Debatten om boomers, millenials og generation Z gir ingen mening

Man kan spørre seg selv, hvorfor skal det være så kult å være ung når vi vet at unge mennesker ikke trives, lider av stress og har dårligere psykisk helse enn resten av befolkningen, spør professor Svend Brinkmann.
Man kan spørre seg selv, hvorfor skal det være så kult å være ung når vi vet at unge mennesker ikke trives, lider av stress og har dårligere psykisk helse enn resten av befolkningen, spør professor Svend Brinkmann. Foto: Sara Johannessen Meek / NTB
Artikkelen fortsetter under annonsen

Store deler av generasjonsretorikken i den offentlige debatten bygger på myter. Sannheten er at det sjelden gir mening å dele folk opp ut fra generasjoner.

Stemmer: Svend Brinkmann
Professor ved Institut for kommunikasjon ved Universitetet i Aalborg

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med).

Det er visstnok en pille på vei som kan holde en ung.

Så kanskje det om fem til ti år vil det være mulig å spise seg til ungdom? Ikke bare ved å tvinge i seg grønn grøt eller faste, men bare ved å ta en pille.

Man kan spørre seg selv, hvorfor skal det være så kult å være ung når vi vet at unge mennesker ikke trives, lider av stress og har dårligere psykisk helse enn resten av befolkningen?

Den befolkningsgruppen som er mest velstående er menn i 60-årene. Så kanskje leger bør utvikle en pille som sender unge og middelaldrende opp i 60-årene så raskt som mulig, når livstilfredsheten er høy og psykisk helse er god?

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Ungdom er det beste og det verste

Spøk til side. Selvfølgelig vet jeg at ungdomspillen ikke er ment å la noen forbli i ungdommen, men bare for å bremse kroppens aldringsprosess.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Og jeg vet også at en sannsynlig faktor bak de 65 år gamle mennenes lykke skyldes at ganske mye av samfunnet er designet for å passe dem.

Likevel er det interessant å dvele litt ved den generasjonen av unge mennesker, som begge blir sett på som idealet for alle andre, samtidig som vi bryr oss utrolig mye om dem.

Ungdom er både noe mange ivrig ønsker å opprettholde – med piller, kosthold, trening eller kirurgi – og noe som forbindes med en perfeksjonskultur og et samfunn med prestasjon, skjermavhengighet og psykiske diagnoser.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ungdom er det beste og det verste.

Jeg har mistet oversikten

De siste årene har det vokst frem en hel bransje av ungdomsanalytikere som tegner generasjonsportretter. Unge mennesker er slik og sånn, og vil ha ditt og datt, og må håndteres veldig spesifikt på jobb og i utdanningssystemet.

Et vell av generasjonsbøker utgis jevnlig med titler som 'The Anxious Generation', 'Young Generations at Work', 'Generation Screen', 'Generation Z: Out of a Neon Dream', 'Generation Offended' og 'The Generation That Will Save the World'.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har etter hvert mistet oversikten selv, men et søk på Google avslører at de yngste ungdommene (født etter 2013, som etter mitt syn gjør dem til barn) kalles «Gen Alpha».

Før dem hadde vi «Gen Z», «Millenials», «Generation X», «Baby boomers» og «The silent generation» i rekkefølge (og noen opererer med enda flere kategorier).

Selv tilhører jeg generasjon X, og som ung mann slukte jeg Douglas Couplands generasjonsportrett, som populariserte begrepet i boken med samme navn (Generation X).

Vitenskapelig usikkerhet

Det er imidlertid minst to problemer med alle disse generasjonsportrettene og betegnelsene.

For det første er de vitenskapelig svært usikre, og noen av dem har en tendens til å være «junk science». For det andre risikerer de å fremmedgjøre generasjoner fra hverandre. La oss se på disse problemene individuelt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Sannheten er at det sjelden gir mening å dele folk opp etter generasjoner. Å gjøre det er en slags samfunnsvitenskapelig astrologi.

For noen år siden skrev den anerkjente amerikanske historikeren Louis Menand et essay i The New Yorker der han oppfordret oss til å slutte å snakke om generasjonsforskjeller, fordi det rett og slett ikke er empirisk bevis for dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ifølge Louis Menand er fremveksten av de allestedsnærværende generasjonsbetegnelsene nært knyttet til et forbrukersamfunns behov for å forstå en ny generasjons ungdom som ganske unik, med helt spesielle preferanser for å kunne markedsføre spesifikke nye produkter til den – og til alle andre som også ønsker å signalisere at de fortsatt er unge.

Men det er ingen vitenskapelige bevis som støtter en påstand om at forskjellene innen en generasjon er mindre enn forskjellene mellom generasjoner.

Ofte vil du ha mer til felles med foreldrene dine når det gjelder verdier og livssyn enn med en tilfeldig jevnaldrende. Og ofte vil tendensene som tilskrives en bestemt generasjon (f.eks. de unge) faktisk bli mye lest i befolkningen som helhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Louis Menand nevner som eksempler økende ensomhet og avtagende seksuell aktivitet, som er knyttet til unge mennesker, men som er generelle sosiale trender.

Hvis du går til store vitenskapelige studier om emnet, vil du bli skuffet hvis du ser etter generasjonsforskjeller.

En såkalt metaanalyse av 20 studier med ca. 20 000 deltakere fant ingen meningsfulle generasjonsforskjeller når det gjelder folks forhold til arbeid (som ellers ofte trekkes frem som noe som splitter generasjonene).

Nyere forskning har avgjort tilbakevist store deler av generasjonsretorikken som myter. Sannheten er at det sjelden gir mening å dele folk opp etter generasjoner. Å gjøre det er en slags samfunnsvitenskapelig astrologi som alle kan reflektere seg inn i.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tau, ikke kake

På den annen side har forestillingen gradvis blitt så forankret at den har reelle konsekvenser, fordi så mange mennesker tror på den og handler ut fra den.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I en ny bok med tittelen 'The Rise and Fall of Generation Now' bretter antropologen Tim Ingold ut noen av disse konsekvensene.

Tim Ingold kritiserer forestillingen som myten om generasjonsforskjeller hviler på, nemlig at generasjonene er som lagene i en lagkake som kan berøre hverandre, men ellers er ganske forskjellige. Det er en skadelig forestilling fordi den fremmedgjør folk fra hverandre.

I stedet foreslår han et tau som metafor.

Et tau er vridd med en rekke fibre som låser seg med hverandre. Ingen fiber går gjennom hele tauet, akkurat som ingen mennesker lever gjennom hele historien, men foreldre, barn, barnebarn, oldebarn, tippoldebarn og så videre er bundet sammen og berører hverandre.

Alle kjente kulturer har vært basert på overføring av kunnskap. Kunnskaper og ferdigheter fra eldre til yngre, hvor de yngre noen ganger har fornyet det som har blitt overlevert på oppfinnsomme måter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Derfor er minnet om fortiden nøkkelen til fremtiden, og Tim Ingold er bekymret for at denne innsikten vil forsvinne i en nå-kultur.

Tiden er inne for å droppe generaliseringene

Det er nåtidens kultur vi befinner oss i, og det er kulturen som er besatt av spørsmålet om hvordan den nåværende generasjonen av unge mennesker er helt forskjellig fra fortidens unge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Unge mennesker idealiseres som de vi må lytte til og lære av hvis vi skal løse krisene i vår tid, og som de vi må bekymre oss for og beskytte mot skjermer, dårlig trivsel, opioider og Andrew Tate.

Kanskje våre barn og unge ikke blir hjulpet av å bli oppfattet som noe helt spesielt; som de som sitter på sannheten om klimakrisen, utdanning eller det gode liv.

De skal jo først selv i gang med å lære, så hvordan kan vi regne med at de kan løse de problemene, som andre mennesker har skapt for dem?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi må lytte til dem, akkurat som vi må lytte til de middelaldrende og de gamle. Det er ikke folks alder eller generasjonstilhørighet som avgjør om de er verdt å lytte til. Snarere er det deres kunnskap, erfaringer og ideer.

Kanskje tiden er inne for å droppe generasjonsgeneraliseringene og i stedet se på mennesker som knyttet sammen gjennom tiden som fibre i et tau.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).