Dommedagsprofeter og optimismeevangelister

Solen har snudd, men det er ennå svært mørkt. Både bokstavelig- og billedlig talt. Bilder av utbombede bylandskap og drepte og skadde mennesker fyller nyhetene. Naturkatastrofer verden rundt kobles til menneskeskapte klimaendringer. Køene utenfor Fattighuset er blitt deprimerende lange.

Det finnes ingen mangel på dommedagsprofeter som mener vi står ved avgrunnen, og truslene som visstnok kan skyve menneskeheten over kanten er så mange at det er vanskelig å holde rede på dem. Det spøker for demokratiet som styringsform, sies det, noe vi ser mange tegn til verden over. Krigene som alt raser kan spre seg. Ord som «verdenskrig» og «atomvåpen» blir for tiden brukt så regelmessig at de har begynt å miste sin sjokkeffekt, noe som i seg selv er alarmerende. Stadig flere mener at tidspunktet hvor det var mulig å hindre katastrofale følger av klimaforandringene alt er passert. Selv store teknologisk sprang, som utviklingen av kunstig intelligens, blir sett på gjennom sotsvarte linser og fremstilt som noe skremmende og uhyggelig.

Er man overbevist om at dommedagsklokken viser fem på tolv, er det ikke underlig at man tar kraftige virkemidler i bruk for å få folk til å åpne øynene. De moderne dommedagsprofetene forsøker derfor ofte å appellere til følelsene våre på ulike vis. De fleste husker nok eksempelvis Greta Thunbergs «How dare you»-tale på FNs klimatoppmøte i 2019. Talen rommet mange vitenskapsbaserte påstander, men var også svært emosjonell og ble oppfattet som både sterk og viktig av mange. Det er likevel langt fra alle som responderer godt på sinte oppfordringer om å skamme seg.

Er religions- og livssynsdialog en del av den norske beredskapen?

LES SAKEN

Mange føler seg snarere slitne og maktesløse i møte med de dystre fremtidsspådommene man får servert til frokost, middag og kvelds. Da er det fristende å vende seg til dommedagsprofetenes motstykker – de som sprer optimismens evangelium. Hans Rösling, som gikk bort i 2017, og Steven Pinker er blant de mest profilerte optimismeevangelistene. De går statistisk til verks for å vise at selv om fjernsynsskjermen og avisene er fulle av elendighet og lidelse, har vi mennesker det bedre enn noensinne. Aldri har så mange hatt et tak over hodet, fulle mager, tilgang på rent vann og grunnleggende utdanning, eller større sjanse for å dø av naturlige årsaker fremfor som følge av krig og vold, påpekes det.

Hvem har rett av dommedagsprofetene og optimismeevangelistene? En av partene? Ingen? Begge?

Det får være opp til hver og en av oss å avgjøre, men både pessimistene og optimistene bør lyttes til. Optimistene kan for eksempel ha rett i at ting er bedre nå enn før. Et slikt positivt bilde, fra et fugleperspektiv, er likevel til liten trøst for dem som lider i dag, kan man innvende. Dommedagsprofetene kan dessuten vise til at en del av utfordringene menneskeheten nå står ovenfor ikke har noen parallell i menneskets historie. Flere av dem er helt nye, og vi har skapt dem selv. Eksempelvis har vi aldri tidligere vært i stand til å påvirke klodens klima.

Det blir imidlertid minst like galt å male bildet helt svart. Optimistene har åpenbart rett i at vi får et skjevt bilde av verden gjennom mediene, som ofte vektlegger det som er galt med verden, og vier relativt sett liten oppmerksomhet til alt det gode vi mennesker oppnår. Og det er ikke så rent lite. Det er skummelt, ettersom det kan forsterke opplevelsen av håpløshet.

Det å være seg bevisst alt det som er blitt bedre er en god ting. Det gjør oss i stand til å anerkjenne prøvelsene mennesker før oss har gjennomgått, men som vi er spart for. I moderne tid har vi tross alt løst en mengde vansker som mennesker i tusenvis av år simpelthen har vært nødt til å utholde. Suksessen vi har hatt med å bedre menneskets lodd viser at det bør være mulig å løse de problemene vi selv har skapt.

Det er alltid ulike måter å betrakte en sak på, og man er sjeldent tjent med å se kun fra én side. Det gjelder også med hensyn til dommedagsprofetier og optimismeevangelisering. Lytter vi til begge sider kan vi få en riktig dose sunn og nødvendig bekymring på den ene siden, og håp og tro på den andre.

På mange måter er vi bedre stilt i Norge enn mange andre land med hensyn til å oppnå den rette balansen, ettersom vi faktisk blir eksponert for ulike synspunkter. Vi holder oss med mange av de samme mediene, vi ytrer oss de samme fora, og svært mange av oss er i stand til å sette pris på fornuftige argumenter, selv når det kommer fra dem vi opplever står langt fra oss politisk, religiøst eller på andre måter.

I andre land er polariseringen kommet så langt at den, i tillegg til å gjøre det vanskeligere å løse felles utfordringer, er i ferd med å bli en trussel i seg selv.

Vi snakker med hverandre, ikke bare om hverandre, i Norge. Mange synes å ha et inntrykk av at det i mindre grad er tilfellet blant tros- og livssynssamfunn. Her er jo forskjellene særdeles store, og man er dypt uenig om noen av de dypeste og viktigste spørsmålene mennesker stiller seg. I virkeligheten er det nok snarere motsatt her til lands. Jøder, muslimer, kristne, livssynshumanister, hinduer, sikher, buddhister og bahaier, møter hverandre jevnlig og lytter og prater med hverandre, og får på den måten de samme spørsmålene belyst fra en mengde ulike sider. Nylig var ledere fra konservative trossamfunn og ikke-binære og homofile representanter fra skeive organisasjoner samlet til en feiring av dialogen de har ført gjennom 2023. Jeg klarer ikke komme på noe eksempel som bedre illustrerer at det utmerket godt lar seg gjøre å snakke sammen på tross av store forskjeller.

I andre land er polariseringen kommet så langt at den, i tillegg til å gjøre det vanskeligere å løse felles utfordringer, er i ferd med å bli en trussel i seg selv. Vi som er heldigere stilt har et ansvar. Vi må bevare evnen til å skille mellom sak og person, vi må fortsette å lytte til hverandre, og vi må klare å trekke lasset sammen, selv om vi ikke er enige i ett og alt.

Nå går det mot lysere tider, bokstavelig talt. Som et uenighetsfellesskap kan vi gjøre det lysere også i overført betydning.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).

Når norsk forvaltning bidrar til å skrive religionshistorie

LES SAKEN