Høflighet til forargelse

Alminnelig høflighet, skikk og bruk, er en form for sosialt glidemiddel som gjør at friksjonen mellom mennesker som oppholder seg nært hverandre blir mindre. Det er særlig viktig i en stadig mer urban verden hvor menneskeheten lever i befolkningskonsentrasjoner som har vært utenkelige i mesteparten av menneskehetens historie. Selv i Norge har vi blitt urbane og 84 prosent av befolkningen lever i tettsteder.

Derfor hilser vi hverandre med et «hei» eller «hallo», eller ønsker hverandre «god morgen» eller «god helg» og avslutter gjerne en interaksjon med et «tusen takk», eller «vær så god». Er du i tvil om «glidemiddelet» fungerer? I så fall kan du jo gjøre et lite sosialt eksperiment og studere folks reaksjoner dersom du dropper alle disse høflighetsfrasene en dag.

Høytider betyr noe mer enn en gjennomsnittlig morgen eller helg. Da er det naturlig å tilpasse høflighetsfrasene deretter og ønske hverandre eksempelvis «god jul» eller «god påske». Høytider skiller seg imidlertid ut ved at de ofte også er knyttet opp mot spesifikke religiøse tradisjoner. Er det da naturlig for buddhister eller sikher å ønske kristne god jul?

Ja, vil de aller fleste ikke-kristne svare på det spørsmålet. Det inkluderer også muslimer i Norge. Både Muslimsk Dialognettverk (MDN), en paraplyorganisasjon som samler flere av de aller største moskéene i Norge, og medlemsorganisasjoner i MDN, ønsket sine kristne venner en god jul, og sine jødiske venner en fin hanukkah-feiring, på sosiale medier i desember 2022.

Når norsk forvaltning bidrar til å skrive religionshistorie

LES SAKEN

Det skulle de ikke gjort, ifølge en gruppe som, på det tidspunktet, kalte seg Norsk Dawah. Fra særlig én enkeltperson i dette miljøet haglet det med beskyldninger og blasfemi og vranglære på bakgrunn av denne høflige hilsenen til MDNs jødiske og kristne venner og dialogpartnere.

Norsk Dawah, som nå har delt seg i to grupper med ulike navn, tilhører et lite mindretall av muslimer i Norge, men de er i stand til å få veldig mye oppmerksomhet. Heldigvis er vel dette et nokså unikt eksempel på at ytterkantene i religions- og livssyns-Norge reagerer så kraftfullt og fiendtlig på noe så uskyldig som en høytidshilsen, eller?

Uheldigvis ikke. Da Human-Etisk Forbund ønsket muslimer til lykke med avslutningen av fastemåneden ramadan på Facebook, utløste det en storm av negative reaksjoner fra ateister i Norge.

Hilsenen lød: «Vi tror på et samfunn hvor vi kan leve sammen, selv om vi har ulik tro og livssyn. Eid Mubarak til alle våre muslimske venner.»

Her er én av reaksjonene i kommentarfeltet: «Som ateist hele livet vurderte jeg på et tidspunkt å melde meg inn i HEF. Denne posten bekrefter at jeg gjorde et riktig valg da jeg unnlot å melde meg inn. Fy skam!»

Disse to eksemplene på at hyggelige høytidshilsener på tvers av tros- og livssynstradisjoner vekker sinne blant et mindretall av ateister og muslimer er dessverre ikke unike. Også jeg har opplevd at medkatolikker kritiserer meg når jeg ønsker muslimer «eid mubarak». Her er ett av eksemplene, men langt fra den verste, av kommentarene jeg fikk på min facebookvegg:

«Har du konvertert til islam, eller bare heier du fram islam?»

Å forklare hvorfor det er slik er en krevende oppgave, men løsningen er det enklere å peke på. Det er ingen «quick fix» for å få bukt med mistro og fordommer. Det krever møysommelig arbeid både med dialog på tvers av religioner og livssyn, og formidling for å øke både kunnskap om, og kjennskap til hverandre.

Det er en bemerkelsesverdig suksesshistorie. Kanskje gir det også håp om noe så ambisiøst som en fredeligere verden?

Det har Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) drevet med i 27 år. Både lokalt og nasjonalt har religions- og livssynsledere møtt hverandre og utvekslet både bekymringer, gleder og erfaringer. Det gjør at samarbeidsklimaet mellom religioner og livssyn i landet vårt er bedre enn kanskje noe annet sted i verden. Og det gjør at man i dag er langt forbi det stadiet hvor det å simpelthen snakke med hverandre er en prestasjon i seg selv. I dag er tros- og livssynssamfunnene i stand til å samarbeide med hverandre om å løse en rekke konkrete utfordringer i fellesskap og stille opp når myndighetene og samfunnet trenger dem, slik som under pandemien.

Det er en bemerkelsesverdig suksesshistorie, som vi kanskje litt for ofte tar for gitt. Kanskje gir det også håp om noe så ambisiøst som en fredeligere verden? Dersom vidt ulike religioner og livssyn, som mange andre steder er i konflikt med hverandre, kan samarbeide så godt og såpass effektivt i Norge, kan det tenkes at denne modellen kan eksporteres til andre land?

Vold bør ikke holdes i familien

LES SAKEN

Kanskje får vi noe av svaret alt tirsdag neste uke når STLs årskonferanse med tittelen: «Hva kan vi oppnå med religions og livssynsdialog?» går av stabelen på Litteraturhuset i Oslo, med Azza Karam, generalsekretæren i Religions for Peace, som internasjonal gjest?

Det er ikke sikkert den norske dialog- og samarbeidsmodellen lar seg gjenskape andre steder. Det som imidlertid er helt sikkert er at samholdet mellom tros- og livssynssamfunn i Norge er så robust at noen aggressive reaksjoner på høflige høytidshilsener på tvers av religions- og livssynsskiller ikke utgjør noen trussel, men snarere tjener som en påminnelse om hvorfor vi må fortsette å bygge fellesskap på tvers av tradisjonene.

Høflighet er et viktig sosialt glidemiddel. Dialog og samarbeid spiller en tilsvarende rolle i tros- og livssynssektoren. Vi skal ikke gi opp noen av disse verktøyene. Og vi har slett ikke tenkt å slutte med å ønske hverandre til lykke med våre respektive høytider.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).