Dette må du gjøre dersom du blir bitt av et dyr
De fleste tilfeller av dyrebitt bør vurderes av lege – ofte vil det være nødvendig med ny stivkrampevaksine.
Skarpe dyretenner kan lage dype bitt, og dersom det ikke blir tatt alvorlig kan det gi problemer i ettertid. Et dyrebitt kan gi et sår som det kan oppstå en hissig infeksjon i.
Ved mindre bittskader kan du bruke såpe og vann for å rense såret. Dersom bittet har gitt en dyp punktering av huden, eller det blør kraftig, bør man legge på en bandasje og trykke mot såret, og kontakte lege.
– Det er viktig å få vasket såret med såpe og vann eller desinfeksjonsmiddel. Ved dypere bitt bør man oppsøke lege for vurdering av om såret skal sys, og behov for stivkrampevaksine. Det er ikke alltid lurt å lukke et sår, på grunn av infeksjonsfare, sier Arne Broch Brantsæter, overlege ved avdeling for infeksjonssykdommer ved Oslo universitetssykehus.
Les også: Hjernehinnebetennelse
Hundebitt er vanligst
Tall fra Oslo legevakt viser at hundebitt er vanligste kontaktårsak for bittskade (50-80 prosent). Bitt fra katt, hest og gnagere er sjeldnere. Kattebitt har større sannsynlighet for å føre til infeksjon (80 prosent).
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenPunktformede penetrerende skader og større bløtdelsskader har høyest infeksjonsrisiko (20-50 prosent). Tegn til infeksjon vil ikke bli synlig før det har gått mer enn åtte timer.
Personer som har høyere risiko for å få infeksjoner er eldre mennesker med sår på hender eller føtter, immunsupprimerte pasienter, pasienter som har fjernet milten eller rusmisbrukere. Pasienter som har fjernet milten eller som har nedsatt immunforsvar, bør vaksineres mot pneumokokker.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Vi ser en del pasienter som får infeksjoner i etterkant av et bitt. Det er viktig å ta bittskader på alvor, for å unngå alvorlige konsekvenser i ettertid, sier Brantsæter.
Hvis smerter og hevelser øker, eller såret når inn til ben eller ledd, bør man legges inn på sykehus.
Les også: 19-åring bitt av bever i Vest-Agder
(Saken fortsetter under)
Artikkelen fortsetter under annonsenLurt å ta ny stivkrampevaksine
Det er sjelden nødvendig å forebygge med antibiotika. Dersom man ikke har fått stivkrampevaksine de siste 5-10 årene, anbefales tidligere fullvaksinerte å ta vaksinen på nytt, avhengig av om sårskaden er ren eller uren.
– Dersom man har fått en liten rift er det svært liten sannsynlighet for å få stivkrampebakterien, da bakterien må inn under huden. Det må være en viss dybde på såret, men det er alltid lurt å bruke en slik episode til å vaksinere seg på ny, råder Brantsæter.
Spesielt hvis du skal reise til utlandet er det lurt å være beskyttet mot stivkrampebakterien.
Les også: Derfor bør du vaksinere barna dine
Dyrebitt i utlandet kan føre til rabies
Det er ikke stor fare for å bli smittet med rabies dersom man blir bitt av et dyr, men er man i utlandet skal man være forsiktig. På verdensbasis dør 30-60.000 mennesker av rabies årlig, mest i underutviklede land, slik som India, men også land i Sørøst-Asia, Afrika og Sør-Amerika.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Når man er ute og reiser skal man ha muligheten for rabies i bakhodet, da forekomsten er stor, og sykdommen som kjent er dødelig. Én av 20 gatehunder i Thailand har rabies, så man bør unngå enhver kontakt med løse hunder i utlandet, sier Brynjulf Barexstein, lommelegens allmennlege.
Artikkelen fortsetter under annonsenLegen svarer: Kan jeg få rabies uten å bli bitt?
Rabies kan gjøre hundene særdeles aggressive, slik at de kan angripe uten grunn. Man kan også bli smittet av andre dyr, slik som katt, rev, flaggermus og gnagere.
– Blir man bitt av et dyr når man er på ferie, så må man oppsøke lege snarest. Legen må vurdere om det bør gi rabiesvaksine – denne bør gis innen 48 timer om den skal ha best effekt.
Har du et spørsmål? Send inn spørsmålet ditt til allmennlege Brynjulf Barexstein her.
VIDEO: Dette gjør du om barnet ditt blir bitt av huggorm eller får flått.
Les også:
Slik smitter gule stafylokokker
Saken er opprinnelig publisert på Lommelegen.no