Finnes det et nordnorsk MØØ?

Dette skulle egentlig være en kort notis om at engelske forskere mener å ha påvist dialektforskjeller hos kyr. Jeg skulle bare ganske enkelt nevne at lingvister har fått bønder i hele Storbritannia til å diskutere kuraut, før jeg avsluttet notisen med en kort uttalelse fra Språkrådets Sylfest Lomheim om hvorvidt dette også gjelder for Norge.

Det skar seg.

Lomheim var nemlig ikke på jobb i dag. Og resten av historien forløp som følger:

- Er ikke Lomheim på jobb i dag?

- Nei, han har avspasering. Hva gjelder det?

MØØ MØ MØØØ MØ MØ (Ku fra Nord-Norge).

- Jo, nå skal du høre. Engelske forskere mener at kyrne i Wales snakker annerledes enn det de gjør ellers i landet. Og så lurte jeg på om disse dialektvariasjonene også finnes i Norge. Om det finnes et nordnorsk MØ, på en måte.

- Kanskje du kan

ta kontakt med Kristoffer Kruken. Han er en av landets fremste personnavngranskere og har blant annet skrevet om kunavn. Han bør dermed være godt kvalifisert til å uttale seg om kyr.

- Enig. Har du nummeret?

- Nei, men jeg har nummeret til han som har kontor ved siden av.

- Takk. Jeg kan prøve opplysningen også.

Så sjekker jeg opplysningen

og prøver å ringe Kruken. Der er det ingen som svarer. Jeg prøver å ringe nummeret til han som har kontor ved siden av også. Ikke noe svar der heller. Til slutt tar jeg en råsjans og ringer landbrukshøyskolen på Ås. Eller

Universitetet for miljø- og biovitenskap

, som det så kjekt heter nå. Der bør de jo vite litt av hvert om norsk landbruk. For eksempel kyr.

Jeg blir satt over til Bjarne Braastad, professor ved Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, og forteller hva det gjelder. Braastad ler.

- Dette har nok ikke vært studert særlig inngående i Norge. Jeg vet at det finnes mange dyrearter som har dialektforskjeller, men jeg er usikker på om det også gjelder kyr.

- De engelske forskerne mener det.

- Ja, jo.

Spørsmålet er bare hva som er genetisk og hva som er geografisk. Lyden til kua er vel såpass medfødt at den må regnes som mest genetisk. Skulle det være geografiske forskjeller, vil jo det innebære at det er lydene rundt som påvirker kua, og det er jeg sannelig ikke sikker på, forteller Braastad.

- Så hva sier de kyrne du har sett?

- De sier MØ. Men jeg har jo hørt noen variasjoner der jeg også. For akkurat som hos oss mennesker, finnes det noen kyr som er mer (b)rautende enn andre.

Braastad tipser meg

om at jeg kan ringe landbrukskontorene i de ulike fylkene for å finne ut om de har registrert noen dialektforskjeller. Det synes jeg er en brillefin plan. Jeg takker så mye og kaster meg over telefonen til Telemark. For at kyr og Telemark hører sammen, det mener jeg bestemt å ha fått med meg.

MØØ MØMØ MØØ MØØ MØ (Ku fra Telemark?).

Jeg ringer Midt-Telemark landbrukskontor og legger fram saken min. Damen i andre enden ler og spør kollegaene sine om noen av dem har snakket med en ku. Det har de ikke.

- Jeg tror du skal prøve å ta kontakt med ***, sier damen og kommer med et ord jeg ikke helt får taket på. Det begynner på «dyr» og har en «u» i seg, og så har det visst noe med kyr å gjøre. Damen gir meg telefonnummeret og ønsker meg lykke til.

- Dyrskuen, værsågod.

- Ah, dyrskuen! Ja, hei, jeg har noen kurelaterte spørsmål.

- Da er det nok Margit du skal prate med.

- Ja?

Så får jeg prate med Margit.

Margit er koordinator for dyrskua i Seljord, og har skikkelig peiling på kyr. Hun vet så mye at jeg ikke får med meg alt. Men noe får jeg da med meg. Og det er at Telemarkskua er 150 år i år. Og at dyrskuen er 140. Men har hun lagt merke til om kyrne i Telemark rauter på en spesiell måte?

- Nei, sei det du. Dette hev eg ikkje tenkt så mykje på, må eg ærleg innrømma. Dei eg hev snakka med sa «MØ». Men ta kontakt med Gunnar Haugo, du. Han er ein skikkelig kukar.

Ok. Så blir det kukaren Gunnar.

Eller ku-kar, om du vil ha det inn med teskje. Etter først å ha snakket med sønnen hans, er det endelig kukaren Gunnar som svarer. Jeg spør om han har lagt merke til noen dialektvarianter hos kyr.

- Å nei, det trur eg da ikkje. Eg veit ikkje. Nei. Eg ser jo mest på utsjåanden eg, eg hev ikkje hengt meg upp i dialekten, forteller Gunnar.

- Men tror du de nordnorske kyrne snakker annerledes enn kyrne i Telemark?

- Nei, eg hev ikkje prata så mykje om det med dem. Eg hev mest prata med dei i Telemark.

- Og de sier?

- Ja, dei seier MØ.

Dermed er jeg like langt.

Og sånn circa like klok. Og det er omtrent her jeg begynner å bekymre meg for hvor denne artikkelen vil ende. For Lomheim er fortsatt ikke mulig å spore opp, og historien begynner mer og mer å minne om rene kugalskapen. Så la meg bare glatt hoppe over forsøket på å få tak i Knut Jørgen Røed Ødegaard, han var et blindspor uansett, og la meg bare kort nevne hun hyggelige damen hos Norsk Landbruksmuseum som stod ute på tunet og satte opp et gjerde da jeg ringte henne. Hun som likevel kunne fortelle at en stor del av kuas kommunikasjon foregår gjennom kroppsspråk og øyebruk. Jeg tror hun het Kari.

Nå prøver jeg et slag i blinde,

og ringer, haha, Den blinde Ku på Ås. Det er en ostefabrikk knyttet til en blind ku som heter Melissa. En stavangerdame tar telefonen. Jeg får ikke med meg begynnelsen av det hun sier, og det oppstår en litt pinlig pause som kanskje er min skyld, men etter hvert henger vi på greip og jeg forteller hva det gjelder.

- Jo, jeg lurer bare på hva den blinde kua deres sier?

- Hu er jo ei blanding av Hereford og norsk storfe, så hu snakke vel ein slags engelsk-norsk blanding. Dessuten er mannen til hu som eier den tysk. Og her på Ås er det jo månge internasjonale studentar, så hu snakke vel ganske internasjonalt.

- Hva sier hun da?

- Hu seier MØ.

- MØ?

- Ja, eller meir MUØØ. Med ein slags UØØ etter m'en.

- Takk.

Jeg prøver Kristoffer Kruken igjen.

Han som har skrevet om kunavn. Denne gang svarer han. Tror du kyr kan ha dialekter, spør jeg?

- Kolleis tenke du da?

- Engelske forskere mener å ha påvist dialektforskjeller hos kyr i Storbritannia. De mener for eksempel at kyrne i Wales rauter annerledes enn det de gjør andre steder.

- Ah, såleis. Detta veit æ itj så mytji om. Men føgla kainn ha forskjellige dialekta, veit æ. Og det burde være grunnlag for forskjella blant kyrne også. Men da trur æ forskjellan først og fremst finnes i de lokale, tradisjonelle kurasan, og ikkje hos den standardiserte NRF-rasen.

NRF?

Ja, Norsk Rødt Fe,

forteller Kruken. Som også kan informere om at de fem vanligste kunavnene i Norge er Dagros, Rosa, Litagod, Stjerne og Rølin.

- Oversikten er femten år gammel, så det kan godt hende at noen av de fem navnene har byttet plass. Men det er nok fortsatt Dagros på topp.

- Tusen takk!

Men så var det

det med dialektene hos kyr da. Der har jeg ikke kommet så mye lengre. Og Sylfest Lomheim svarer fortsatt ikke. Jeg titter ned på blokka mi med notater og kontaktinformasjon på hvem jeg har fått tips om å ringe. Et nakent og uferdig ord lyser mot meg. «Fylkes» står det. Jeg husker verken hvem som ga meg den, eller hva det skulle være.

Derfor bestemmer jeg meg heller for å hoppe direkte til mål. Slutte dialektringen, på en måte, ved å ringe Nord-Norge for å høre hva kyrne sier der. Etter mye om og men havner jeg tilslutt hos en hyggelig landbruksveileder i Øksnes kommune, Einbjørn Lakså. Jeg forteller hva det gjelder.

- Ja, nu har det sæ jo sånn at æ har daglig kontakt med kyr'n. Men at det ska vær nåkka dialektførskjella på dem, nei det har æ ikkje mykje tru på.

- Hva sier kyrne dine da?

- Di sei MØ. Men det e klart, det kjæm jo litt an på situasjonen også. Ei ku som skal rope på kalven sin sei jo MØ ainnerledes einn ei vanlig ku.

Og her er Einbjørn

helt på lag med de engelske bøndene. De fleste av dem karakteriserer nemlig forskningsteorien som den reneste kumøkk, og sier at den eneste forskjellen i måten å si MØ på har med humøret til kua å gjøre. Eller om den er ung eller gammel.

- Takk, sier jeg. Da har jeg vel det jeg trenger.

Og det er enden på kuvisa for denne gang. De engelske forskerne mener at kyr har dialekter. I Norge er de ikke like sikre. En kjapp telefonrunde rundt om i Norges land viser at kyr flest holder seg til MØ.

... Men Norge er et langstrakt land med både fjorder, kuer og fjell, og ikke minst utrolig mange dialekter. Hvem vet om ikke det har dukket opp noen lokale ku-raut inni en fjord et sted?

Så skulle du være så heldig å ha en ku som snakker dialekt?

Tips oss

.