🫵 «Heyyy, I’m talking to you, bitch!» 🫵 Eeehhh unnskyld; #BasicBitch, mener jeg

Marit Imeland Gjesme (bildet) reagerer på det massive engasjementet mot journalist Inga Vinje Engvik på LinkedIn.
Marit Imeland Gjesme (bildet) reagerer på det massive engasjementet mot journalist Inga Vinje Engvik på LinkedIn. Foto: CultureCatch
Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg sitter med vantro og ser ellers flotte, dyktige og empatiske kvinner miste hemningene. og hive seg på en bølge som er bygget på bekostning av én enkelt annen med-kvinne.

Stemmer: Marit Imeland Gjesme

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Dette innlegget ble først publisert på LinkedIn, og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren).

Dette er første og siste gang jeg bruker ordet «bitch» i noe jeg skriver. Ikke er det daglig kost i min verden, og ikke skal det bli det heller.

Men det har dukket opp så mange stolte, selverklærte bitcher i feeden min nylig, og jeg undrer meg. Så jeg stiller meg åpent til for hogg, i fritt lende, med to alternative perspektiver på en sikkert velment, god sak:

  1. Det første er grunnlaget for alle disse innleggene, den stadig nevnte artikkelen
  2. Det andre er (den utilsiktede) effekten


La meg starte med et lettere adjektiv-omskrevet plagiat fra artikkelens ingress:

«Jeg vil egentlig ikke skrive dette, men det er for trist til at jeg klarer å holde meg».

1.

Jeg leste artikkelen da den ble publisert. Og jeg kan ikke annet enn undres på om alle dere som la ut protest-innlegg virkelig har lest den?

For hvis denne artikkelen uttrykker et «større samfunnsproblem», da vet jeg sannelig ikke hva vi skal kalle alle de alvorlige tingene vi sliter med. Da blir resonnementet at vi ikke bare er heldige, men også bortskjemte!

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Hundrevis av kvinner har tegnets seg på en #basicbitch-kampanje til støtte for justisminister Emilie Enger Mehl og mot ABC Nyheters Inga Vinje Engvik (bildet) på LinkedIn. Det reagerer forfatteren av dette innlegget på. Foto: Elin Eike Worren
Hundrevis av kvinner har tegnets seg på en #basicbitch-kampanje til støtte for justisminister Emilie Enger Mehl og mot ABC Nyheters Inga Vinje Engvik (bildet) på LinkedIn. Det reagerer forfatteren av dette innlegget på. Foto: Elin Eike Worren

Etter min oppfatning handler artikkelen om noe helt annet enn det som har endt opp som fokuset, og jeg synes journalisten både er mistolket og urettferdig anklaget. Hun omtaler justisministeren fair og rosende, artikkelen er balansert – og god journalistikk skal mane til debatt. Mehl, eller antakelig egentlig hennes rådgivere og kommunikasjonsstrateger, brukes hovedsakelig som en illustrasjon på det fenomenet jeg mener journalisten faktisk adresserer:

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Nemlig de stadig utydeligere skillene og fine grenseoppgangene mellom profesjonell, personlig og privat.

Tre P-er som jeg og mange med meg syns vi står i fare for å utradere, og noe som det er både viktig og helt legitimt å diskutere. En versjon av «må LinkedIn bli det nye Facebook»-diskusjonen. Det handler om tillitsbygging, og håndtering av ulike arenaer i livet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det blir vi jo ikke mindre mennesker, mindre «ekte» av?

Livet har ulike roller, til ulikt bruk, uten at det på noen måte gjør oss «mindre» eller kneblet. Jeg elsker privatlivet mitt. Og profesjonaliteten. Og det personlige, som faktisk ikke er det samme som det «private». Alt er like genuint, men alt skal ikke brukes samtidig, eller deles med alle.

Er profesjonalitet blitt et skjellsord? Skal alt smelte sammen i EN stor P, da mister vi jo både de naturlige private sfærene, og sansen for når de ulike arenaene bør brukes og eventuelt kan ødelegge for hverandre.

Ikke at man vil bli enige, men at man kan respektere ulike syn og ulik smak, uten å skulle kalle motpartens syn for diskriminerende eller skandaløst. For det er det faktisk noe trumpiansk over.

Artikkelen handler ikke om «hva man ikke har lov å gjøre», av fritid, klær, hobbyer. Ingen vil nekte ministeren eller andre noe som helst, enten hun er 30 eller 70. Og ingen nekter kvínner å gå i farger. Men selv om man er 30, ja uansett alder, er det en tvilsom strategi å vise alle alt. Har privatlivet mistet sin verdi? Det er der vi må få være uenige, om hva som skaper tillit og hva som føles ubehagelig når påtvunget andre. Det må det faktisk være lov å debattere.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Og noen av oss husker kanskje fortsatt da Torbjørn Jagland begynte å prate om lavendel-badene sine. Kleint, da og nå.

Kanskje virker denne diskusjonen pussig for meg fordi det aller meste av mitt arbeidsliv har vært utenfor Norge. Og der er nok oppfatningen klarere på hva som er de ulike roller, og kleskoder. Hvilke hatter vi bruker i ulike settinger, og da snakker jeg ikke om cowboyhatter.

Aldrihar disse tydelige grensene innskrenket meg eller gjort meg til en mindre kompetent, autentisk eller fargerik person. Det gir ingen amputasjoner, det er heller befriende, for jeg blir ikke definert av klær, men av kompetansen min. (Og er det noe jeg er glad i å bruke men som faktisk ikke passer på scenen, så kan jeg da skifte etterpå!) Det handler om å vise dømmekraft, hva til hvilket publikum og i hvilke sammenhenger, for det betyr noe å være bevisst på hvilke signaler man sender.

Jeg – og alt som er meg og mitt privat – skal jo ikke ta oppmerksomheten, skal ikke stå i veien for eller forstyrre budskap og læring som jeg ønsker å være en kanal for.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Derfor er det å tenke over hva som styrker respekt, ha noen kloke avveininger om profesjonalitet, ikke personlighetsbegrensende.

Men her vil selvfølgelig ulike målgrupper ha ulike grenser og ønsker! Og det vardendebatten jeg syntes journalisten åpnet for, og som dessverre har druknet.

Frontene har kanskje mindre med alder enn med personlighetstype å gjøre. Noen vil syns at å være kul og vise alt er tillitvekkende, det motiverer og inspirerer, mens like mange vil syns det motsatte, og da føle det som påtvunget «flaut», som journalisten uttrykker. TMI, liksom. Too much information.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men er det ene så mye riktigere enn det andre? Er det ene synet «kvinnefiendtlig»?

Nei, jeg mener dette ikke handler om kjønn! Det handler om hva man trives med av eksponering eller ikke, og der må vi få ha ulike følelser, grenser og meninger. Og noen av oss husker kanskje fortsatt da Torbjørn Jagland begynte å prate om lavendel-badene sine. Kleint, da og nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg blir faktisk ofte «flau», både på LinkedIn og ellers. Men spesielt tradisjonell i klær og fargevalg har jeg aldri vært, så der er det ingen korrelasjon, og dømmende anti-feminist er det vanskelig å kalle meg. Det handler om det private som serveres deg uten at du har bedt om det.

«And you can’t unsee it».

Og jeg vil helst lytte til et alvorlig budskap fra en justisminister uten å få forstyrrende bilder av personens privatliv på netthinnen. Jeg ønsker justis- og andre ministre alt godt og moro på fritiden, men det private er fullstendig irrelevant og uinteressant for meg! Jeg vil se hvilken jobb de gjør for landet, og ikke vennekretsen, badeferien eller musikksmaken. Det betyr ikke at jeg vil hindre dem i å være «hele mennesker».

Og hvis vi mener det ikke er mulig å leve et fullverdig liv, være en hel og sunn person også i en viktig jobb – UTEN at det hele må dokumenteres på åpne, sosiale medier, først DA syns jeg det begynner å ligne et samfunnsproblem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg må kunne få ha ulikt syn enn politikeres medierådgivere, uten at jeg er fargeløs og kan kalles kvinnefiendtlig av den grunn. Og det samme har journalisten krav på, hennes jobb er jo nettopp å inspirere til debatt og belyse saker fra ulike kanter og sett fra ulike målgruppers ståsted – og gjerne avdekke det litt ubekvemme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

2.

Hvilket bringer meg over til det andre perspektívet, som er det som virkelig har plaget meg her.

  • For istedet for at journalistikk, provokasjoner og debatter bør være en helt naturlig del av et demokrati med ytringsfrihet, så er det det man slår ned på.

Fordi man syns en journalists meninger og spørsmål er «feil eller politisk ukorrekte» skapes det noe som ligner et masseangrep. Flokkmentaliteten våkner og da er det veldig lett å bli selvrettferdig, da skal man «ta» denne ene.

Journalisten skal bite dette i seg, «be om unnskyldning» skal hun også, en fri journalist. «Fy skamme seg, altså!» Neida, ikke alle nevner navn eller artikkel og noen sier de «ikke er ute etter journalisten», men effekten er akkurat den samme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle mot én.

Det minner meg om dronningene og mobbeofrene i skolegården.

Det minner om bevegelser og regimer jeg ikke ønsker at Norge skal ligne.

Og jeg sitter med vantro og ser ellers flotte, dyktige og empatiske kvinner miste hemningene i innlegg og kommentarfelt og hive seg på en bølge som er bygget på bekostning av én enkelt annen med-kvinne.

Dette ligner ikke på feminisme, frihet, demokrati eller respekt.

Mangfold og inkludering? Heller Mangfold og ekskludering.

Se video: Her går refser Støre ABC Nyheters redaksjonssjef

Og jeg syns synd på Emilie Enger Mehl som helt uforskyldt spammes med kanskje hundrevis av tagginger, som om ikke hun har nok viktige oppgaver, busy nok jobb og full mailboks fra før. For en justisminister som ikke tåler den såpass velskrevne, balanserte artikkelen til Vinje Engvik, ville neppe tålt de fleste andre sidene av politikerjobben, men det har Mehl allerede for lengst vist at hun takler.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Så min bekymring går kun i retning av journalisten.

Jeg skjønner at alt sammen sikkert er godt ment.

Og det ER fristende å gi etter for et begeistret gruppepress. Forsterke hverandre, føle at man er «inkludert», det blir som en rus.

Hvis den og den gjør det, kan vel jeg også? Poste et kult bilde av meg selv og fortelle «alt jeg er». Kanskje plutselig, endelig, få mange Likes. Være en del av flokken og en stor samstemt bølge. Så behagelig, varmt omsluttet av likesinnede. «Vi. Oss».

  • Men… så glemmer man kanskje at en enkelt, navngitt kvinne – en «normal basicbitch» som bare gjør jobben sin og stiller noen helt legitime spørsmål – plutselig opplever å bli masse-latterliggjort av en flodbølge som sett fra utsiden virker så inderlig overbevist om sin egen rett.

Det er wokisme, som holder på å ødelegge både US og UK.

Ser jeg et snev av det både skremmende og fascinerende fenomenet kalt massesuggesjon? Det som oppleves så fantastisk fra innsiden når man blir del av en stor gruppe, og ser så ubehagelig ut fra utsiden, enten man står der frivillig (som meg) eller ufrivillig (hvis man forgjeves ønsker å bli inkludert).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det fins andre ord for dette, som jeg – og det understreker jeg igjen – selvsagt skjønner aldri har vært hensikten bak et eneste ett av innleggene. Men assosiasjonen kommer uvergerlig til meg likevel…

Klappjakt? Heksejakt? Gapestokk? Knebling? Uthenging? Lynsjestemning?

Iallfall noe som ligner litt på mobbing – i «frihetens , fremskrittets og frigjøringens navn».

Jeg klarer ikke å bare se på når kvinner – eller folk uansett kjønn – jager i flokk mot én enkelt, fordi man syns de sier noe «politisk ukorrekt».

For uansett god hensikt, sånn kan ting oppleves. Og det er alltid smertefullt for den det gjelder.

Og jeg vil alltid – ALLTID – forsvare og stille meg sammen med den som står alene og utsettes for dette.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Jeg deler ikke dine meninger, men jeg er beredt til å dø for din rett til å hevde dem», skrev Evelyn Beatrice Hall i sin bok «Voltaires venner» fra 1906, og det er like gyldig idag.

Og sånn jeg kjenner mange av dere – det vil da dere også? Når blodrusen har lagt seg?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg får nemlig litt….. Gossip Girl vibes (den serien må da alle basic bitches ha sett?)

Og hvis du som leser dette har laget en glad og velment bitchepost og blir provosert nå, så ber jeg deg ikke om annet enn å tenke over det en ekstra gang, med nye briller. Fantes det andre perspektiver her?

Handlet ikke artikkelens fokus, og skribentens «flauhet», om noe annet enn det du kanskje trodde?

Hva om du, eller datteren din, var reven med hundekobbelet etter seg?

  • Fordi dere uttrykte noe som noen andre ikke likte? Ble forenklet og mistolket og skulle straffes for det?

Jeg ønsker verken å angripe eller diskutere videre, vi kan bare «agree to disagree», jeg benytter meg kun av ytríngsfriheten.

Syns du jeg har misforstått det hele, er det ikke større skade skjedd enn at du kan avfølge meg.

Eller tenke: «så fint med mangfold i meninger og ulike vinklinger, der fikk jeg litt mer å tenke på»!

Men jeg klarer ikke å bare se på når kvinner – eller folk uansett kjønn – jager i flokk mot én enkelt, fordi man syns de sier noe «politisk ukorrekt». Eller av hvilken som helst grunn. Det vil jeg sloss mot helt uavhengig av om jeg i substans er enig med den ene eller andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og er uenighet forbudt, så syns jeg det er sørgelig hvis det er sånn Norge – etter alle kamper for frihet, likhet, demokrati og likestilling – har blitt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men i så tilfelle er jeg ikke så veldig redd for å bli stående alene.

Det er jeg både for kompetent, voksen og verdi-forankret til.

Og den tryggheten og integriteten vil jeg ikke gi slipp på. Da får jeg finne trøst hos Ibsens Stockmann i En Folkefiende, om at «mindretallet alltid har rett».

Og sist jeg sjekket, har vi fortsatt ytringsfrihet og fri presse i Norge.

Ja, med et mulig forbehold for journalister, altså.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).