Jeg møtte Hamas-terroristene da de var barn

Og den generasjonen av barn som stolt viste frem skuddskader på gata i 2001, er nå blitt de voksne som, akkurat som sine egne fedre, kjemper mot et overherredømme de ikke kan bekjempe, skriver Jakob Nielsen. Bildet er fra 2004, da en av Hamas-lederne var blitt drept og han ble hyllet av palestinske barn.
Og den generasjonen av barn som stolt viste frem skuddskader på gata i 2001, er nå blitt de voksne som, akkurat som sine egne fedre, kjemper mot et overherredømme de ikke kan bekjempe, skriver Jakob Nielsen. Bildet er fra 2004, da en av Hamas-lederne var blitt drept og han ble hyllet av palestinske barn. Foto: Nasser Ishtayeh / NTB / AP
Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag ser vi at Gazas barn ble glemt.

Stemmer: Jakob Nielsen
Ansvarlig sjefredaktør i Altinget, Danmark

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Denne analysen ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med).

En natt i 2001 mistet Khalis Abu Shawish hjemmet sitt på Gazastripen.

Han ble vekket av tunge kjøretøy som knuste gjerdet rundt huset hans. Iført undertøy flyktet han og hans fem barn fra huset. Kort tid etter hadde israelske stridsvogner jevnet den med jorden.

Den 25 år gamle faren hadde allerede mistet jobben. Så da jeg møtte ham i byen Rafah, nær grensen til Egypt, hadde han bare ett håp:

– Det er Hamas som sørger for at familien min får noe å spise, sa han.

Jeg hørte det samme fra en annen ung mann, Khaled. Han solgte ramadan-pannekaker, men tjente ikke nok til å overleve.

– Jeg håper det vil bli en fullskala krig mot israelerne, slik at vi kan avslutte vår elendighet, sa han.

– Vi har allerede mistet alt. I det minste ville en krig tillate oss å lide bare en gang, og det er bedre enn å leve med smerten hele tiden, forklarte han.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er 22 år siden jeg tilbrakte tre uker i Gaza for å prøve å forstå stedet, konflikten og menneskene som bodde der.

Dette var kort tid etter terrorangrepet i USA 11. september, og året før hadde den andre intifadaen begynt da den israelske politikeren Ariel Sharon besøkte Tempelhøyden i Jerusalem på et kontroversielt besøk.

Det var med andre ord en periode da du hadde følelsen av at verden var på randen av en stor krig – og da alles øyne var rettet mot Midtøsten. Akkurat som nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Barn aktive i kampen

I dag har Khalis' barn vokst opp, og selv om jeg ikke har hatt kontakt med ham eller bakeren Khaled siden, kan jeg ikke unngå å lure på om de eller deres barn var blant terroristene som utførte et blodig og bestialsk angrep på Israel 7. oktober.

I Gaza ble jeg hver eneste dag kontaktet på gaten av palestinske barn som stolt dro opp blusene eller buksebeina for å vise frem sine skuddsår.

Den aktuelle konflikten er i ekstrem grad historien om en varslet krig. For selv da, i 2001, var barn langt mer aktive i kampen mot Israel enn sine egne fedre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Gaza ble jeg hver eneste dag kontaktet på gaten av palestinske barn som stolt dro opp blusene eller buksebeina for å vise frem sine skuddsår. Dette var statussymboler som indikerte at de hadde blitt truffet av israelske kuler da de kastet stein mot okkupasjonsmaktens soldater.

Fedrene lå på sofaen

Det var en av de mange tingene som forundret meg: Hvorfor satte barna seg selv i livsfare ved å kaste stein på soldatene? Og hvor var fedrene deres?

En fremtredende psykiater i Gaza hadde svaret:

– De ligger hjemme og ser på TV eller sover hele dagen. Ofte kan de ikke forsørge familiene sine, og de er redde for å kjempe med israelerne fordi de vet hvem som er sterkest. Det sa Eyad El Serraj, en internasjonalt anerkjent psykiater som bodde og jobbet i Gaza i mange år.

– Det er veldig demoraliserende, og fedrenes status i Gaza har lidd enorme skader, fortsatte han.

Artikkelen fortsetter under annonsen
En palestinsk gutt peker med lekegeværet sitt mot israelske tanks på Gaza i 2001. Foto: Ahmed Jadallah / NTB / Reuters
En palestinsk gutt peker med lekegeværet sitt mot israelske tanks på Gaza i 2001. Foto: Ahmed Jadallah / NTB / Reuters

Det var derfor barna kastet stein, forklarte han:

– Mange barn går til fronten fordi fedrene ikke gjør det. De gjør det fedrene burde gjort, å forsvare familien, sa han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eyad El Serraj så også en skremmende utvikling, tilbake i 2001:

I årene før det palestinske opprøret identifisert mange barn seg med israelske soldater fordi de så tydelig viste styrke. Det hadde ført til svært aggressive barn fordi de følte seg skyldige i å identifisere seg med fienden. Men nå hadde det skjedd noe nytt, konstaterte han:

– Under den nåværende intifadaen [i 2001] identifiserer barn seg med selvmordsterrorister og martyrer. Barna glorifiserer kampen mot okkupasjonsmakten, og når de stolt viser frem skuddskadene sine, er det som et bevis på at de er med i kampen, sier han.

Barna er redde om natten

Han advarte mot en generasjon som ikke lenger lyttet til sine fedre fordi de ikke respekterte dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Barna tar initiativ og får utløp for raseriet sitt gjennom steinkasting. De har ikke det samme forholdet til døden som vi voksne, sier han.

– Men er de ikke redde i det hele tatt?

– Jo, svært redde. Barna som kaster stein, er ikke laget av stein. De er redde om natten. Dette kan man se på noe så banalt som sengevæting, som er svært vanlig selv blant eldre barn. De prøver å beskytte seg mot frykten de føler om natten ved å være ekstra macho om dagen, sa den palestinske psykiateren den gangen.

Hamas delte ut penger

Eyad El Serraj, som for øvrig døde i 2013 på et sykehus i Jerusalem, så ikke lyst på fremtiden da jeg møtte ham i Gaza i 2001:

– Fremtiden ser ikke bra ut. Selv om det skulle bli fred, ville det være mye vold i samfunnet vårt, sier han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Problemet var ikke bare konflikten med Israel, men også de interne konfliktene mellom de da dypt korrupte palestinske selvstyremyndighetene ledet av Yasir Arafat og den stadig mektigere organisasjonen Hamas.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I byen Rafah besøkte jeg et av kontorene der Hamas distribuerte hjelp til lokalbefolkningen og generelt utførte omfattende sosialt arbeid.
Dusinvis av kvinner sto i kø for å samle den månedlige sjekken på 2000 dollar. I pene permer holdt Hamas oversikt over hvor pengene hadde kommet fra – det var typisk fra utenlandske givere som Saudi-Arabia, Frankrike og USA.

Inntil 2001 var ikke Hamas på USAs liste over terrororganisasjoner. I begynnelsen ble organisasjonen også diskret støttet av Israel fordi det kunne svekke Arafats selvstyre.

– Vi har veldig høy troverdighet i samfunnet fordi folk stoler på at pengene vi mottar, går videre til folk her, sa en av de ansatte på kontoret.

Besøk til Hamas-leder

Et annet sted i Gaza møtte jeg en av Hamas' grunnleggere, den legeutdannede Abdul Aziz al-Rantisi, som var nestkommanderende i organisasjonen på den tiden. Kontoret hans lå i en anonym boligblokk i Gaza by, fylt med væpnede vakter.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Jakob Nielsen møtte en av Hamas´ grunnleggere, den legeutdannede Abdul Aziz al-Rantisi, i 2001. Han la ikke skjul på at han mente at væpnet kamp var eneste farbare alternativ for palestinerne. Foto: Kevin Frayer / AP / NTB
Jakob Nielsen møtte en av Hamas´ grunnleggere, den legeutdannede Abdul Aziz al-Rantisi, i 2001. Han la ikke skjul på at han mente at væpnet kamp var eneste farbare alternativ for palestinerne. Foto: Kevin Frayer / AP / NTB

Han la ikke skjul på at han mente at væpnet kamp var eneste farbare alternativ for palestinerne.

– Hvis de insisterer på å drepe barna våre og angripe flyktningleirene våre. Hvordan skal vi da forsvare oss? Selvmordsbombing får israelerne til å besinne seg en stund, sa han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hva får deg til å tro at det finnes en militær løsning på konflikten? spurte jeg.

– Nå har forhandlingene vart i ti år, og resultatet er blodsutgytelse, beleiring og dobling av antall bosetninger. Vi har virkelig tapt mye på de ti årene, sier Rantisi og la til:

– Vi har ikke noe valg.

Noen år senere ble han Hamas' øverstkommanderende, men etter mindre enn et år i embetet ble han drept da et israelsk helikopter avfyrte en rakett mot bilen hans i 2004.

De moderate stemmene fantes

Andre steder i Gaza var det lett å finne moderate stemmer som advarte mot selvmordsbomber og andre former for terror.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det nytter ikke å dra til Tel Aviv og drepe sivile. Det villeder det internasjonale samfunnet om hva som skjer her, og det skader vår sak, sa Gazas daværende ombudsmann, Haider Abdel Shafi.

En annen moderat stemme, lederen for Palestinsk senter for menneskerettigheter, Raji Sourani, kritiserte EU for å la konflikten gå helt av skinnene.

– Jeg fatter ikke at at Vesten ikke legger press på Israel for å avslutte okkupasjonen, slik at palestinerne igjen får noe annet enn Hamas å tro på. Dere er i ferd med å invitere Taliban til Midtøsten, sa Surani.

Den palestinske barnelegen var enig. Han kritiserte også EU for å lukke øynene for alle problemene hos de palestinske selvstyremyndighetene.

– Det bør være en klar og uunnværlig betingelse for støtte til selvstyremyndighetene at de stopper korrupsjon og begynner å respektere menneskerettigheter, sa han.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Gazas barn ble glemt

Slike stemmer ble ofte sitert i avisene den gang. Men omtrent samtidig hadde USA nettopp startet krigen i Afghanistan som svar på terrorangrepene 11. september. Og et drøyt år senere gikk også USA inn i Irak.

Konflikten mellom Israel og palestinerne kom i bakgrunnen. Gaza kom i bakgrunnen. Gazas barn ble glemt. Men deres voldelige og håpløse hverdag fortsatte.

Og den generasjonen av barn som stolt viste frem skuddskader på gata i 2001, er nå blitt de voksne som, akkurat som sine egne fedre, kjemper mot et overherredømme de ikke kan bekjempe.

Noen av dem har nok resignert, slik deres egne fedre gjorde. Men andre barn har holdt fast på selvbildet som Hamas-lederen al-Rantisi delte med meg i Gaza by noen år før han ble drept.

7. oktober 2023 viste de hele verden hvor farlig det er når en hel generasjon barn vokser opp i usikkerhet og mister retningssansen.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).