Men hva med respekten nu da?

I går kom tallene. Sykefraværet har økt igjen og det ropes (fortsatt) på krise.

«Nordmenn er sykest i verden», «Dette har vi ikke råd til!», «Sånn kan vi ikke ha det!».

Jeg er helt enig i det – vi kan ikke ha det sånn – men kan vi ta en liten pust i bakken? Nå hyttes det med mange never og halvbeskydninger, kledd som forklaringer, og det jeg sitter igjen med er at årsaken er de mange unge psykisk syke som ikke takler arbeidslivet.

Jeg blir egentlig bare matt av hele greia.

Helseministeren vil lage «verstingliste». Jeg vil ha en kvalitetsliste

LES SAKEN

La meg gjøre et forsøk på å ta det ned et nivå og kanskje være en slags brobygger. Men først:

1. Det er så utrolig mye forskjellig som ligger i disse syketallene, også tallene som handler om psykisk helse. Her kan fingeren like mye rettes mot hvordan ståa generelt er i Norges land på dette. Å konkludere med at de unge tåler mindre i dag er en grov fornærmelse til de veldig mange som sliter med alvorlige psykiske lidelser, men som ikke får hjelp.
2. Man kan gjerne spekulere i årsaker til hvorfor unge er mer psykisk syke i dag, det er nok et mangehodet monster, men det må altså tas på alvor, og det må gjøres med respekt.
3. I forlengelsen av dette må vi se på det som må være kulturforskjeller mellom generasjonene, og anerkjenne hvordan dette også vil ha en effekt i et arbeidsmiljø og holdninger knyttet til jobben, arbeidstakerne og egen helse.

La oss først og fremst se på de med «milde» psykiske problemer da. De som de godt voksne mener bare har vondt i viljen. For her ligger det største kulturkrasjet mellom generasjonene, mener jeg.

Den nye generasjonen arbeidstakere finner seg ikke i det lenger.

Unge i dag har trolig sett foreldrene sine jobbe seg «ihjel». De har sett de ofre tid med familien dag ut og dag inn, og de har sett forbilder noen år eldre løpe inn i den beryktede veggen, uten å vinne noe på det. De har begynt å spørre seg selv om det er verdt det, og for hvem de egentlig gjør det.

For på toppen sitter det sjefer som endelig, etter å ha slitt seg opp stigen, kan sitte der å forlange og forvente, og se andre løpe rundt i hamsterhjulet de selv sto fast i i så mange år. Endelig skal de høste den respekten de har higet etter i en hel karriere. Og sånn skal det jo være. Det måtte de igjennom, og da må alle andre også gjennom det samme. Det er jo sånn gangen i arbeidslivet er.

Og sånn har det jo vært veldig lenge.

Det er en stund siden vi sluttet å slå barna våre

Men den nye generasjonen arbeidstakere finner seg ikke i det lenger. De er frekke nok til å både kreve respekt og stille krav til lederne. De er også frekke nok til å sette seg selv først, foran bedriften og foran lommeboka til ledelsen og eierne. Hvordan våger de?!

Som alt annet så endrer også arbeidslivet seg. Og selv om noe «alltid» har fungert på en måte eller blitt gjort på et vis, betyr det ikke at det er riktig. Det er en stund siden vi sluttet å slå barna våre for eksempel.

Og det å gjøre seg fortjent til respekt, og det å skulle jobbe for respekten til noen, er noe som hører fortiden til. Respekt er standardinnstillingen. Respekt kan bare mistes, eller i noen grad økes. Men hvis du som leder tror at alle de nye, unge ansatte er der for å jobbe for respekten din, og at det er nok til å motivere dem til å ofre egen helse for, så tar du feil.

Skal norske pasienter få den beste kreftbehandlingen, må politikerne våkne

LES SAKEN

Det er snart jul, og jeg tenker enda mer på den stakkars læreren til prinsen i «Tre Nøtter til Askepott» enn jeg gjør til vanlig. Han som alltid blir stående igjen oppgitt og si «Hva med leksene nu da?». Den hånlige arrogansen til prinsen og vennene hans, (og til og med Askepott!), gjør gløggen alltid litt bitter. For ikke bare jobber læreren for dem, han prøver å hjelpe dem – gjøre dem bedre, men han blir møtt med null respekt og hån. Jeg skjønner ikke at han gidder, og sånn er det flere som tenker.

Men Inga, sykefraværet skyter i været, staten og bedrifter blør penger, vi må gjøre noe!

Ja, vi må det. Men start med respekt og forståelse. Finn deretter ut hvordan man kan skape et arbeidsliv- og miljø hvor folk, både gammel og ung, føler jobben gir dem mer enn den tar. For en arbeidsplass og en jobb skal være med å utvikle oss som mennesker, og den skal bedre vår psykiske helse – ikke omvendt. Her tror jeg flere arbeidsgivere har en jobb å gjøre, og det starter med holdningene til den nye generasjonen arbeidstakere.

Så må arbeidstakerne også gjøre sitt selvfølgelig. Respekten skal jo naturligvis være gjensidig.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den.

Derfor støtter vi søksmålet mot staten

LES SAKEN