Når norsk forvaltning bidrar til å skrive religionshistorie

Det er godt å være tros- og livssynssamfunn i Norge. For trossamfunn som kommer til Norge fra land hvor de har opplevd undertrykkelse og forfølgelse fremstår den norske tros- og livssynsmodellen som nesten for god til å være sann.

Ett eksempel på det er waqefanna-religionen, som er den tradisjonelle religionen til oromo-folket i Etiopia og det nordlige Kenya. Oromoene har en historie som kan minne litt om samenes under fornorskningspolitikken i det nittende og tjuende århundret. Språket deres ble først anerkjent for om lag 30 år siden, og heller ikke den tradisjonelle religionen ble godtatt av sentralmakten, selv om den nå omsider er tolerert. I motsetning til samene er imidlertid ikke oromoene en liten minoritet, men den største etniske gruppen i Etiopia, hvor de utgjør om lag 40 prosent av befolkningen.

Da oromoene kom til Norge kom de til et land med religionsfrihet, hvor ingen blir forfulgt for sin tro, og hvor alle står fritt til å praktisere slik de selv ønsker. Det er et stort gode. Var det også mulig for waqefanna-oromoene å oppnå offisiell anerkjennelse for sin religion, noe de på det tidspunktet ikke hadde fått i sitt eget hjemland?

Vil vi egentlig ha livssynsreklame på TV?

LES SAKEN

En oromo, Asnake Erko, bestemte seg for å finne ut av det, men fryktet at de ikke var mange nok. Ganske snart fant han imidlertid ut at det var trossamfunn som hadde enda færre medlemmer enn dem. De bestemte seg for å søke om registrering.

Norge var det aller første landet i verden hvor waqefanna fikk offisiell anerkjennelse som en religion.

Hos Fylkesmannen, som Statsforvalteren da het, var det imidlertid ingen som hadde hørt om waqefanna, og de hadde heller ingen tekster å vise til. Oromo-kulturen var skriftløs frem til begynnelsen av 1990-tallet. Riktignok fantes det en religiøs fortelling om at Waqa, Gud, hadde gitt oromoene en hellig bok, men den gikk tapt. Waqefannaene måtte derfor forklare sin tradisjon for norske byråkrater og dele sine fortellinger, lære og verdensbilde.

Denne prosessen resulterte i at norsk forvaltning bidro til å skrive religionshistorie. Norge var det aller første landet i verden hvor waqefanna fikk offisiell anerkjennelse som en religion. Siden har flere andre land fulgt etter, men Norge var altså først.

Waqefannas møte med den norske tros- og livssynsmodellen har vært en solskinnshistorie. Å bli registrert hos Statsforvalteren er noe de fleste tar for gitt. For trossamfunn, som waqefanna, er registreringen et signal om at man ikke bare tolereres, men at landets myndigheter anerkjenner dem som en religion på lik linje med eksempelvis kristendom og islam, de to store religionene i Øst-Afrika. Det er ikke kun en byråkratisk formalitet. Det betyr noe.

Opplevelsen av respekt og likebehandling stopper imidlertid ikke der. I Norge har vi hatt en statskirke finansiert over statsbudsjettet. I 1969 ble det bestemt at også trossamfunn utenfor Den norske kirke skulle få tilskudd i likebehandlingens navn.

For små trossamfunn som waqefanna er det ikke snakk om store summer, litt over 80.000 kroner, men det er et veldig kraftig signal å sende til trossamfunn som kommer fra andre deler av verden. Ikke bare blir de tolerert. Ikke bare får de offisiell anerkjennelse. De opplever også at myndighetene aktivt understøtter dem!

Nå kan det imidlertid ta slutt. Regjeringspartiene har varslet at de vil øke kravet til antall medlemmer et tros- eller livssynssamfunn må ha for å være registrert. I dag er kravet på femti medlemmer, det vil bli hevet til et sted mellom hundre og femhundre.

Det ligger ikke noen vond vilje bak. Regjeringspartiene ønsker å redusere de mange hundre tros- og livssynssamfunn i Norge til et mer håndterlig antall. Mange separate trossamfunn, innenfor samme religiøse tradisjon eller konfesjon, kan slå seg sammen og på den måten innfri antallskravet. Det er naturligvis ingen populær løsning, men kan også føre gode ting med seg. Eksempelvis blir det enklere for myndighetene å følge opp de enkelte trossamfunnene, noe som i dag er veldig krevende.

Trossamfunn mener de mister tilskudd på grunn av dobbelt medlemskap

LES SAKEN

Waqefanna kan ikke slå seg sammen med noen andre trossamfunn. Til det er de for spesielle. Det kan heller ikke andre små samfunn, som tilhører urgamle tradisjoner slik som zarathustristene, yariene og mandeerne. Også ett av trossamfunnene med lengst nærvær i Norge, og sin egen historie med undertrykkelse, kvekerne, står i fare for å miste både registrering og tilskudd.

Hvorfor skriver jeg om dette? Ingen av disse samfunnene er medlemmer av STL, hvor jeg er generalsekretær.

Det er flere grunner til det. For det første fordi alle bør kunne enes om at likeverd og likebehandling er en god ting. I STL jobber vi prinsipielt og er opptatt av spørsmål som berører hele tros- og livssynssektoren, også mindretallet av trossamfunn som ikke er medlemmer hos oss.

For det andre fordi jeg tror at denne vissheten om at alle tros- og livssynssamfunn blir behandlet likt, uavhengig av størrelse eller opprinnelse, preger oss alle, bevisst eller ubevisst, og bidrar til det gode samarbeidsklimaet mellom tros- og livssynssamfunn i Norge.

Unge religiøse er meir aktive enn eldre

LES SAKEN

Sist, men ikke minst, skriver jeg om dette fordi jeg rett og slett synes det er ille å tenke seg at disse små, men verdifulle samfunnene ikke lenger skal være like synlige og anerkjente biter i den norske religions- og livssynsmosaikken. Kan hende er det verre å miste anerkjennelse, støtte og opplevelsen av likebehandling, enn å aldri ha opplevd disse godene i første omgang.

Det finnes imidlertid løsninger. Én mulighet er å skille mellom registrering og tilskudd. Det vil gjøre det mulig å fremdeles være registrert hos Statsforvalteren, selv om man har for få medlemmer til å utløse tilskudd.

En annen løsning vil være å innføre en unntaksregel fra antallskravet for de tros- og livssynssamfunnene som helt åpenbart ikke kan slås sammen med andre tros- eller livssynssamfunn.

Jeg håper på det siste. Flere av disse trossamfunnene deltar i lokale dialoggrupper hvor de holder til. Å miste tilskuddet kan føre til at man får en slags uoffisiell rangering et første- og andrelag blant tros- og livssynssamfunnene. Det kjennes ikke riktig, og det vil neppe gagne dialogen og det praktiske samarbeidet mellom tros- og livssynssamfunn i Norge.

Forhåpentligvis vil Norge forbli et av verdens aller beste land for alle tros- og livssynsfellesskap – ikke minst for de små som har kommet seg hit med en lang historie med undertrykkelse og forfølgelse i bagasjen.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).

Det er en fordel å ha kunnskap om et problem man setter seg fore å løse

LES SAKEN