KONSERT: Fever Ray, Sentrum Scene, Oslo – mandag 30. november 2009Gull, røkelse og laser

Svensker i motlys.

OSLO (ABC Nyheter): Karin Dreijer Andersson har brukt all sin energi på Fever Ray i 2009. Gårsdagens opptreden på Sentrum Scene er annonsert som hennes siste i Norge. I hvert fall under dette navnet. Dette mindre enn et år etter at liveutgaven av bandet hadde sin verdensdebut på Parkteatret Scene noen kvartaler unna på Grünerløkka så sent som i mars i år.

Finjustert formelen

Dreijer Andersson og hennes medsammensvorne på scenen har ikke videreutviklet sceneshowet sitt spesielt mye i løpet av månedene som har gått siden da. Men det de har funnet frem har de klart å finjustere på et vis som kler den tunge elektroniske musikken som hånd i hanske.

Den røykfylte scenen, krydret med tidstypisk og velduftende røkelse som passelig innledning til adventstiden vi er på vei inn i, gjorde lasershowet effektivt og til et kledelig visuelt bakteppe til de nærmest rituelle tonene fra tunge synther og Karin Dreijer Anderssons karakteristiske stemmeprakt.

Innpakket i like massive kostymer som synthslagene var blytunge, var hovedpersonene - i likhet med konserten de serverte hovedstadspublikummet på Øya i sommer - fanget i et tåkete, nesten skummelt mørke. Kun opplyst bakfra. Fotografisk nærmest en umulighet å forevige. Dog både et effektfullt og elegant beskue for de tilstedeværende i salen.

Utradisjonelt

Som i tilfellet med Dreijer Anderssons hovedband, The Knife, handler ikke Fever Ray om tradisjonell sceneeksponering. Som med musikken, innehar denne svenske artisten et særpreg som skiller henne fra alt annet vi har sett i Skandinavia - ja kanskje til og med vurdert med et universelt blikk.

Fever Ray er først og fremst et stilig skue på scenen. Dernest en mystisk, nesten litt skummel og rituell musikalsk opplevelse. Akkurat som det eneste albumet, også kalt «Fever Ray», har vært det gjennom plateåret 2009, og som nok vil markere seg på mange årslister når musikkåret skal gjøres opp om ikke så altfor lenge.

Som nevnt har Fever Ray kun ett eneste album å vise til, så forventningene om at settet skulle vare stort lenger enn en times tid var det nok neppe mange av de tilstedeværende som hadde. For å fylle opp tiden serverte bandet i stedet flere lengre introer, men sørget også på å få pass til coverlåter, hvor spesielt Peter Gabriels «Mercy Street» ble servert i en noe uvanlig, men like fullt utsøkt innpakning.

Magisk tiltrekningskraft

Konkludert står vi tilbake med et show som til tider trollbandt de tilstedeværende med sin magiske tiltrekningskraft. Dog uten at verken Karin Dreijer Andersson selv eller noen av hennes medspillere på scenen klarte å tilføre sceneshowet noe nytt for oss som har sett Fever Ray opptre tidligere.

For alle andre må det ha vært en nytelse å observere dette unike bandet i full utfoldelse på scenen, og de fleste trasket nok sannsynligvis også mer enn tilfredse hjem i det som nå var blitt desembernatten. Vel vitende om at de hadde bevitnet et sjeldent audiovisuelt musikalsk fenomen som de neppe vil få anledning til å gjenoppleve med det første...