftens framvekst, Sveriges tidsånd på 1960-tallet, Adi der Vaters personlige dannelsesprosess, innvandringsspørsmål eller det nesten Charlie Chaplinske potensialet som ligger i den godtroende grønnskollingen der Vaters møte med moderniteten. I lyse øyeblikk tøtsjer da også «Reisen fra Karawankene» innom enkelte av disse temaene, men for ofte framstår dessverre romanen som en kø av hverdagslige episoder og omstendelig tomsnakk: «Der Vater vandret bortover. Det var på tide med mat. Nå måtte han bare handle maten før han fikk spist den.»

Bygger opp spenning

En god roman må ikke nødvendigvis være gjennomsyret av tragedie og konflikt. Stillstand og lavt spenningsnivå kan ofte være kraftfulle virkemidler. Likevel må man kunne forlange et visst drama, et lite uromoment, som gjør en roman interessant å følge. «Reisen fra Karawankene» føles for sjeldent farlig og uforutsigbar, noe som gir romanen en monoton hvilepuls. Hver gang det så mye som antydes at det henger en konflikt i lufta, løses den kjapt opp i løpet av noen få linjer. Det er nesten som om Grip selv trer inn i teksten og glatter over romanens sårt savnede spenningsfelter, akkurat i det de truer med å skape ubalanse. Ja, selv når der Vaters bestevenninne Laura blir mukka til i ansiktet av sin ektemann, feies det hele kjapt vekk med en fleip og en god sigar.

Denne fornektingen av, la oss kalle det action, i teksten kunne tilført romanen en murrende undertone full av foruroligende antydninger. Men i stedet tapper den beklageligvis teksten for spenning og mystikk.

I tillegg er det irriterende at Grip gang på gang bruker sin kløktige fortellerteknikk til å bygge opp spenningen i tilsynelatende avgjørende scener. Flere ganger får man inntrykk av at noe dramatisk er i ferd med å skje - der Vater måper forskrekket, teksten bærer på en advarsel, en skygge dukker opp utenfor vinduet - før det viser seg at oppstandelsen bare skyldes at noen skal overraskes med en gave, blir invitert til lunsj av en nabo eller frydefullt oppdager et vannklossett som fungerer.

Følge til middagspølsa

En av grunnene til at man som leser lengter etter situasjoner der hovedpersonen der Vater utsettes for noe annet enn ukedagenes mellomgrå rutiner, er at vi vil bli bedre kjent med ham. Vi vil se han reagere, ja til og med kanskje knekke sammen, for å komme nærmere innpå ham. Men i stedet for å få et gløtt inn i der Vaters tvil, usikkerhet, frustrasjoner og gleder, blir vi vitne til lite fengslende kolonial-dilemmaer som for eksempel der Vaters valg mellom spaghetti og makaroni som akkompagnement til middagspølsa.

Til slutt ender man egentlig bare opp med å lure på om historien skal bygge seg opp mot et fryktelig fall for hovedpersonen, som i en klassisk tragedie, siden livet går så tilforlatelig greit for der Vater. Men når han omsider får en liten smell helt mot slutten av romanen, skildres nederlaget i et så distansert og lite engasjerende ordelag at jeg nesten føler meg likegyldig til hvordan det hele skal ende.

«Reisen fra Karawankene» er dessverre ikke den oppfølgeren man kunne håpet på fra Johann Grip. Romanens miljøbeskrivelser ikke særpregete og detaljerte nok til å skape et fascinerende univers, og i tillegg lider fortellingen under et uforløst potensial. Når romanen også skjemmes av en del forvirrende perspektivskifter og tidvis slurvete språk, får vi nesten bare satse på at den siste boka i trilogien om Adi det Vater blir hakket mer fengslende enn denne.

Karakter: 3 av 10