Et lysegrønt håp for det grønne skiftet

Uten ny kraft styrer Norge mot mer strømimport, fare for utkobling og høyere strømpriser. Det er en helt ny situasjon for kraftlandet Norge, skriver Åslaug Haga.
Uten ny kraft styrer Norge mot mer strømimport, fare for utkobling og høyere strømpriser. Det er en helt ny situasjon for kraftlandet Norge, skriver Åslaug Haga. Foto: Beate Oma Dahle / NTB
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kraftbalansen forverres år for år. For lite ny kraft øker faren for høyere strømpriser, og reduserer muligheten for nye arbeidsplasser.

Stemmer: Åslaug Haga
Leder, Fornybar Norge

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ifølge NVE og Statnett styrer Norge mot en kraftig svekket kraftbalanse fram mot 2030. Et generøst kraftoverskudd går gradvis mot null.

Dette er alvorlig. Uten ny kraft styrer Norge mot mer strømimport, fare for utkobling og høyere strømpriser. Det er en helt ny situasjon for kraftlandet Norge.

Dette kunne vært løst med mer fornybar energiproduksjon. Det skjer ikke. I 2023 ble det satt i ny produksjon tilsvarende rundt seks promille av Norges årsproduksjon. Det er altfor lite. Energikommisjonen mener tallet burde vært mer enn fem ganger så høyt, hvert eneste år fram mot 2030.

Det finnes ingen enkle løsninger på spørsmålet om ny kraft.

  • Vannkraft er en nasjonal skatt, men NVE er tydelige på at ny vannkraft ikke kan gi oss i nærheten av den kraften vi trenger - med mindre vi bygger ut vernede vassdrag.
  • Solkraft er populært enn så lenge det ikke krever for mye areal. Sol på tak gir oss energi, men ikke mye energi raskt.
  • Havvind er ikke aktuelt før en stund etter 2030.

Vindkraft på land er derfor i praksis den eneste rimelige og raske løsningen på den kraftutfordringen vi står overfor de kommende årene. Vindkraft gir oss store mengder strøm når det blåser, og sparer vannkraft til vi trenger den.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi står nå i opptakten til en ny stortingsperiode. Denne våren samles alle programkomiteene i de ulike partiene for å diskutere hva de tror er ideologisk og strategisk riktig å gå til valg på i stortingsvalget 2025.

Jeg har en sterk uro for hvordan partiene møter spørsmålene om det grønne skiftet og kraftbehovet som følger med det. Den høylytte kritikken av vindkraften står i fare for å overdøve behovet vi har for den.

Det er i så fall alvorlig, fordi det grønne skiftet handler ikke bare om klimamål, men om framtidens arbeidsplasser. Det handler både om alle de eksisterende virksomhetene som skal elektrifisere produksjonen – fortsatt er rundt halvparten av norsk energiforbruk basert på fossil energi. Og det handler om ny, konkret, grønn, kraftintensiv industriproduksjon som skal etableres; en ammoniakkfabrikk i Narvik, en hydrogenfabrikk i Ålesund, en batterifabrikk i Arendal.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Svært mange av disse bedriftene sitter nå og venter på ny kraft, og vet ikke om eller når den kommer. Tempoet på utbygging av fornybar kraft setter i praksis rammer for både den nasjonale industripolitikken og hele det grønne skiftet, som politikerne er enige om.

Vindkraftbransjen har fått mye kjeft. Noe av den har vært berettiget. Det er en kritikk vi må svare ut med ærlighet, informasjon og fakta.

Ærlighet, som forteller at ja, bransjen har noen ganger gått for raskt fram, og ja, fornybar energi krever – som all annen utbygging og all annen energi – arealer. Min erfaring er likevel at mange av selskapene har lært. Flere av aktørene i bransjen strekker seg nå mot naturpositivitet, det vil si å sette i stand mer natur enn man båndlegger.

Ikke minst er det også kommet nye og tøffere krav fra myndighetene til vindkraft; krav om garantier for opprydding, krav til maksimalhøyder, tydelige tidsfrister for idriftsettelse, anbefalinger om avstand til bebyggelse, og ikke minst krav om lokale inntekter. I dag kan en kommune regne 6-700 000 kroner i årlig inntekt fra hver ny vindkraftturbin, noen steder opp mot en million per turbin. Vindparker gir ikke bare lavere strømregninger, den gir kommunen lærere, hjemmesykepleiere og barnehageansatte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Informasjon, om hvorfor vi trenger denne energien: Om det synkende kraftoverskuddet, og om vindkraftens rolle for både klimamål og nye industriarbeidsplasser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og fakta, som både forteller om hvordan bransjen jobber for å redusere fuglekollisjoner, og for å tilbakeføre anleggsområdene til natur, og som svarer ut de gjentatte og ofte feilaktige og overdrevne påstandene om vindkraftens negative sider.

La meg ta et eksempel: Mange er opprørte over mikroplast i naturen, og skylder på vindkraften. Det er riktig at en turbin mister om lag 200 gram maling hvert år . Det utgjør til sammenlikning om lag en tidel av hva én personbil mister av gummi i samme periode, ifølge Naturvernforbundet. Det finnes tre millioner personbiler i Norge – mot 1400 vindturbiner.

Håpet er lysegrønt for det grønne skiftet. Det forutsetter en kraftbransje som får et tydeligere mandat fra samfunnet enn det har i dag. Samfunnsaksepten må opp. Politikerne må være tydelige overfor velgerne om de store sammenhengene mellom mer kraft og nye arbeidsplasser, oppnådde klimamål og strømpriser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så skal vi i bransjen selv bidra, gjennom ærlighet, informasjon og fakta.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).