En språklig maktdemonstrasjon

Karakter: 10 av 10

Sturle Brustads debutroman «Anarchy in Åmot» er en feelgood-bok bok av de sjeldne. Brustad treffer - godt hjulpet av sin gamle bassgitar - spikeren så det suser. De 557 sidene sprinter av gårde med tunga ut av kjeften. Dag blir til natt. Natt blir til dag. Idet jeg nærmer meg siste side, er jeg både spent og forbanna. Spent fordi dramaturgien er perfekt, forbanna fordi det snart er over.

I løpet av de 557 sidene kommer vi under huden på HP, Perry, Deniro og Bønna som utgjør punkebandet Anarchy in Åmot. Et band som utfordrer bygdas forstokkede og konservative verdier. Akkurat som n'Sid og n'Johnny i punkbandet Sex Pistols som skremte vettet av britene med punk-klassikeren «Anarchy In The U.K». Og selvfølgelig blir det kalabalikk og bakoversveiser i Åmot også. Men hele tiden hviler det likevel en uskyld og en livsbejaende energi over den dramatiske historien som stadig tar nye vendinger. En historie som begynner en vakker sommerdag i 1978.

Hjertet utapå skjorta

Selv om Brustad bevisst spisser hovedpersonene, fremstår de hele veien som troverdige og søkende ungdommer med hjertet utapå skjorta. Ungdom av kjøtt og blod som etter hvert får erfare at verden foruten å oppleves som urettferdig og trangsynt, også består av jævelskap og bunnløs fortvilelse. Boken beskriver den eksistensielle reisen vi alle må gjennom fra barndommens trygge havn til voksenlivets brutale virkelighet. «Anarchy in Åmot» handler ganske enkelt om å bli voksen på godt og vondt.

Språket i boken er fantastisk. Spenstig, utfordrende og til dels nyskapende. Setningene har en flyt og et trøkk som både får meg til å tenke på deilige, fengende poplåter og Alf Prøysens viser. Hovedårsaken til den språklige musikaliteten skyldes at Brustad tilfører dialekten en muntlig form. Han hopper med hell over et hav av rettskrivningsregler og komponerer en muntlig dialekt som gir språket en ekstra dimensjon, som igjen er med å øke intensiviteten i dramaturgi og handling. Språket gir personene både troverdighet og eksistensiell dybde.

«Anarchist. Get Pissed»

Kombinasjonen humor, språklig musikalitet, fortellerglede og øye for detaljer gjør «Anarchy in Åmot» til en sann leseropplevelse. Har du dessuten som meg opplevd punken på nært hold vil boken gi deg en ekstra dimensjon. For jeg kjenner meg utvilsomt igjen. Gjengivelsen av konserten på Pilen i Oslo er ubetalelig. Akkurat som beskrivelsen av a 'Linda Fosslis kusehår og n'Perrys angrep på n'HP i skolegården. Boken er en skog av gode historier som spiller på hele følelsesregisteret. Jentene har duvende pupper og gutta hører enten på Pistols og Clash eller Dire Straits. For ikke å snakke om ordføreren, n'Roger Hvitaker, som fra talestolen lirer av seg «Fåjua bjutifull, endai havlåvdju dili, mådili dende spåkenvø kentell» før han og resten av lokalsamfunnet rykkes opp av fluktstolene av en snerrende Johnny Rotten som skriker ut sitt budskap over høytaleranlegget på idrettsplassen: «Anarchist. Get Pissed. Destroooooya». Og vips forvandles Åmot sakte, men sikkert til en eneste stor skyttergrav.

Hør låtene på nettet

I boka følger vi et band i utvikling. Ja, vi er faktisk tilstede mens låtene snekres og tekstene skrives. Noe som tilfører boken ytterlige to dimensjoner, eller lag om du vil. For det første er totaldesignet av boka utført på en måte som gir historien en autentisk tøtsj. Men viktigst av alt; alle låtene er spilt inn og lagt ut på nettet. Du kan med andre ord høre sangene samtidig som de blir til foran øynene på deg. Noe som definitivt gjør leseropplevelsen enda mer intens og troverdig. Smått genialt, spør du meg. Tja, da har du vel egentlig bare en ting å gjøre? Men først må du unne deg selv en aldri så liten smakebit:

Forrest, fem meter foran alle andre, som en engel - en engel med dem hviteste vengane og det korteste skjørtet non har sett - går a'tamburmajor Linda Fossli og svinger tryllestaven.Det søkker i meg, og jeg kjenner no som ligner ei kvalme bre seg i magan og der omkring.

Et tam-tam-tamtara-tam-tam spjærer stillheta. Jeg gvekker. Ei svettedråpe slepper seg fra armhula og triller nerover ribbeina. Så klemmer dem blåkledde i gang med When The Saints Go Marching In - sjølveste glansnummeret. Med ett er det full bevegelighet i hofteledda, presisjon i fingartuppane og følsomhet i leppene. Og aller tydeligst er effekten på tamburmajoren. Hu danser, hu vrikker, hu strutter. Hu får uniforma si tel å anta former jeg ikke kan tru no uniform i historia har gjort før.

«Å, fy faan, jeg får dilla» er det non som stønner bak meg.

Og ikke før den siste lille helgen i korpset har passert, spurter tjue ungdomsskolegutter inn bak Samvirkelaget for å se hvem som kan ronke lengst. Der går likkavæl grensa. Jeg avstår. Sier jeg vil spare meg til den ekte varen.