Tore Strømøy har over fire ulike tiår samlet Norge rundt NRK, og dermed vært viktig for statskanalens legitimitet som allmennkringkaster. Men er programmene og seriene hans godt nok journalistisk forankret? Foto: Ole Martin Wold / NTB
Tore sporer av: Tårer versus journalistikk
Hvor gikk det galt for «Ingen elsker Bamsegutt»? Én liten setning fra Tore Strømøy forteller mer enn tusen ord.
Delta i debatten
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Artikkelen fortsetter under annonsen
Tore Strømøy har flere ganger kommunisert at han er undervurdert som journalist. Det har vært sparsomt med heder fra kolleger og bransje, i hvert fall frem til fjorårets dokumentarperle «Gåten Agnes», som 63-åringen mottok Gullruten for.
For mens folket har elsket Tore på sporet i en mannsalder – 27 år, for å være mer eksakt – har kolleger sett på ham som en faglig lettvekter. Svak på research, svak som historieforteller, svak på presseetikk, en vandrende klisje. «Broren te faren te Ragnar, ble funne i en bungalow i Phuket», hermer folk på tulletrøndersk. For eksempel. Men seerne elsker ham.
Tore Strømøy har alltid vært en folkets mann, mye mer enn laugets.
Det har han levd greit med. Vi andre også. Stort sett. Og faglig kritikk har aldri bitt på Tore Strømøy.
I sitt svar til Aftenpostens Christina Pletten, som i helgen skrev at NRK aldri burde sendt dokumentaren «Ingen elsker Bamsegutt», svarer han blant annet:
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Objektivitet kan være så mangt. Et TV-program er ikke en rettssak der alle får si alt. Jeg gjør det jeg kan, for å nå mitt mål: å røre publikum. Er de likegyldige, har jeg tapt».
Det er riktig at objektivitet er en vanskelig øvelse. Det er også riktig at det aldri er mulig for en journalist å være helt objektiv. Men det skal etterstrebes at alle og alle forhold som er relevant for en fortelling skal komme frem.
Et aldeles håpløst utgangspunkt for journalistikk. En retning med betydelig risiko for at Tore sporer av.
Den siste setningen er likevel den mest problematiske for journalisten Tore Strømøy. Vi tar den én gang til:
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Jeg gjør det jeg kan, for å nå mitt mål: å røre publikum. Er de likegyldige, har jeg tapt».
Det er en talende posisjon. For dette er et aldeles håpløst utgangspunkt for journalistikk. En målsetning som veldig fort kan krasje med presseetikken. En retning med betydelig risiko for at Tore sporer av.
Artikkelen fortsetter under annonsenFor eksempel hvis du lager en sak om en mann som er strandet i et land i Asia etter å ha blitt sviktet av norske myndigheter. En liten manns håpløse kamp mot et firkantet byråkrati. En som attpåtil har hatt en vond og vanskelig oppvekst og opplevd overgrep.
Da er det vanskelig å få til å passe inn at han også selv er dømt for overgrep, når målet er å «røre publikum». Da er det best å utelate den delen av historien.
Men presseetisk er det en ren katastrofe.
Nå finnes det minst seks overgrepsofre og deres familier som har måttet sitte og se på at tårene renner, og millionene renner inn, for Bamsegutt. Før overgrepsdommen ble kjent, og «Bamsegutt» plutselig ikke var et like koselig kallenavn lenger. Bamsegutt som egentlig, ifølge både advokaten og Tore Strømøy, selv ønsket at opplysningen om dommen skulle frem i dokumentarserien, men ble overprøvd.
Artikkelen fortsetter under annonsen
I bunn og grunn handler denne saken om faglig dømmekraft. Den har sviktet fullstendig. Ofrene er de fornærmede i saken fra 90-tallet, Bamsegutt selv, NRK – og tilliten til journalistikken.
(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).
