Erlend Erichsen: «Nasjonalsatanisten»

Kirkebrenning, selvpining, dyrking av hat og død. Tro det eller ei; «Nasjonalsatanisten» er en nydelig bok.

tirsdag, 22. november 2005 - 16:14

Tekst:

Karoline Riise Kristiansen

«Nasjonalsatanisten»

Erlend Erichsen,
(N.W. Damm & Søn, 2005)

«Ringbrynjen til vokalisten var sølvgrå over de blodige kuttene i armene, ferske sår som gjorde meg kvalm. Sårene var tydelige signaler på et ønske om smerte og vold, en selvpåført dekorasjon, et tegn på splittelse og vold.»

(Foto: Damm.no)

Det er et karismatisk, dystert og uvirkelig miljø som blir skildret i debutant Erlend Erichsens roman «Nasjonalsatanisten», en bok om det omstridte og fryktede Black Metal-miljøet i Norge.

Det norske Black Metal-miljøet er anerkjent i utlandet, og boken har derfor allerede fått oppmerksomhet utenfor landegrensene.

Inside information

Forfatteren kjenner miljøet fra innsiden; han var selv aktivt medlem en gang i tiden, og har nok selv følt intriger og konflikter på kroppen.

Kunnskapen fra den tid kommer tydelig frem i boken, og det er dette som gjør den så spesiell og spennende.

«Nasjonalsatanisten» er historien om da Black Metal kom til Norge og lille Bergen. Det er historien om hvordan det hele begynte og om hvordan det utviklet seg.

Usunn samhørighet

Vi følger Ljåvold og Vinterblod i et rasende tempo, fra deres første konsertopplevelse med Black Metal, til de selv slår gjennom med bandet Stormvold og opplever å bli respektert i det samme miljøet.

Gjennom skildringer av medlemmene i gruppen Stormvold, samt andre kjente Black Metal-grupper som blir nevnt, og miljøet rundt disse, gir Erichsen de sortkledde personlighet og en historie, både på godt og vondt.

Og her er det en lett blanding av figurer; de som er med for musikkens skyld, de som blir dradd med av karismatiske ledere, og de som utelukkende dyrker ondskap og mørke.

Også i denne sterke og sære samhørigheten finnes det nyanser; både de ekstreme som setter seg selv farlig høyt, flokken som følger og de som forstår at det går for langt.

På samme tid tar boken avstand fra den sorte galskapen. For det tar av og det blir skummelt nok, det kan jeg love deg.

Og vet du hva? Alle mytene om det omdiskuterte miljøet blir innfridd, alle mistanker stemmer og skremmer; det hersker død og fordervelse i det norske Black Metal-miljøet. Og det er en skrekkblandet fryd å bli innlemmet i de mørke hemmelighetene.

At han tør, sier nå bare jeg.

Klam redsel

«To røde skorper var formet som et satankors på overarmen, og noen runetegn var skåret inn i huden på underarmen, det var også mange tilfeldige risp og kutt spredt utover.

Det svarte håret hang i trevler ned foran det bleke og harde ansiktet.»

I tillegg til dystre hemmeligheter regjerer et underliggende ønske om mørke, hat og egoisme, blant personene i Erichsens debutroman.

Boken innebærer en annerledeshet som pirrer min nysgjerrighet. Skildringene er så ekte, ærlige og jævlige at jeg kan se «Helvetesblikket» til Vinterblod levende (eller dødt er vel det rette ordet) for meg. Historien bærer også preg av en slags bitterhet og en angst for at det kan være for sent å snu.

Det er lett å se handlingen og personene for seg, det er lett å kjenne kulden på kroppen. De hule drønnene fra Vinterblods høye basstromme, de tomme skrikene og de obskure tekstene kommer derfor til sin rett.

Erlend Erichsen formidler en uforklarlig, isende kulde til sine lesere. Den syke historien om Vinterblod, Ljåvold og Stormvold gir meg frysninger nedover ryggen, samtidig som jeg sluker hvert ord som står skrevet i «Nasjonalsatanisten».

Den voldsomme historien er en fryd å lese, derfor blir det terningkast fem.

Om forfatteren:

Erlend Erichsen (f. 1975) er fra Bergen. Han har to års billedkunstutdanning, han har studert ved Universitetet i Tromsø og har Bachelor i Litteraturvitenskap.

Han har også gått på forfatterstudiet i Bø. Erichsen har selv spilt trommer i flere Balck Metal-band, som Molested og Gorgoroth.

Kilde: Damm.no