Lucinda Williams: «West» (Lost Highway/Universal)Den tøffeste jenta i klassen

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jævlig vakkert.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lucinda Williams var garantert den tøffeste jenta i klassen. Med tyggis bakerst i klasserommet og en pakke Marlborough og et bilde av Gram Parsons på pulten. Når hun for en gangs skyld rakk opp hånden, var hun allerede på vei ut av klasserommet for å møte en eller annen kjekkas som ventet på henne i skolegården, på en møkkete men rask motorsykkel. En kjekkas som rørte noe inni henne som ganske snart gikk i stykker.

Nakne og brutale beretninger

På «West» inviterer nok en gang Lucinda Williams oss inn i et univers der sorgen, resignasjonen og desperasjonen slår hodet mot veggen så blodet spruter. Men den tøffeste jenta i klassen står likevel oppreist. Ingen sutring, ingen sentimentale bortforklaring. Kun nakne og brutale beretninger om livets realiteter. Men noen ganger blir vi møtt av en blanding av undring og engstelse som åpner døren litt på gløtt. Som i den dvelende og blåe åpningslåta «Are You Alright», der verken resignasjonen eller sorgen ennå har tatt brytetak på den lengtende kvinnen som fremdeles venter på mannen som plutselig forsvant. Men allerede på den tredje låte «Learning How To Live», lukkes døra igjen med et smell.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

They say the best is still yet to come
But the taste og you is still om my tounge
I can't forget and I won't even try
To erase your image and the way you made me cry
I'm learning how to live

De seks første låtene på «West» er formidable. Produksjonen kler de sorgtunge tekstene inn i et lekent og blått lydbilde som sniker seg av gårde, hånd i hånd med de dvelende, men likefullt melodiøse sangene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Av og til krydres det med små, lekre elementer av jazz. Men hele tiden ligger selvfølgelig cowboyhatten på lur. For ikke å snakke om kirkekoret. Stemmen til Williams er på en og samme tid rå, barsk og sår. På albumets kanskje beste spor «Fancy Funeral», synger hun så sårt og vakkert at selv en voksen mann må ta seg en tur ut på gangen. Akkurat som på «Mama You Sweet», der sorg og vemod blandes med realisme og håp uten at det verken blir patetisk eller sentimentalt. Praktfullt, ganske enkelt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

And pain hits a wall
And doesn't know which way to go
And ocean says I'm crying now
And tells pain to follow
And pain courses through
Every vain, every limb
Trying to find a way out
Between the secrets in my skin

Som om himmelen har ramlet ned

På «Unsuffer Me» og «Everything Has Changed» er det som om himmelen har ramlet ned og fullstendig destruert hovedpersonens eksistensielle plattform.

På «Everything Has Changed» møter vi et menneske i dyp nød. Ingen ting brenner lenger. Alt er dødt. Selv asken er spredd for alle vinder. En skummelt bra låt med en tekst som med bare never treffer deg mitt i trynet.

Forandring fryder? Nope! «Unsuffer Me» er også rystende og brutal , men lengsel etter noe bedre er i det minste fremdeles tilstede i en ellers miserabel tilværelse.

Dessverre faller, med tre unntak, kvaliteten på låtene merkbart etter «Everything Has Changed». Tekstene blir dårligere og gjentagelsesspøkelse slipper til litt for lett. Noe som kunne vært unngått med tanke på at «West» består av 13 låter med en spilletid på til sammen 68 minutter (!).

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den tøffeste jenta i klassen burde vært langt mer hardhendt med låtene sine. Hun skulle for eksempel gitt «Rescue», «Wrap My Head Around That» og «Words» et realt spark i baken med klar beskjed om ikke å komme tilbake før de hadde skjerpa seg. Men den gang ei.

Når det er sagt; både «What If» og tittellåta holder meget høy klasse. «What If» har, tro det eller ei, en ganske kul og morsom tekst der det meste snus på hode. På tittellåta, som avslutter det hele, trekker Williams gardinene tilside slik at solen for første gang kan kaste sine varme stråler inn i det ellers mørklagte og kalde universet.

Konklusjon: Brorparten av låtene på «West» er formidable. Svært få makter på en troverdig og direkte måte å dvele rundt eksistensielle problemstillinger som Lucinda Williams. Pilene treffer der det smerter som mest. Men hun drar dem ut en etter en. Helt til hun avslutningsvis vandrer ut av albumet på jakt etter nok en kjekkas hun kan bryne seg på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

7 av 10

Hjertesukk: Til de av dere som kjøper Tori Amos, Jewel og Alanis Morissette. Slutt med det. Lucinda Williams er nemlig den tøffeste jenta i klassen. Greit?

Låter:

Are You Alright?
Mama You Sweet
Learning How To Live
Fancy Funeral
Unsuffer Me
Everything Has Changed
Come On
Where Is My Love?
Rescue
What If
Wrap My Head Around That
Words
West