En jobb å dø for

Tidligere president, og presidentkandidat, Donald Trump, har overlevd sitt andre attentatforsøk i år. Det er dramatisk, men ikke direkte sjokkerende i et land hvor mordforsøk på både presidenter og presidentkandidater er blitt vanlig kost.

Hele 4 av landets 46 presidenter er drept, nærmere 9 prosent. Antallet attentatforsøk er adskillig lengre. Faktisk må vi tilbake til Lyndon B. Johnson for å finne en sittende amerikansk president som ikke er forsøkt myrdet. Han kom til gjengjeld for første gang til makten da han som visepresident overtok embetet fra John F. Kennedy, som ble skutt og drept. Å være president i USA er åpenbart et høyrisikoyrke.

Attentatet mot Trump bringer USA ett skritt nærmere voldelig anarki

LES SAKEN

Politisk vold er et enda større problem i andre land

USA er et av verdens aller eldste kontinuerlige demokratier. Det er åpenbart svært uheldig at vold er blitt en del av det politiske livet i landet, men ingen av attentatene har på alvor klart å true det amerikanske folkestyret, eller rokke ved de sentrale samfunnsinstitusjonene.

Kanskje henger det til en viss grad sammen med at det gikk mer enn et halvt århundre fra USAs selvstendighet var sikret ved fredsavtalen i Paris, til Andrew Jackson ble den første amerikanske presidenten som ble utsatt for et attentatforsøk i 1835? Ikke alle land er så heldige. For mange stater er politisk vold en realitet alt fra deres spede begynnelse.

Politisk vold er mer enn attentater mot statsledere

Verdens yngste land illustrerer dette godt. Sør-Sudan ble formelt uavhengig av Sudan i 2011. Et angivelig egyptisk-sudanesisk attentatkomplott mot landets første, og så langt eneste, president, Salva Kiir, ble avslørt av WikiLeaks i 2015. Det setter naturligvis en uheldig presedens for en fersk stat, men før du retter all din sympati mot Salva Kiir, bør vi snakke om politisk vold i bred forstand.

Politisk vold omfatter nemlig langt mer enn drap på presidenter og statsministere. All bruk av vold, eller trusler om vold, for å oppnå politiske mål, hører hjemme i denne kategorien. Flere anser eksempelvis stormingen av Den amerikanske kongressen i 2021 som en mer alvorlig trussel mot USAs demokrati enn presidentattentater har vist seg å være.

Statsledere er ikke bare ofre, ofte er det staten som står for den politiske volden. Den kan være rettet mot opposisjonspolitikere, mot medier, aktivister og bestemte minoriteter med flere. Virkemidlene inkluderer trusler, drap, arrestasjoner, tortur, overvåkning, vold og voldtekt.

Bare i første kvartal i år dokumentert FN-operasjonen UNMISS 468 mennesker drepte i Sør-Sudan, 328 ble såret, 70 mennesker ble bortført and 47 ble utsatt for seksuell vold. Mørketallene er åpenbart store. 2024 skulle ha vært et valgår i Sør-Sudan. Nå er valget utsatt nok en gang, med manglende sikkerhet som en av flere begrunnelser. Sørsudanesere må i beste fall vente til 2026 før de får stemme i sitt første valg siden 2011.

Min organisasjon, Caritas Norge, har prosjekter i 22 land. Alle har de hatt utfordringer med ulike former for politisk vold. Det inkluderer attentater mot politikere og statsledere, hvorav enkelte er svært godt kjent, slik som drapet på statsminister Banderanaike i Sri Lanka i 1959 og forgiftningen av presidentkandidat Yushchenko i Ukraina i 2004.

Mange av partnerlandene til Caritas har også utfordringer med politisk vold i bred forstand, rettet mot offentlige embetsmenn, sivilsamfunnet og opposisjonen. Måten Maduro-regimet i Venezuela har håndtert høstens valg på, med brutal vold og massearrestasjoner, er et nylig eksempel på det.

Volden rammer også Caritas´ egne medarbeidere. På én uke har nå to Caritas-ansatte, Juan Antonio Lopez og Dieudonné B. Lushombo blitt skutt og drept, i henholdsvis Honduras og Den demokratiske republikken Kongo. Mye taler for at i hvert fall en av dem ble offer for politisk vold. Lopez, som ble myrdet på vei ut av kirken, mistet trolig livet som følge av sin høyrøstede kritikk mot en sterkt forurensende jerngruve.

Sverre Diesen: – Meget klokt og helt riktig av Donald Trump

LES SAKEN

Hva kan gjøres med politisk vold?

Vold avler vold, heter det seg. Det kan synes som det også gjelder bruken av vold til politiske formål. Når voldsbruk, eller trusler, først er tatt i bruk, særlig om det har den ønskede effekten, øker bruken av dette ødeleggende virkemiddelet.

Norge har i vesentlig grad vært spart for dette fenomenet, men angrepet på Regjeringskvartalet og Utøya i 2011 var til gjengjeld massivt og brutalt. Den gangen var budskapet fra daværende statsminister, Jens Stoltenberg: «Mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet». Angrepet ble ikke brukt som en unnskyldning til å slå ned på opposisjonen, eller begrense ytringsfriheten og andre rettigheter i sikkerhetens navn.

Noe av grunnen til at et land som USA klarer seg godt til tross for at politisk vold er så utbredt, er at landet har et robust sivilsamfunn og sterke institusjoner.

Norge bestod denne prøven. Ville vi klart oss like godt dersom den politiske volden rammet samfunnet vårt om og om igjen?

Forhåpentligvis får vi aldri svaret på det spørsmålet. Vårt naboland, Russland, har til sammenligning en meget lang tradisjon for politisk vold. Og volden er effektiv. Invasjonen av Ukraina har vist seg å være et skadelig feiltrinn for Russland, likevel er det relativt lite motstand mot krigen i befolkningen. Arrestasjoner og drap på journalister, menneskerettighetsforkjempere og opposisjonelle har skapt en dyp frykt i det russiske folket. Det er utvilsomt en del av forklaringen på hvorfor motstanden mot regimet er så beskjeden.

Likevel finnes fortsatt det russiske kvinner og menn som våger å tale Putin imot. Skal man bryte ut av den politiske voldens onde sirkel må tapre folk, som Lopez i Honduras, våge å sette sitt eget liv i fare for å gjøre det som er rett. Disse modige menneskene trenger all den støtte vi kan gi dem.

Fire amerikanske presidenter er drept – mange forsøkt drept

LES SAKEN

Mot er ikke nok

Det er imidlertid grenser for hva tapperhet kan utrette i seg selv. Noe av grunnen til at et land som USA klarer seg godt til tross for at politisk vold er så utbredt, er at landet har et robust sivilsamfunn og sterke institusjoner.

Det er noe vi kan bidra til å styrke i utviklende land gjennom måten vi organiserer bistanden på. Ved å bruke lokale ansatte til å gjennomføre prosjektene, og i vesentlig grad også lede dette arbeidet, blir bistanden mer effektiv. Det har imidlertid også den gunstige effekten at man bygger opp den organisasjonskompetansen som er helt nødvendig i et levende sivilsamfunn, som igjen er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Modige enkeltindivider er nemlig ikke nok til å demme opp for den ødeleggende effekten politisk vold har på et samfunn. Uten et nettverk med kunnskap, ressurser og erfaring rundt seg, vil motet disse menneskene utviser være beundringsverdig, men oppnå lite.

Ville du risikert livet ditt i en stilling som medfører dødsfare? Det er ikke så lett å svare på før man faktisk står ovenfor et slikt valg, men noe kan vi slå fast med sikkerhet: Hadde ingen av oss hatt motet til å risikere livet for å gjøre det som er rett, slik som Lopez og Lushombo, ville fremtiden sett mørk ut.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).