ABCNYHETER

Justin Currie: «The Great War» (Ryko)

Skotske Justin Currie og bandet hans Del Amitri er trolig mest kjent for den offisielle sangen til det skotske fotballandslagets, «Don't Come Home Too Soon», som skulle bringe bringe laget hell og lykke i 1998.

 

Men Del Amitri, som ikke har sluppet en plate siden 2002, var/er langt mer enn en fin liten fotballtrudelutt. For med albumene «Walking Hours» (1989), «Change Everything» (1992), «Twistet» (1995) og «Some Other Sucker’s Parade» (1997) og låter som «Nothing Ever Happens», «Be My Downfall», «Always The Last To Know» og «Roll To Me», klatret skottene høyt på listene i Storbritannia.

«Some Other Sucker’s Parade» er faktisk en liten perle. Akkurat som Justin Curries andre soloplate, «The Great War».

At Currie, som foruten å være innehaver av et par fete kinnskjegg og en særegen og stilig stemme, fremdeles er en mester i å klemme ut bittersøte og svært melodiøse sanger, er «The Great War» et vanntett bevis på.   

Låter som «A Man With Nothing To Do», «At Home Inside Of Me», «You’ll Always Walk Alone», «Can’t Let Go Of Her Now», «The Fight To Be Human» og «Baby, You Survived», er alle så iørefallende at det skal godt gjøres ikke å sette pris på dem.

Om man legger til at Currie er en dyktig tekstforfatter med evnen til både å reflektere og å overraske, burde ikke veien til butikken eller all verdens streamingtjenester være lang. (EAA)

Tove Bøygard: «Tove Bøygard» (MBN)

Tove Bøygard har tidligere gitt ut plater med søstera si, Anita, under artistnavnet Bøygard, den første med engelske tekster (2004), den andre (2008) fremført på søstrenes egen Ål-dialekt.

 

Toves solodebut er spilt inn i Larsville studio i Trøndelag med Lars Lien som produsent. Med på laget er Norges beste musikere i folk/ country/ rock-faget; gitarist m.m. Geir Sundstøl, bassist Jørun Bøgeberg og trommeslager Eivind Kløverød.

Resultatet har blitt ei vakker plate som både reflekterer Toves sterke politiske engasjement (Håkon Lie-inspirerte «Nederst ved bordet» og «Era me Mange?», en sang  om tragediene i Midt-Østen og Afghanistan, der sangeren ønsker seg «...ein Obama i alle land») og mer personlige og romantiske betraktninger («Heim at te Skrindo», «Joni»  og «White Rose Bar»).

Aller finest er «Alle ting kan snu», om overraskende forelskelse i alderdommen. En sang som fortjener et langt liv på norsk radio. (TS)

The Tallest Man On Earth: «The Wild Hunt» (Dead Oceans/Indie Distribution) 

I det blågule nabolandet tar enkelte musikkjournalister helt av hver gang man nevner The Tallest Man On Earth aka Kristian Matsson fra Dalarna.

 

Selv forholder jeg meg relativt rolig og nøyer meg med å anerkjenne mannens åpenbare talent.

På sitt andre album, «The Wild Hunt», legger Mattson seg på hjul etter artister som Bob Dylan, Steve Forbert, Nick Drake og Townes Van Zandt. Noe som tidvis, om man setter pris på en nakent lydbilde for det meste bestående av vokal og gitar, fungerer svært bra.

Når han på avsluttningslåta, «Kids On The Run», slår seg sammen med et piano og får meg til å tenke på «Thunder Road», treffer han spikeren på hodet. Tittellåta, der en sjarmerende banjo leker seg tøyleløst i lydbildet og vakre «Love Is All», er også sterk kost for individer som lett lar seg rive med av folkinspirert musikk.

Utfordringen med «The Wild Hunt» er at låtene blir i overkant likelydene, en utfordring som trolig kan løses ved hjelp av intens lytting. For det skal Matsson ha; i all sin enkelhet makter han på minimalistisk vis å trylle fram mange melodiøse og tekststerke låter.

Også det faktum at Matsson klimprer i vei på gitaren på en både sjelfull og tidvis mesterlig måte, gjør at jeg nå og da tenker at, om han ikke akkurat er verdens høyeste mann, trolig blir høy nok til å kravle opp på øverste hylle en vakker dag.(EAA)

Diverse Artister: «Be Yourself/ A tribute to Graham Nash’s Songs for Beginners» (Grass Roots Records/ BonnierAmigo)

Fenomenet dukker opp stadig oftere, utgivelser der et antall artister går sammen for å tolke komplette plater fra rockhistorien. Det dreier seg oftest om innflytelsesrike artisters karrierealbum.

 

Riktignok er Graham Nash mest kjent for å være N’en i C,S & N og C,S,N & Y. Men den amerikaniserte engelskmannen ville ikke være snauere enn sine harmonisyngende kolleger, Stephen Stills og David Crosby, på begynnelsen av 70-tallet og slo til med sitt beste soloalbum på første forsøk.

Således har nok valget vært lett når Nile Nash, Graham Nash’ datter, stilte seg i spissen for en indie-artist (?) hyllest til farens musikk.

Mest kjent av artistene som er med er Brendan Benson (The Raconteurs) og Bonnie Prince Billy, men for folk av den rette alderen er det napp også på navn som Vetiver og Port O Brien. Alle musikere som lett kan betegnes som neohippies, og som således er Graham Nash ideologiske avkom.

I denne anmelders ører lykkes «ungdommene» med å tilføre «Military Madness», «Wounded Bird», «Man in the Mirror», «Chicago» og «We can change the World» nok egenart til at dette er helt legitimt.

Bonnie Prince Billy klarer å stikke seg ut også her, med en spanskspråklig tolkning av «Simple Man» («Homme Sencillo»). Sleepy Sun klokker inn beste låten med en syrete versjon av «Chicago». (TS)

Zac Brown Band: «Pass the Jar» (Southern Ground/ Atlantic)

Zac Brown og hans band er et typisk eksempel på amerikanske artister som oppnår et stort gjennomslag i USA, men som svært sjelden lar seg oversette kommersielt til Europa.

 

Bandet har base i Atlanta, Georgia og har bygget seg sakte opp på 2000-tallet med konstant turnering og hit-singler (spesielt sangen «Chicken Fried») på countrylistene.

Dette er en påkostet pakke med dobbel CD og DVD, spilt inn på The Fox Theatre i Atlanta (der Lynyrd Skynyrd tapet sitt livealbum «One More for The Road» i 1976) som demonstrerer Zac Brown Bands forankring i triangelet country, southern rock og jam-band-musikk.

Rikelig ladet med sanger av bandets forbilder, bl.a. The Bands «The Night they drove Old Dixie down», Ray Lamontagnes «Jolene», Charlie Daniels «The Devil went down to Georgia», Marshall Tuckers «Can’t you See» (med hjelp av Kid Rock), Van Morrisons «Into the Mystic», Dylans «I Shall Be Released» og Bob Marleys «One Love». Musikk som det nok går med en del jazztobakk til både å spille og å lytte til.

Lett å like, men ikke veldig mye for minneboka. (TS)