Hvor lenge skal vi sitte stille i sofaen og la dette fortsette?

Etter skandalen i Sofienbergparken har debatten rast om det var, eller ikke var, rasisme som lå bak ambulansepersonalets skandaløse opptreden. Tove Strand ved Ullevaal Sykehus rykket ut og erklærte at det kunne slettes ikke være rasisme, for på Ullevaal hadde hver 6. ansatte minoritetsbakgrunn. Da så.

Statsråd Hansen derimot var freskere og fortalte om at folk kom til ham med historier om diskriminering fra det offentlige, og Hansen kunne berolige oss alle med å vise handlekraft gjennom en utredning...

Nettopp det vi trengte, gitt!

Rasistiske handlinger skjer over hele Norge, i alle grupper og miljøer. Ikke alle blir utsatt for rasisme, ikke alt som oppleves som urettferdig er urettferdig, og ikke alt som føles som rasisme er rasisme. Men AT rasisme finnes i det norske samfunnet kan ingen benekte.

Det mest behagelige for de fleste er når rasismen utføres av en rasist. Det aller beste er når rasisten også er nazist! Da kan vi samle oss og hytte med neven mot den onde, før vi går hjem til sofaen og forbanner alle innvandrere som kommer inn og tar over landet vårt.

Rasistiske handlinger oppstår ikke fra det store intet. De begås ikke av forrykte eller fulle folk. Det begås av hvem som helst når som helst. Årsakene til rasistisk handlinger er mange, men holdningsklimaet spiller en viktig rolle.

Holdningsklimaet overfor minoritetsbefolkningen har blitt gradvis verre de siste årene, og det har sterk sammenheng med den offentlige debatt som føres - ikke minst den vi ser på nettet. Det reageres i dag knapt på forslag og uttalelser som for 20 år siden var forbeholdt høyreekstreme bevegelser.

Ytringsfrihetsfundamentalistene bruker store ord om våre umistelige verdier og om ytringsfrihetens hellighet. De flyr på svulstighetens vinger til store høyder og mistet fullstendig bakkekontakten. Ytringsfriheten har jo i dag mange grenser som vi aksepterer, men når det gjelder minoritetsbefolkningen da skal det være fullstendig grenseløst. Ikke bare bør alt være lov, men alt skal og må være lov. Meldingen ut til samfunnet er klar: I Norge er det en verdifull og umistelig verdi å grenseløst kunne hetse og trakassere minoritetsbefolkningen.

I en situasjon der hets og trakassering ikke bare er lov, men ansett som svært høyverdig - så skjer det selvfølgelig også handlinger i tråd med disse holdningene. Noen gjør det alle sier. Vi har sett det før, og vi vil se det igjen.

På slutten av 80-tallet økte antallet asylsøkere som kom til Norge og Folkebevegelsen Mot Innvandring spydde ut. rasistisk propaganda som fokuserte på asylsøkere. Fiendebildet ble etablert gjennom rasistisk propaganda og en svært negativ offentlig debatt, og ordene ble omsatt til handlinger. I perioden 1987 - 1990 registrerte Antirasistisk Senter 34 forsøk på brannstiftelse mot asylsøkere og flyktninger. Utøverne var ikke uniformerte nynazister, som vi alle kunne ta avstand fra, men vanlig ungdom. Voldsbølgen dalte da asylsøkere ikke lenger var i fokus i den offentlige debatt.

Ingen bør overraskes over rasistisk diskriminering i et holdningsklima der minoriteter blir demonisert og tillagt skylden for det meste. Rasistisk vold, trakassering og diskriminering er holdninger omsatt i praksis.

Ord og handling henger sammen, og det begynner med ordene. Den opprørende hendelsen i Sofienbergparken var ikke noe unntak, men en del av et mønster som har blitt så altfor velkjent for minoritetsbefolkningen i Norge. Hvor lenge skal vi tåle dette? "De andre" - den synlig forskjellige minoriteten - de må tåle det hver dag. Men hvor lenge skal det store hvite vi sitte stille i sofaen og la dette fortsette?

Foto: Scanpix