ABCNYHETER

(ABC Nyheter): Jeg tok med meg Thomas Dybdahls nye plate på en lengre kjøretur. Det pleier å funke når man skal bli kjent. Å spille musikk mens man kjører bil er som regel en glimrende kombinasjon, men ikke denne gang! Tankene ble fort like kaotiske som man i starten kan oppleve Dybdahls første plate på fire år,«Waiting For That One Clear Moment».

Trenger litt tid

For orkestrert bakteppe, en nesten gråtkvalt og lavmælt soulstemme, øyeblikk med litt Ornette Coleman-kaotiske arrangement, knirkende baktrapper og stadige skiftninger i stemning og intensitet i et stort popdrama, er ikke nødvendigvis skapt for bilturer.

Du trenger å feste noen barduner før du retter din oppmerksomhet mot en plate som vil stå som banebrytende i Thomas Dybdahls karriere. Du trenger å ligge helt rolig, gjerne med lukkede øyne når du første gang blir med på en reise der majestetiske ro og truende kaos møtes.

En reise der Thomas Dybdahl tar oss med gjennom tvilens smertehelvete. I forhold til familie, karriere, universet og mest av alt i forhold til seg selv. Det er ikke bare bare å gjennomleve farsrollen for første gang når du heter Thomas Dybdahl.

Åpner nye dører  

Frykten for at han vil komme til å rote det til kommer frem på «My Little Friend». Og når han på «Songs» synger om følelsene og de spesielle øyeblikkene du kan oppleve gjennom musikk, føles den som en nattasang til et barn.

Stille, følsomt, kjærlig og vakkert om sangens potensial er en naturlig avslutning på dagen fra en musikalsk far til en sønn. Liksom en avslutning på albumet. Et album som er mer en widescreen-film enn noe Thomas Dybdahl har laget på lenge. Med overtyrer og mellomspill som åpner dører inn til nye musikalske universer.  

Musikalsk er det litt kantete, smått kaotisk og innimellom støyete. Deler av albumet er litt avantgardesoul-aktig, samtidig som det har øyeblikk som flyter veldig behagelig av gårde.

Et karrierehøydepunkt

Fordi Scott Walker trolig er en inspirasjonskilde til mye av det som skjer her, skjønner du kanskje at det ikke egner seg å ta med seg i bilen på tur. Man tar aldri med seg Scott Walker på tur. Man farger en leilighet med Scott Walker.

«Waiting For That One Clear Moment» er et mer banebrytende øyeblikk i Thomas Dybdahls karriere enn bandtilværelsen og suksessen med National Bank.

Og har liksom hans albumdebut noe helt nytt ved seg. Noe stort og utilgjengelig ved første glimt, men som utvikler seg til filmen du vil se flere ganger og oppdage nye scener i hver gang.

Selvsagt er det de «penere» soulfargede låtene som «My Little Friend» og «I Just Can’t Bring Myself To Say The Words» som får deg til å lyse opp som et barn. Men de mer støyete og avantgardistiske passasjene, de orkestrerte partiene som løfter deg opp og fører deg avgårde, er like nødvendige for storheten til dette albumet.