Til ukrainere i utlandet: Kom hjem!

«Fortell ukrainerne i Norge at de kan komme hjem igjen».

Det var guvernøren i Zaporizhzhia fylke, Ivan Fedorov, som ba oss i Caritas om å formidle dette budskapet til hans landsmenn i Norge. Utfra denne anmodningen skulle man nesten tro det nå var trygt i Ukraina. Det er det ikke. Sytti prosent av det fylket Fedorov administrerer er okkupert av russerne, og innbyggerne er utsatt for ubønnhørlige angrep fra artilleri, fly, missiler, droner og skip fra den russiske svartehavsflåten. Det jobbes på spreng med å bygge skoler, barnehager og til og med sykehus under bakken, som gir befolkningen en viss beskyttelse i dagliglivet.

Store deler av Ukraina er vesentlig tryggere enn Zaporizhzhia, men russiske luftangrep rammer tidvis mål over hele landet. Likevel er budskapet det samme overalt hvor vi reiser: Ukrainerne vil ha sine landsmenn tilbake.

Mangel på hender og hoder

Å stå imot en overlegen fiende i snart tre år er en enorm bragd. Å holde samfunnshjulene i gang, samtidig som man kjemper for sin eksistens, er tilsvarende imponerende.

Ukrainerne gjør det. Kampen ved fronten, nå blodigere enn noensinne, foregår parallelt med at ukrainske barn får sin undervisning, sykehusene jobber på spreng, og butikkene holdes åpne for å forsyne innbyggerne med det de trenger.

Aggressoren i øst sørger for at dette ikke er noen enkel sak. Russerne retter sine angrep mot kritisk infrastruktur, fremfor alt strøm-, men også vannforsyningen. En stor del av befolkningen, særlig menn, er ute av stand til å bidra til sivilt arbeid fordi de er engasjert i krigføringen, enten som stridende, eller i det enorme logistiske apparatet bak frontlinjen. Det merkes.

Lettere blir det ikke av at mange gode hoder og hender har forlatt Ukraina. 6,8 millioner ukrainere har flyktet fra landet siden fullskalainvasjonen begynte 24. februar 2022. Oftest er det middelklassen som forsvinner. Mennesker som kan gjøre stor nytte for seg. Folk som kan gjøre en forskjell. Både nå som krigen raser, men ikke minst etterpå, når landet skal bygges opp igjen.

Flyktningene kjenner på krysspress

På Ressurssenteret i Oslo møter vi på mange av disse ukrainske flyktningene. Noen kommer for å få hjelp til å navigere i det norske systemet. Andre har støtt på useriøse arbeidsgivere og trenger hjelp til å få lønnen de har krav på.

De har sine egne kamper å kjempe. De må integrere seg i et nytt samfunn og lære mye nytt. Selv om de har nok å hanskes med, gjør mange av dem en stor innsats for å hjelpe hjemlandet, eksempelvis ved å sende penger og samle inn klær og andre nødvendigheter. Mange av dem kjenner på kryssende forventninger, om å tilpasse seg og komme raskt i arbeid i sitt vertsland, samtidig som de føler en forpliktelse til å bistå hjemlandet.

Er Europas skjebne dømt til å gjenta 1994?

LES SAKEN

Et dilemma

Ukrainas behov samsvarer ikke nødvendigvis med de ukrainske flyktningenes i ett og alt. Ukraina trenger hender og hoder, mens flyktningene trenger trygghet og håp om en god fremtid, særlig for sine barn. Hvordan skal man veie disse motstridende behovene opp mot hverandre?

På et makronivå, det nasjonale plan, gir det mening å føre en politikk som sørger for at ukrainere vender hjem. Norge har alt begynt å ta skritt for å begrense tilstrømmingen av ukrainske flyktninger. Det er nedlagt forbud mot hjemreise , og fra og med 28 september ble det slutt på å innvilge kollektiv beskyttelse til flyktninger fra områder som norske myndigheter definerer som trygge. Det er også gitt signaler om at man forventer at ukrainerne vender hjem igjen når krigen en dag er over.

På et mikronivå, blant de enkelte kvinner, menn og barn som har flyktet fra Ukraina, er det ikke like selvfølgelig at retur til hjemlandet er det riktige valget. Mange ukrainere har slitt og strevd for å skape seg et liv i andre europeiske land. Barna deres har kommet seg etter den smertefulle opplevelsen det er å forlate sitt hjem og sine venner i et land i krig. Noen av dem har gått flere år på skole i Norge enn i Ukraina. Er det riktig å utsette dem for et nytt traume ved rive dem opp med røttene på ny?

Det er et dilemma. Noen mener at det mest riktige er å gi de ukrainske flyktningene positive incentiver for å vende hjem, eksempelvis med en reintegreringsstøtte som gjør overgangen tilbake til hjemlandet så enkel og smertefri som mulig. Andre mener at ukrainerne selv må bestemme om de vil bli eller dra. Det er ingen som vet bedre enn familiene selv hva som er best for dem, og hvilken pris de må betale for å bryte opp fra sine nye liv.

Vyacheslav Grynevych og storken som vender tilbake til redet. Foto: Caritas Norge

Håpets stork

Et bilde jeg ble overrakt i Ukraina, malt av den katolske presten og lokale Caritas-direktøren, Vyacheslav Grynevych, viser en stork som vender tilbake til redet. Symbolikken er åpenbar, og budskapet er rettet mot de millioner av ukrainere som har reist fra landet. Det uttrykker et håp om at de, i likhet med fuglen som migrerer til varmere strøk om vinteren, vil vende tilbake igjen når kulden og mørket slipper taket.

Det er en god illustrasjon på en følelse som er utbredt blant mange ukrainere. De er bekymret for å miste territorium som de har kjempet så lenge og hardt for, men de engster seg også for at en stor del av folket deres aldri vil komme hjem.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).