Trumps kamp mot utdanning?

Trump gjør mye som er farlig for det amerikanske demokratiet nå. Først og fremst blir det nervepirrende å følge med på hvordan hans administrasjon oppfører seg i møte med dommer fra rettsvesenet som han og hans kumpaner ikke liker. Det er der det store slaget står. Der, og i hans forhold til media.

Hvorvidt utdanningsdepartementet i USA legges ned eller ikke, det er heldigvis ikke på samme nivå. Selv om det kan se sånn ut med norske øyne.

USA består jo av 50 stater. De blir ofte beskrevet som 50 laboratorier hvor myndigheter kan eksperimentere med forskjellig politikk. Så kan de andre statene lære av resultatene. Det er i hvert fall idealsituasjonen i en slik føderasjon.

Over ligger det føderale nivået, som er gitt visse rettigheter i grunnloven og i utvidelsene av denne. Disse rettighetene har vokst over tid, akkurat som makten som ligger i Det Hvite Hus har gjort. Makt har en tendens til å sentralisere seg, og det er vrient å reversere en slik utvikling.

Hvem vil gi fra seg makt gitt eller tatt?

President Donald Trump signerte torsdag en ordre med mål om å legge ned Utdanningsdepartementet. Foto: Roberto Schmidt / AFP

Standard republikansk politikk

Dette er hovedårsaken til at det Republikanske partiet (GOP) ikke liker utdanningsdepartementet som Trump nå vil nedlegge. De har aldri likt det. De mener at statene bør ha større makt over seg selv på mange felt, og er mistenksomme overfor «makta i Washington».

Landet ble jo grunnlagt i opprør mot en sentralmakt (kongen av England), så dette ligger dypt i ryggmargen til den amerikanske folkesjela. I den grad en slik sjel kan defineres i et så stort land.

I stormen av utfordringer, farer og problemer som kommer med denne rabiate klovneadministrasjonen og dens psykofantiske evne til å la seg smøre av beundring, er ikke dette en voldsom sak.

Det er greit å huske på, at selv om det ble gjort et spakt og kortlevd forsøk på å etablere et slikt departement i 1867, så har ikke departementet eksistert lenger enn siden 1979. Da signerte Jimmy Carter på opprettelsen av det.

Det har altså ikke ligget som en hjørnesten i amerikansk liv siden skapelsen. Ei heller som en eksistensiell del av utdanningen i landet.

Og med en gang begynte politikere til høyre å protestere imot dets eksistens. Allerede i sin valgkamp året etter, argumenterte Ronald Reagan for at det burde elimineres, og at styringen skulle tilbake til statene igjen.

Se video: Her blir presidenten truffet i ansiktet

Flere nivåer

Der ligger forøvrig nesten all styringen allerede. Og fremdeles, kan man si. Makt over skoler ble aldri flyttet opp til føderalt nivå med dette departementet. I USA finnes det grupperinger helt ned på lokalt nivå som tar beslutninger om pensumlister og andre viktige ting som foregår.

Det er tidvis underholdende å se på foreldregrupper som krangler om hva deres barn skal lære i skolen. En uhørt situasjon i et norsk perspektiv.

Det departementet gjør er å bidra med visse former for ekstra finansiell støtte. Det finnes for eksempel føderale, landsdekkende programmer som Head Start. Men på grunnskolenivå når dette ikke opp til 10 prosent av pengene som blir brukt på undervisning i landet.

På universitetsnivå er det noe høyere. Selv om det finnes forskjellige utregninger som gir forskjellige resultater, regnes det med at omtrent 15 prosent av ressursene til amerikanske universiteter kommer fra føderalt nivå.

Så når Trump påstår at utdannelsesinstitusjoner har vært herjet av radikal aktivisme, så har han uten tvil et poeng.

Mange er også avhengige av føderale støtteordninger som tar sikte på å hjelpe studenter med dårlige økonomiske forutsetninger for å studere.

Det vil altså – i min personlige mening - ha en reell og negativ effekt på amerikansk utdanning om det føderale nivået blir fjernet. Spesielt for potensielle studenter med finansielle utfordringer. Og de finnes det adskillig fler av i USA enn i det egalitære Norge.

Men å fjerne den amerikanske versjonen av et slikt departement er allikevel noe helt annet å gjøre det i Norge. Skolevesenet vil bestå. Og det er ikke slik at tallene for akademisk eksellense har utviklet seg i voldsomt positiv retning siden 1979. I mange tilfeller er det heller motsatt.

Uten at noen av delene kan tilskrives departementets handlinger spesifikt.

Se video: «Svarene vi fikk, sjokkerte oss»

Kun overreaksjoner

TV-verten Bill Maher har i det siste gjentatt at i USA er det ingen som ganske enkelt reagerer lenger. Alle bare overreagerer. Det er nok det vi ser et tilfelle av her.

De siste 12-15 årene har det amerikanske utdannelsessystemet – både av lavere og høyere variant – tatt en ganske radikal politisk dreining mot venstre. Det har kostet både penger, anseelse og ressurser. Det kan man blant annet lese om i en noe sjokkerende gravesak gjort av selveste New York Times.

Det er heller ingen tvil om at fakulteter og administrasjoner i USA ligger ganske langt til venstre for den jevne befolkningen. Dette kan man like eller ikke like. Men sant er det. Noen av de utilsiktede resultatene av lovverk som det omstridte Title IV om kjønnsbalanse, kan også få en strengt sentrisk og liberal person til å steile.

Man har to, tre store problemer. Da er det en dårlig ide å overdrive andre problemer.

Så når Trump påstår at utdannelsesinstitusjoner har vært herjet av radikal aktivisme, så har han uten tvil et poeng. Dette har imidlertid roet seg kraftig ned over de siste par-tre årene. Det virket som om ting var på vei tilbake til en normaltilstand.

Så kom Trump. Og vi fikk milelange lister med ord som ble brukt til å trekke tilbake forskningsstøtte og stanse programmer, og andre kraftige angrep på akademisk frihet.

Den overliggende effekten av dette kan bli litt som da man tok bort det føderale regelverket for abort – Roe vs. Vade - som alle stater måtte forholde seg til: noen stater gikk i progressiv retning, andre i konservativ. De kulturelle forskjellene blant amerikanske stater er jo ganske voldsomme.

Men effekten vil uansett bli mindre, ettersom dette departementet har mindre makt enn den dommen hadde.

Den liberale roen

Denne saken kan man se på som en anledning til å teste hvor kalde hodene våre er i våre beskrivelser av verden.

Se på det sånn:

Man har to, tre store problemer. Utfordringer som krever mye av ens oppmerksomhet og ressurser. Da er det en dårlig ide å overdrive andre problemer. Slike som ikke er eksistensielle. På USA-nsk kalles det «opportunity cost».

I stormen av utfordringer, farer og problemer som kommer med denne rabiate klovneadministrasjonen og dens psykofantiske evne til å la seg smøre av beundring, er ikke dette en voldsom sak. Slik sett er oppmerksomheten den har fått i Norge forholdsvis … vel … forholdsmessig riktig.

I farlige tider er det viktig å ikke gå på sirkuslimpinnen. Det er andre ting å samle konsentrasjonen sin om.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den.