Arbeiderpartiet har en lang vei ut av krisen

(Denne analysen ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med).

I forkant av mandagens landsstyremøte oppstod det en unødvendig debatt om Arbeiderpartiet befinner seg i en «krise». Unødvendig fordi valgnederlaget var så synlig for alle at en diskusjon om ord ble en avsporing.

Jonas Gahr Støre har kanskje innsett dette og sa i talen at han «forstår at mange kaller det en krise». Hvorfor da henge seg opp i ordbruken og ikke gå direkte på det som er kjernen i partiets oppdrag: forstå best mulig hva som forklarer «krisen», den «alvorlige situasjonen» eller «valgnederlaget», for å kunne streke opp ny politikk og vinne tilbake tillit.

Når partiledelsen inntil det parodiske har nektet å ta ordet i sin munn, er det flere forklaringer som isolert sett kan virke forståelige: Det kan tolkes som et signal om at partiet i seg selv er det viktige, og ikke den krevende hverdagen, den «krisen» vanlige folk opplever.

Ved å definere situasjonen som en krise, er ledelsen også redd for å forsterke nederlagsfølelsen i egne rekker og gjøre det enda mer krevende å reise seg.

Ved å definere situasjonen som en krise er ledelsen også redd for å forsterke nederlagsfølelsen i egne rekker og gjøre det enda mer krevende å reise seg.

Men ordet er blitt et forslitt begrep tømt for innhold. Å insistere på ikke å ta det i sin bruk, gir snarere et inntrykk av at partiets ledelse er redd for å innrømme egne feil og å ta nederlaget på alvor, slik underteksten hos flere kritikere, med Martin Kolberg som den tydeligste stemmen, har vært.

Erkjenner nederlaget

Jonas Gahr Støre erkjente i talen til landsstyret nederlaget i bred forstand og inviterte partiet til grundig evaluering fram til slutten av november. Støre trakk spesielt fram dårlige valg i befolkningstette områder rundt de store og mellomstore byene, og i kommuner langs kysten, som det aller mest alvorlige. Av selvpåførte saker som bidro negativt pekte Støre på habiltetssakene som et åpenbart eksempler: «Vi må erkjenne at habilitetssakene i regjering kom i veien for budskapet og demobiliserte.»

Med et underforstått pek til Solberg og Høyre sa partilederen at disse sakene uansett måtte tas på det største alvor og «jeg forventer at andre også gjør det».

Tre hovedpunkter

Som det første av tre hovedpunkter i analysen av valget sa Ap-lederen at partiet mestret den «intense valgkampen» godt, men tapte i den lange fasen som pågår kontinuerlig.

At Arbeiderpartiet klarte den kortvarige valgkampen bedre enn den lange, kan opplagt diskuteres, men Støres argument var, som på valgnatten, at de hevet seg noe fra de aller dårligste målingene.

Partiet kom likevel for seint med det Støre mente var gode valgkampsaker, som billigere barnehager og økt satsing på sykehjem. Spørsmålet er om det hadde hjulpet mye å være kjappere ute med budsjettlekkasjer, særlig fordi Støre i sitt neste punkt pekte på hovedårsaken til nederlaget i den foreløpige analysen, nemlig «lommebok-sakene».

Partilederen viste til undersøkelser som sa at et stort flertall (8 av 10) av velgerne opplevde landets økonomi som verre enn for ett år siden, og også (6 av 10) sin personlige økonomi som vanskeligere.

«Vi hadde ikke gode nok svar» innrømmet han, og velgerne ga dermed Arbeiderpartiet skylda for renteøkning, strømpriser og inflasjon.

Å leve opp til dette er hovedutfordringen for et parti som er blitt desimert i størrelse og oppslutning. Jo mindre du er, jo vanskeligere er det å være et bredt fundert koalisjonsparti.

Støre kunne tolkes som at dette var en straff enhver regjering måtte ha regnet med, og var uten sammenheng med den politikken regjeringen og Arbeiderpartiet har gjennomført. Den hadde nemlig gitt 8 av 10 skattelettelser, 180.000 flere i jobb og en høy investeringsvilje i næringslivet.

Støres analyse illustrerer problemet det innebærer å gjennomføre en selvransakelse mens han og partiet samtidig leder en mindretallsregjering i sterk motvind. En ærlig evaluering av årsaken til valgnederlaget, kan vanskelig skjerme kritikk av egen regjering og regjeringspartner.

I de første uttalelsene fra frustrerte partimedlemmer var både kritikk av Senterpartiet og egen politikk gjengangere. Mot slutten av året vil vi vite om dette også blir konklusjonen i partiets egen evaluering. Kanskje ikke.

Et bredt folkeparti

I et siste punkt reflekterte Støre over hva slags sosialdemokrati Arbeiderpartiet skal representere. Selv om partiet nå er redusert i størrelse, må Arbeiderpartiet framover beholde sitt særmerke som et parti som favner bredt og som ikke er et enkeltsaksparti, eller et parti for enten bygd eller by, var budskapet.

Slik jeg ser det, er nettopp å leve opp til dette hovedutfordringen for et parti som er blitt desimert i størrelse og oppslutning. Jo mindre du er, jo vanskeligere er det å være et bredt fundert koalisjonsparti.

Støre pekte selv på at Arbeiderpartiet hadde klart å gjøre seg gjenkjennelig for kjernevelgerne, men ikke maktet å bli relevant for de velgerne som ellers «er innen rekkevidde for oss». Å definere hvem denne velgermassen er, gjorde han ikke, utover å si at vi «må bli bedre kjent med dem».

Problemet er at denne gruppen av potensielle Ap-velgere er ulik og sammensatt langs de fleste dimensjoner, og ofte finner partier med tydeligere svar hos andre enn det brede kompromisspartiet.

Det blir med andre ord snakk om en type gjenreisningsjobb for Arbeiderpartiet som handler om å ta tilbake tillit på bred front, og som så langt har vist seg svært vanskelig for Arbeiderpartiet under Støre.

«Vi kan vinne valg»

Jonas Gahr Støre forsøkte som partiets leder å inspirere til framtidstro, og ramset opp de enkeltresultatene som kunne gi jubelbrus. Stavanger med Kari Nessa Nordtun og Tromsø med Gunnar Wilhelmsen var eksempler på at Arbeiderpartiet med de rette folka og god politikk kan mobilisere.

«Valgene i 2025 og 2027 må vinnes» var sluttappellen.

I samtalene med partitillitsvalgte i pausen under landsstyremøtet var det ulike svar på hvilket regjeringsprosjekt Arbeiderpartiet i så fall skal gå til valg på. Senterpartiet under Trygve Slagsvold Vedum er et annet parti enn Åslaug Hagas versjon i 2005. Alle antydninger om å invitere SV inn i regjering blir raskt skutt ned.

Selv om Arbeiderpartiet har som mål og også realistisk mulighet å vokse fram til Stortingsvalget, regner de fleste med at flere enn tre partier må stå bak hvis en ny Arbeiderpartiregjering skal komme til makten, mot alle odds, i 2025. Det vil i så fall bli en type regnbueallianse der både Senterpartiet, Rødt og MDG velger den foran en Høyre-ledet regjering. Dette var en av flere muligheter som summet i kaffepausepraten på Arbeidersamfunnets plass mandag formiddag.

Det vil kalle på betydelig politisk vilje fra flere enn Arbeiderpartiet, som ikke lenger er i posisjon til å bestemme alt.

Selv om Arbeiderpartiet har som mål og også realistisk mulighet å vokse fram til Stortingsvalget, regner de fleste med at flere enn tre partier må stå bak hvis en ny Arbeiderpartiregjering skal komme til makten, mot alle odds, i 2025.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).