Mer enn et gammelt maleri «ingen» visste om

Christian Krohgs maleri «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» skal ned i kjelleren. Ikke så raskt som Nasjonalmuseet hadde planlagt – medieomtale og påfølgende rabalder i sosiale medier har sørget for at bortgjemmingen utsettes fire uker til. Men ned i kjelleren skal det åkkesom.

Mange av dagens Høyre-politikere sliter øyensynlig like mye som gammelmarxister og libertarianere med å forholde seg til at mennesker kan ha dype følelser for ikke-materielle ting – som tradisjon, religion og kultur generelt. Også i denne konflikten.

Stortingsrepresentant Heidi Nordby Lundes kronikk, publisert på ABC Nyheter mandag, etterlater et inntrykk av at tanken om at mennesker lever av mer enn brød, må ha kommet som et sjokk. Joda, teksten har et par overflatiske innrømmelser om viktigheten av «debatt» om hvordan «felles nasjonalarv og kulturskatter» forvaltes. Men det er ikke dét som har motivert Lundes debattinnlegg.

Kunstdebatt i kjelleren

LES SAKEN

For det som Lunde ikke kan begripe, er det folkelige engasjementet i kjølvannet av beskjeden om at maleriet fra 1893 pakkes ned. Sarkastisk skriver Lunde, som fra før ikke kjente til portrettet, at hun uten å ane det «de siste årene har vært frarøvet [sin] egen nasjonale kulturarv».

Om vi lar ligge postulatet om at maleriet er et «ingen savnet» (fordi Lunde ikke gjorde det), er det fremdeles noe å si om at nordmenn «har klikket i vinkel» over maleriets skjebne.

Det sentrale her er begrunnelsen som ble gitt for å fjerne bildet.

Kilden til bråket er uttalelser fra Nasjonalmuseets samlingsdirektør Stina Högkvist om bildet som «kolonialistisk». Samlingsdirektøren ga på samme tid forsikringer om at museet «viser nå flere kvinnelige kunstnere, flere samiske kunstnere og mer kunst av personer som tilfeldigvis ikke er født med hvit hudfarge». Museet skal ha et «fresht blikk på kunsthistorien».

Ikke bare er påstanden om Erikson som koloniherre i Amerika, nok til å rive hårtuster ut av hodebunnen: Fremfor alt skyldes reaksjonene på utsagnene at de kommer i en tid hvor metningspunktet for konfliktskapende, identitetspolitisk tull, endelig er i ferd med å bli nådd.

Nyheten om å fjerne maleriet kommer samtidig med at Roald Dahls litteratur omskrives , og meldingen om at noen av Don Rosas Onkel Skrue-historier aldri igjen skal trykkes opp. Som alltid av et påstått hensyn til en skjør, oppvoksende generasjon. Men folk har nå gått lei av ukentlige nyheter om retusjeringer og sensur av kulturelle symboler fordi en liten, men støyende og intolerant gruppe blir hørt.

At folk endelig setter foten ned og sier høylytt at de opplever at noe større står på spill, er et sunnhetstegn.

Oppgittheten som har kommet til syne, er ikke resultat av dumme folk som faller for medienes rage-bait, slik Lunde ser ut til å tro. Menneskelig må det vel nesten kalles at mange reagerer prinsipielt («klikker i vinkel») på at et gammelt maleri blir gjemt bort – uavhengig av hvor inderlig forholdet man selv har til det aktuelle maleriet, er. Spesielt når det skjer av ideologisk moteriktige årsaker, i dette tilfelle en lattervekkende anklage om «kolonialisme».

Nasjonalmuseet-direktør legger seg flat etter maleridebatt

LES SAKEN

Er man for eksempel «kulturkriger» hvis man reagerer med forferdelse over et ideologisk motivert bokbål hvis man ikke kjenner boktitlene som kastes inn i flammene? Er det irrasjonelt å reagere på at en avis man aldri har lest, av ideologiske grunner blir sensurert? Hvis svaret er nei, hva er den kvalitative forskjellen på disse to eksemplene og det å fjerne et (angivelig ukjent) gammelt maleri ikke av plasshensyn, men av ideologiske grunner?

Lundes innvending om at Krohg er «på ingen måte kansellert» og at «hele 13 malerier står fortsatt fremme», er helt uten relevans. Det er ikke maleriet i seg selv, men i bredere sammenheng hva behandlingen av maleriet symboliserer, som er sakens kjerne. Nasjonalmuseets direktør gjentar samme irrelevante argument som Lunde: «I samlingsutstillingen er han representert med 13 malerier, så Krohg er altså langt ifra kansellert av oss».

Nei da. De henger der, de. Helt frem til en annen aktivist på renhetsjakt leser inn i dem uttrykk for strukturell rasisme, kolonialisme, misogyni, fatshaming, giftig maskulinitet, transfobi, hvithet eller en annen woke besettelse.

Direktøren for Nasjonalmuseet har senere avvist at det handler om kansellering , men at det er «nøye overveide og kuratoriske begrunnelser som ligger bak». Mest av alt ser dette ut som brannslukkingsforsøk. Spesielt når Aftenposten kommenterer Högkvists egen unnskyldning om at hun bare var «sleivete», med at det opprinnelige kolonialisme-utsagnet falt i et avtalt intervju, med påfølgende sitatsjekk.

Det høres ikke ut som en glipp. Man kan lure på om woke-aktivister som Högkvist, har blitt så komfortable at de føler de kan si og gjøre hva de vil uten å betale en sosial pris for det. Slik gikk det i så fall ikke denne gangen.

At folk endelig setter foten ned og sier høylytt at de opplever at noe større står på spill, er et sunnhetstegn. Og fra våre folkevalgte fortjener frustrasjonen over å se stadig flere fliser av norsk kulturarv bli spikket bort – helt uten noen form for demokratisk samtale i forkant – å bli møtt med noe annet enn et nihilistisk hånflir.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).

Se video: Nasjonalmuseet snudde – her henger de opp maleriet igjen