Ved å lukke øynene for en utfordring lar man en mulighet gå fra seg

«Mangt skal vi møte, mangt skal vi mestre», sang Erik Bye. Utfordringer er per definisjon krevende, men byr også på anledninger til å vokse, forbedre seg og mestre noe nytt.

Det avhenger imidlertid av at man anerkjenner utfordringen og møter den med forsøk på løsninger. Lukker man øynene og later som om utfordringen ikke er der, oppnår man ytterst lite.

Visjonen om det livssynsåpne samfunnet, med likebehandling av religioner og livssyn, hvor alle skal få praktisere sin tro, eller sitt livssyn fra vugge til grav, byr på en rekke utfordringer i arbeidslivet, på skoler, sykehus og andre institusjoner. De lar seg imidlertid løse, en etter en, gjennom godt samarbeid mellom tros- og livssynssamfunnene og private og offentlige institusjoner. STL har mange positive eksempler på det gjennom vår 27-årige eksistens.

Når norsk forvaltning bidrar til å skrive religionshistorie

LES SAKEN

Og gevinsten er formidabel! Mange land opplever at deres samfunn raskt blir mer mangfoldig, også på tros- og livssynsfeltet. Måten man har håndtert dette mangfoldet på varierer. Fra en britisk laissez-faire-tilnærming, hvor myndighetene i liten grad blander seg inn i hva religioner og livssyn gjør, til fransk laïcité-politikk, med til dels strenge reguleringer av synlig religion og solide skott mellom den sekulære staten og religionen.

I Norge har vi utviklet en unik modell hvor religioner og livssyn anerkjennes, og hvor det er mange forbindelser mellom ulike offentlige virksomheter og tros- og livssynssamfunnene, så vel som mellom tros- og livssynssamfunnene og andre aktører i sivilsamfunnet. Forholdet mellom det offentlige og tros- og livssynssamfunn i Norge er preget av samarbeid og gjensidige forpliktelser. Det er en modell som fungerer utmerket. Det finnes neppe noe annet land i verden hvor tilliten er høyere og samarbeidet bedre – både tros- og livssynssamfunn imellom, og mellom tros- og livssynssamfunn og myndighetene. Det sørger for at mangfold blir en ressurs fremfor et problem.

For jøder er det å spise mat i tråd med kosher-reglene å utøve sin religion, og det samme gjelder muslimer, som skal avstå fra mat som er haram, altså forbudt.

Dette har imidlertid ikke kommet av seg selv. Den vellykkede norske religions- og livssynsmodellen er et resultat av at vi har anerkjent de utfordringene som endringene i tros- og livssynslandskapet har ført med seg, og mestret dem.

Kriminalomsorgen er en av mange institusjoner som opplever utfordringer i møte med det voksende mangfoldet. I norske fengsler sitter en betydelig andel mennesker som enten er uten norsk statsborgerskap, eller, som i samfunnet for øvrig, tilhører en minoritet.

Når norsk forvaltning bidrar til å skrive religionshistorie

LES SAKEN

Historisk har kriminalomsorgen lent seg tungt på fengselsprestene fra Den norske kirke (Dnk) for å ivareta de innsattes religiøse behov. Det fungerer godt for dem som har en tilknytning til Dnk. Det fungerer ikke like godt for eksempelvis muslimer, ortodokse kristne, eller buddhister.

Etter hvert har vi fått på plass en ordning med fengselshumanister, -imamer, og katolske prester som besøker innsatte for å gi sjelesorg. Det er mye arbeid som gjenstår før tilbudet er komplett, men det går fremover.

Mange religiøse tradisjoner handler imidlertid vel så mye om praksis som å tro på noe og å gå i gudstjenester. Dette inkluderer blant annet jødedommen og islam, som har mange leveregler man skal følge som praktiserende jøde eller muslim. Blant annet finnes det regler for hva man kan spise, og hv

Kusher-mat selges på flere utsalgssteder i Norge. Foto: STL / Kai Erik Westergaard

a man skal unnlate å spise.

Skal man oppfylle § 23 i straffegjennomføringsloven, «Kriminalomsorgen skal gi innsatte mulighet til å utøve religion og livssyn», kreves det derfor at man må gjøre det mulig for fanger å følge religiøst betingede diettregler. For jøder er det å spise mat i tråd med kosher-reglene å utøve sin religion, og det samme gjelder muslimer, som skal avstå fra mat som er haram, altså forbudt.

Det er en utfordring som den norske kriminalomsorgen har valgt å ikke møte. Det kan vi slå fast på bakgrunn av den etter hvert mye omtalte saken om to jødiske fanger som ble utlevert fra Israel i 2021. Det til tross for at norske myndigheter hadde forsikret sin israelske motpart om at de to fangene ville få praktisere sin religion i norske fengsler. Disse to innsatte har ikke fått tilgang på kosher-måltider som tilsvarer middagsmåltidet andre innsatte får.

Det er ikke å forvente at norske fengsler skal tilpasse sine kjøkkener til en liten minoritet som har krav til tilberedning av mat som er både dyrt og krevende å møte. Det er imidlertid ikke akseptabelt at kriminalomsorgen ikke anerkjenner at dette like fullt er en sentral del av disse innsattes religionsutøvelse og enten selv forsøker å finne løsninger, eller, som i dette tilfelle, tar imot gode forslag til løsninger fra andre aktører.

Høflighet til forargelse

LES SAKEN

Det Mosaiske Trossamfund har tilbudt seg å sende vakuumpakket mat som kun trengte å varmes opp. Ikke noe luksusmat, men enkel, kosher, middagsmat, tilsvarende det de andre fangene får servert.

Det ville ikke kriminalomsorgen eller justisminister, Emilie Enger Mehl, gå med på, blant annet fordi det ville utgjøre en sikkerhetsrisiko. Frelsesarméen får imidlertid ta med pizza utenfra. Utgjør mat fra den jødiske menigheten en større sikkerhetsrisiko enn mat brakt inn av andre?

Et annet argument var at det ville være i strid med likebehandlingsprinsippet om minoritetsreligiøse innsatte fikk mat fraktet inn utenfra, mens resten av fangene måtte spise maten som ble servert i fengselet. Dette er et underlig argument. Hvordan kan man kalle det likebehandling å diskriminere minoriteten ved å nekte dem et mattilbud som tilsvarer måltidene de andre innsatte spiser?

Det er en vrang og steil holdning kriminalomsorgen har inntatt og den er i strid med mange prinsipper, kanskje også lover. Mat er ikke lenger en del av straffen i Norge, men blir i høyeste grad en tilleggsstraff for fanger som disse to jødene. Retten til å praktisere sin religion er både en menneskerettighet, men også nedfelt i straffegjennomføringsloven. I praksis innebærer kriminalomsorgens innstilling en favorisering av kristendom og diskriminering av jøder og muslimer, i strid med prinsippet om det livssynsåpne samfunn, hvor det skal være likebehandling av religioner og livssyn, og hvor alle skal få praktisere sin tro, eller sitt livssyn.

I Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunns arbeid med denne konkrete saken er det også avdekket at problemet stikker dypere enn de to jødiske innsatte. Heller ikke muslimer får servert halalmat i de fleste norske fengsler, kun vegetarmat og såkalt svinefri kjøttmat.

Kriminalomsorgen møtte en utfordring. Den kunne de ha mestret, i godt samarbeid med velvillige organisasjoner som DMT og STL. Det har de dessverre valgt å ikke gjøre. Det er ikke bra for kriminalomsorgen, som så langt har et godt omdømme både i Norge og internasjonalt, og det er belastende for dem som opplever diskriminering og tilleggsbestrafning mens de soner i norske fengsler.

Vold bør ikke holdes i familien

LES SAKEN

Det er dessuten en nytteløs tilnærming ettersom det eneste man kan håpe å oppnå ved å snu ryggen til utfordringen er å skyve en helt nødvendig løsning frem i tid. Det ville vært bedre for alle parter om kriminalomsorgen, og justisministeren, fulgte Erik Byes oppskrift og gikk inn for å mestre en utfordring som kun vil bli mer påtrengende i et samfunn hvor mangfoldet blir stadig større.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).