Et katastrofemøte med Ekebergrestaurantens uteservering

En arkitektonisk perle og en fantastisk beliggenhet er kastet fullstendig vrak på, mener kommentatoren.
En arkitektonisk perle og en fantastisk beliggenhet er kastet fullstendig vrak på, mener kommentatoren. Foto: Fra Ekebergrestaurantens nettside
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det blir ikke verre enn dette.

Kommentar: David Stenerud
Redaktør, ABC Nyheter

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne uka er det sommer i Oslo. Da er det deilig å spise ute. Selv om det er mandag, som det var i går.

Det er mange utmerkede steder å sitte i sånt vær. Terrassen på Kampen Bistro. Uteserveringa på Hansken. Men de er stengt på mandager.

Ekebergrestauranten holder åpent. De har en av byens verste hamburgere, en sånn som ser ut som morra di har lagd den, med lyst urista brød, blasse fries og en tomatskive på tykkelse med et middels traktordekk. Men de har et godt skagensmørbrød, og vi er uansett ikke her mest for maten. Ekebergrestauranten har den beste utsikten. En delikat funkisperle som kneiser høyt over østbyen. Lufta føles lettere her oppe.

Det er ikke mulig å reservere bord ute på Ekebergrestauranten, men det oppfordres til å bare droppe oppom. Så vi tar Ljabru-trikken og spaserer de små bakkene opp. Det er fullt, men bare to foran oss i køen. På flere av bordene sitter det gjester som er ferdige med å spise. Livet smiler. Vi også. I fem minutter. Ti. Litt stivere etter et kvarter.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

For det er noe som er off.

I baren står fem servitører og en sjefskelner. Han virker irritabel, selv om det er tydelig at han forsøker å holde seg fattet. Servitørene virrer rundt seg selv. Sjefskelneren viser en av dem hvordan man tapper øl. En annen kommer tilbake fra et bord med en regning som er feil. Én bare står der og ser redd og rådvill ut. Ingen enser han som har forsøkt å be om regninga omtrent siden vi kom. Damene på bordet rett foran baren har ennå ikke fått noen meny.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter 20 minutter kommer en av servitørene bort til køen, som nå har blitt lengre, og sier at vi bare må ta et bord så fort vi ser et ledig et. Ikke vente på å bli bordsatt. OK. Vi er fortsatt nummer tre i køen.

Ingenting skjer. Gjester som er ferdige med maten sin får ikke oppmerksomhet. Noen mangler drikke. Et nytt par har fått feil regning. Servitørene deiser rundt som hodeløse høner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter 40 minutter får de to kameratene fremst i køen et bord. Det er ikke ryddet, så han ene bærer skitne tallerkener bort til baren selv. Litt etter får de tre neste i køen bord, og så vi. Etter 50 minutter.

Endelig.

Vi sitter.

Og sitter.

Ingen meny, ingen drikke.

Etter en stund får vi oppmerksomhet fra den kvikkeste av de unge servitørene, som sier at hun vil komme til oss straks.

Vi sitter.

Så kommer hun endelig. Hun spør om vi har fått menyer. Det har vi jo ikke.

Når vi får menyene, passer vi på å skyte inn en ubedt drikkebestilling samtidig. Så passer vi på å bestille maten idet vi får drikken.

Hun bestiller skagensmørbrødet. Jeg tar en råsjans og bestiller moules frites.

Etter et kvarters tid får hun sin mat. Ikke jeg. Hun må bare spise. Først når hun er ferdig og vel så det kommer min mat. Klokken er over 20. Vi har vært her i to timer. Det skulle vært stengt her nå, men folk har ikke fått det de bestilte, noen får ikke betalt. Det er et sørgelig kaos alt sammen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det er bare én terminal, og den er på vandring. Ingen vet hvor den er.

Blåskjellene kommer med overstekte litt lunka fries og en aioli som smaker litt som remulade, litt mindre som aioli. Skjellene er dampet i en tynn suppe som smaker ubestemmelig av et eller annet som moules frites ikke skal smake. Når den verste sulten er stagget må jeg bare gi meg. Altså, moules frites er ikke vanskelig. Bare gjør det enkelt! Fløte, hvitvin, litt olivenolje og noen trygge smakssettere. Da blir det bra.

Nå har vi fått nok. Men det er det mange andre som har også. En dame kommer til baren og sier hun har ventet i evigheter på noe mat de har bestilt. Servitøren som står der svarer at det er veldig travelt. Det er stort sett det de har svart hele kvelden. Selv om det objektivt sett ikke er så veldig travelt. Det er et lite sted. Det er fullt. Men det er bemannet til tennene. «Jeg skjønner det, men det får være grenser», sier damen. Servitøren sier hun skal gi beskjed om maten med en gang; bestillingen har ikke nådd kjøkkenet. Vi vil også ha regningen, men får ikke kontakt. Etter en stund kommer damen tilbake. «Hva skjer med desserten?» spør hun. Servitøren sier hun har vært så travel at hun ikke har fått tatt det videre. Damen gir opp, får regningen og går.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Klokken er rundt 21. Nå får vi også regningen. Den er riktig, utrolig nok. Men vi får ikke betalt. Det er nemlig bare én terminal, og den er på vandring. Ingen vet hvor den er. Vi har uansett gitt opp for lengst. Den kvikkeste servitøren prøver å lete, er litt stresset på våre vegne, og det løser seg til slutt. Vi betaler med et ordinært tips, fordi hun prøvde så hardt. Men egentlig burde vi fått hele måltidet gratis. For denne opplevelsen var ikke verdt en krone.

Så, dette er til deg, Christian Ringnes, du som eier Ekebergrestauranten, og som har gjort så mye for denne byen:

Dette kan du ikke være bekjent av. Dette kan ikke Oslo være bekjent av. Dette er flaut.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).