«Kjære Boris».
Brev fra president Bill Clinton til Russlands president, den alkoholiserte Boris Jeltsin, og tidligere strengt graderte interne notater i Clinton-administrasjonen som er blitt offentlig tilgjengelig, viser hvordan Europa for nøyaktig 30 år siden, i desember 1994, kunne endt et helt annet sted enn et krigs- og opprustningshelvete.
Den gang, kort etter oppløsningen av Sovjetunionen og Østblokken i 1989, virket mulighetsrommet for et fredsælt Europa åpent.
Francis Fukuyama, statsviter og politisk økonom, hadde avblåst den globale striden mellom ulike ideologiske retninger. I sin bok Historiens slutt, som i 1992 gikk sin seiersgang over hele verden, erklærte han det liberale demokrati, synonymt med markedsliberalistisk, som eneste gjenværende samfunnsform. Dermed skulle vel stridigheter i Europa og andre steder i verden kunne bilegges.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenJa, det ble gjort forsøk.
5. desember 1994 møttes de europeiske landene samt USA og Canada til en viktig milepæl i Budapest, i regi av Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE). Der ble det besluttet å omgjøre denne konferanse-serien for avspenning i Europa, til det vi kjenner i dag, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).
Ikke minst viktig var at deltakerne vedtok Budapest-memorandumet der alle landene forsikret at den forhenværende Sovjet-delstaten Ukraina skulle forbli trygg hvis de overlot sine over 1000 atomstridshoder til Russland for destruksjon, og så fikk brenselsstaver til sine atomkraftverk til gjengjeld. Og Europa skulle forenes i et Partnerskap for fred, populært kalt P4P.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMidt i denne tilsynelatende idyllen overrasket Boris Jeltsin denne søndagen i Budapest med et opprørt innlegg.
Artikkelen fortsetter under annonsenClinton som var fløyet inn til 8 timers opphold, ble ifølge de frigitte dokumentene fra Clinton-administrasjonen, rasende over Jeltsins utbrudd. Grunnen til Jeltsins frustrasjon får vi et godt innblikk i via noen av de mer enn 13.000 tusen sider av disse dokumentene. Det var utsiktene til at Nato skulle utvides til tidligere Sovjet-republikker og østblokk-land som Sovjetunionen hadde kontrollert.
Da Jeltsin reiste fra Budapest søndag, sa han ifølge NTB at ethvert forsøk fra Natos side på å ekspandere østover mot Russlands grenser, kunne føre til ny kald krig.
I så fall ville Nato trenge seg inn på Russlands grenser og vi kommer igjen til å stå med to militære blokker. Det kan umulig tjene sikkerheten i Europa.
Den gang var det et alternativ til en slik utvikling, nemlig partnerskap for fred i Europa. Clinton, fornærmet over Jeltsins utbrudd, skrev påfølgende søndag brev til Jeltsin der han gjorde alt for å berolige den russiske presidenten.
Artikkelen fortsetter under annonsenUSAs viktige, strategiske mål var å etablere et forent, stabilt og fredfullt Europa der også Russland kunne delta. Det fornyede Nato, født under den kalde krigen, var rent defensivt og skulle utvikle seg som fredsbevarende gjennom P4P, der alle demokratiske land i Europa kunne delta.
Og Nato skulle utvides forsiktig, skritt for skritt, under full åpenhet.
Artikkelen fortsetter under annonsenSamtidig viser andre av de en gang så hemmeligstemplede papirene, at Clinton og administrasjonen tvert imot, i all hemmelighet forberedte en svært så rask Nato-utvidelse østover.
Historien viser at Polen, Ungarn og Tsjekkia ble tatt inn i Natos favn i 1999. I 2004 fulgte en ny bølge med sju tidligere østblokk-land.
Snakket om partnerskap for et fredfylt Europa ble altså med praten. Første prioritet ble at Russlands grensestater skulle bli medlemmer av Nato. Kontrafaktiske spekulasjoner, hva kunne hendt hvis ... , er en vanskelig øvelse. Man kan bare undres om utviklingen i Russland og Europa hadde blitt annerledes hvis det hadde lyktes å skape et partnerskap der USA og andre lot også Russland ta del.
Artikkelen fortsetter under annonsenHva nå, Europa ved inngangen til et nytt år?
Ting ser ut til å ligge mindre til rette for en fredfylt utvikling på vårt kontinent, enn i 1994. Etter Natos framrykking og Putins overfall på Ukraina har maktmenneskene i øst og vest besluttet at opptrapping av spenningen og omlegging til krigsøkonomi er eneste farbare vei. Tenkningen er at Russland er en ond og aggressiv makt, troende til å angripe flere europeiske stater, uansett hvilken politikk Nato og dets 32 medlemsland fører.
Som professor Janne Haaland Matlary skriver i DN:
Det er mer enn 2000 år siden Jesu' fødsel, men menneskenaturen og krigens natur er den samme. Dersom man ønsker fred, må man dessverre avskrekke dem som ikke gjør det.
Artikkelen fortsetter under annonsenPå en annen side avdekker de frigitte dokumentene fra 1994 at det langt inn i Clinton-administrasjonen var noen som så for seg at Partnerskapet for fred i Europa på sikt kunne erstatte Nato. Det skar seg, som vi vet. Utsiktene til at slike kjetterske tanker skulle vinne fram nå, er enda lenger ute i det blå.
Artikkelen fortsetter under annonsenVi kan bare håpe på et under, noe som kan overbevise oss om at vi ikke er skjebnebestemt til å utvikle oss til krigernasjoner som brikker i stormaktsspill.
Så da tar jeg sjansen på å ønske et godt, fredfylt nytt år!
Thomas Vermes skriver i ABC Nyheter på søndager. Les flere av hans kommentarer her.
( Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no. Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).
