Er det håp for et demokratisk, menneske- og klimavennlig Europa?

Inntekten per innbygger i Europa ligger nå 27 prosent under USAs, skriver ABC Nyheters Thomas Vermes.
Inntekten per innbygger i Europa ligger nå 27 prosent under USAs, skriver ABC Nyheters Thomas Vermes. Foto: NTB / Shutterstock
Artikkelen fortsetter under annonsen

I 2012 hadde Europa 12 prosent høyere BNP enn USA. Ti år etter hadde USA klatret 20 prosent over vårt kontinent. Et kontinent med krig. Hva nå?

Kommentar: Thomas Vermes
Politisk kommentator

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bør vi føle uro for vår del av verden, i et krysspress mellom fallende økonomisk styrke i det globale maktspillet, omlegging av økonomien til en krigsøkonomi, klimaendringer, naturødeleggelser, svekkelse av nasjonale demokratier og et stadig mer kronglete og omseggripende EU-byråkrati?

«Civilisationer kan slutte, og deres endeligt være brutalt. Står Europa i den situation nu? » spør lederskribenten i danske Politiken.

Og svarer ja, Europa står i dødelig fare.

Spørsmålet reises under én måned før parlamentsvalget i Europas dominerende makt, EU. Utfallet av valget 6. til 9. juni vil påvirke mange veivalg som på grunn av EØS-avtalen og nært naboskap vil bety mye også for Norge.

Politikens lederskribent har blitt inspirert til sin dystre konklusjon av den franske presidenten Emmanuel Macron. Begrunnelsen er Russlands aggresjon, risikoen for at Europas industri og forskning havner i bakleksa mot USA og Kina, og framveksten av «høyredreining og ytterliggående nasjonalisme» som har fått medvind i mange land i Europa.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

En æra er over

Den økonomiske utviklingen sier sitt. Det multinasjonale konsulentselskapet McKinsey, som også har mange bein innen norsk forvaltning (og nylig avsto en av sine konsulenter til kommunikasjonsrådgiver for statsminister Støre), står bak beregningen av styrkeforholdet mellom Europa – definert som EU, Storbritannia, Norge og Sveits – og USA:

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

USAs brutto nasjonalprodukt, BNP, økte fra 16 billioner dollar (USD) i 2012, til nesten 26 billioner i 2022 (en billion er tusen milliarder). De startet med en økonomi som var 12 prosent mindre enn Europas, men vokste altså på ti år til å bli 20 prosent større.

Kanskje er det et tegn i tida at batteriselskapet Freyr dropper sin storsatsing i Mo i Rana, i stedet benytter seg av et par hundre millioner av norske skattebetaleres penger til blant annet å berike seg selv med sinnsyke lønninger og bonuser, for så å stikke av til USA, lokket av rausere subsidier der.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Inntekten per innbygger i Europa ligger nå 27 prosent under USAs. Europa er verdensledende på bærekraft og inkludering, men er nødt til å bedre sin konkurranseevne, er budskapet fra McKinsey.

Europa er forbigått også av Kina og ser ut til å bli liggende i bakleksa målt med denne målestokken.

Én ting er økonomi og business. Så var det krigen.

Som tidligere sjef for EUs sentralbank, italieneren Mario Draghi beskriver situasjonen i Financial Times:

«Æraen med å stole på USA for forsvar, Kina for eksport og Russland for energi, er over. ... Den geopolitiske, økonomiske modellen Europa har basert seg på siden andre verdenskrig, er over».

Mer forskning, mer Brussel

Russlands invasjon av Ukraina og trusselen for energiavhengighet i en tid med klimaendringer, har vekket europeerne så de ser behovet for å investere både i forsvar og energi-omstilling, skriver den amerikanske tankesmien CSIS (Centre for Strategic and International Studies).

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I en tid da politikernes snakk om «det grønne skiftet» innebærer stor økonomisk innsats og omlegging, kommer nå Europas storsatsing på krigsindustrien på toppen. Eller i stedet? Vi får se.

CSIS , McKinsey og Det internasjonale pengefondet IMF ser alle ut til å ha samme oppskrift for å komme på offensiven for EU og omkringliggende herligheter:

For det første: Forskning og innovasjon må styrkes. USAs investeringer i forskning og utvikling er 70 prosent høyere enn Europas, målt i forhold til brutto nasjonalprodukt.

Eller som Oljefond-sjef Nicolai Tangen beskriver det: – Europa er mindre hardtarbeidende, mindre ambisiøse, mindre risikovillige og mer regulert enn USA.

For det andre: EU som er en penge-union, må stramme inn på det fiskale, altså statsbudsjettene sine, noe som vanskelig kan sees på som noe annet enn reduksjoner i velferdspolitikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og ikke minst: EU må få til mer integrasjon i budsjettpolitikken. Medlemslandenes statsbudsjetter skal i større og større grad bli styrt fra Brussel.

EU bør også bli en budsjett-union.

Målene som river hverandre ned

Premisset for diskusjonen om Europas framtid er konkurransen om størst økonomisk vekst – vinn eller forsvinn. I seg selv et grunnlag for utvikling som ødelegger mer natur, inkludert atmosfæren. Altså et angrep på ett av de angivelig viktigste målene i Europa, bærekraftig utvikling.

Forkjemperne påberoper seg riktignok at teknologisk utvikling gjør at BNP kan vokse med mindre skadevirkninger enn før.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men ingen skal innbille oss at eksempelvis USAs vekst på ti billioner USD i løpet av ti år, altså 110 billioner kroner, kan skje uten skadelige avleiringer i den fysiske verden.

Heller ikke i Kina eller Europa foregår økonomisk vekst uten virkning for miljøet, så det er sagt. Valget som gjenstår, er doseringen av ødeleggelse: Hvor mye natur skal vi ødelegge for å bygge ny, uregulerbar kraft for å fôre den økonomiske veksten på en fossilfri måte?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så var det ytre høyre

Det siste punktet som bekymrer Macron og mange andre, er trusselen mot demokratiet som følge av framveksten av «høyredreining og ytterliggående nasjonalisme». Ytre høyre-partier som det nederlandske Frihetspartiet, Italias brødre, ungarske Fidesz, Sverigedemokratene osv., ligger an til å vokse til 20-30 prosent ved EU-parlamentsvalget.

Det vekker bekymring at Høyres søskenpartier i partigrupperinga EPP etter valget i juni kan komme til – for første gang – å sikre flertall sammen med ytre høyre, og ikke de liberale partiene som til nå.

Enda et stridsområde dreier seg om at næringslivet og ulike tankesmier presser på for å få EU til å fjerne byråkratiske reguleringer. Ja, ingen tvil om at det ligger en hund begravet her, i et EU som ble kjent for å regulere agurkenes krumning.

Men vi skal heller ikke glemme at reguleringer er et annet navn på offentlig styring. «Regel-tyranniet» er der av en grunn, påpeker den danske EU-kommisæren Margrethe Vestager. Reglene er der blant annet for å verne mot overgrep fra næringslivet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

En aktuell sak for oss er at Norge nå blir utsatt for press fra EU for å innføre deres energipakke 4, som blant annet innebærer krav om raskere prosess, med andre ord mindre grundig, for utbygging av vindkraft i norsk natur. Også det er fjerning av «byråkratiske reguleringer».

Europa uten parlamentarisk demokrati?

En trussel mot demokratiet som det snakkes mindre om, er resepten de dominerende EU-partiene og alskens forståsegpåere anbefaler: Europa er i ferd med å rigge ned tradisjonelt parlamentarisk demokrati, til fordel for gradvis mer og mer overnasjonal makt til EUs organer.

Ønsket om at EU skal ta større grep om statsbudsjettene, er et godt eksempel på det.

Jeg kjenner ikke til at overføring av makt fra de nasjonale folkevalgte til Brussel har oppstått som noe folkekrav i noen av EUs 27 medlemsland. Til en politisk, multinasjonal elite som styrer uten å bli kontrollert av en felles offentlighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er likevel dette som skritt for skritt skjer, ikke utløst av nasjonalister eller «ytre høyre», men av de tradisjonelle, store folkepartiene som nå krymper.

Det er synd for demokratiet at motstand mot, eller i det minste diskusjon om, en stadig mer overnasjonal union overlates til Ungarns statsminister Viktor Orbán.

EU-parlamentets flertall er de som tradisjonelt har ivret aller sterkest for mer og mer EU-makt. Vi får se om de nye EU-parlamentarikerne som velges i juni i løpet av sine fem år klarer å redde et demokratisk, menneske- og klimavennlig Europa i krigsmodus.

Thomas Vermes skriver i ABC Nyheter på søndager. Les flere av hans kommentarer her.

( Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).