Bittersøt lykkepille

Artikkelen fortsetter under annonsen

Shout Out Louds' andrealbum er en vemodig liten perle med både furteleppe, skeive smil og flust av fine melodier.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter å ha turnert med debuten «Howl Howl Gaff Gaff» i fire år har Shout Out Louds endelig tatt seg tid til å spille inn en oppfølger til det kritikerroste albumet. Det er utvilsomt mye som har skjedd i livene til de fem svenskene siden forrige plate ble sluppet, men den musikalske stilen er likevel nesten som før. Og godt er det.

«Our Ill Wills» er rett og slett en bittersøt lykkepille, en feelgood-kur i tolv doser. Adam Olenius og de andre har en enorm evne til å lage erkesvensk, naiv og fengende indiepop. Sidene forrige gang er tekstene blitt bedre og arrangementene mer forseggjorte. Jeg vil faktisk påstå at denne plata på mange måter er bedre enn «Howl Howl Gaff Gaff». Tempoet er jevnt over tatt litt ned denne gangen, og den ekstra plassen dette gir utnytter svenskene på forbilledlig vis.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er et litt mer melankolsk og ettertenksomt Shout Out Louds vi møter denne gangen, men meloditeften er det fortsatt ingenting å si på. Det kan faktisk ofte låte litt som The Cure, bare med en frontmann med en mer rimelig frisyre, mindre sminke og mindre drama. Apropos frontmenn, Shout Out Louds' skjønne Bebban Stenborg har fått mye mer spillerom på denne plata enn tidligere. Hennes glockenspiel og tangenter er viktige ingredienser på flere av sangene, og stemmen er like smektende og søt som utseendet hennes, naturligvis. Vekslingen mellom vokalister gir en variasjon som gjør plata enda mer holdbar.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Sangene er virkelig gode; gjennomtenkte og fulle av fine melodier. Åpningslåta «Tonight I Have To Leave It» er kanskje den beste, en drivende liten perle med nydelige strykerarrangementer. «Impossible» og «Normandie» er også sterke låter, men dette albumet er så helhetlig at de bare framstår som små klimaks i en 48 minutter lang pop-kosestund. Produsent Björn Yttling (Peter Bjorn & John) har gjort en glimrende jobb. ABBA-lignende strykere (som det er en del av), maracas og en haug med herlige detaljer gjør at det låter friskt og fint.

Fordi det gikk så lang tid fra «Howl Howl Gaff Gaff» fryktet jeg at Shout Out Louds tid kunne være over. «Our Ill Wills» er litt mindre direkte, litt mer svevende, men minst like bra, og beviser at svensker trolig har et gen som gjør dem i stand til å lage suveren popmusikk.

Karakter: 9 av 10

Les andre plateanmeldelser her