Hvor langt vil Russland gå i Ukraina?

Da Russland var en del av Sovjetunionen, hadde statsvitere et begrep: kremlinologi. Oppkalt etter det sovjetiske regjeringskvartalet i Kreml, et festningskompleks bygd av italienerne i det 15. århundre. Kremlinologi handlet om å prøve å gjette seg til hva som egentlig foregikk der borte, både ved å tolke taler fra sovjetiske statsmenn, hvem sitt bilde henger øverst på kontorene, hvem går fremst i militærparadene, og lignende.

Fordi én ting var sikkert, vi kunne ikke stole på at sovjeterne virkelig mente det de sa.

Nå har statsvitere et lignende begrep. «Putinologi».

I 1939 sa den britiske statsministeren Winston Churchill at man ikke kan forutse hva Russland kommer til å gjøre. Han sa at Sovjetunionen «er en gåte, pakket inn i et mysterium, inne i en enigma. Men kanskje det er en nøkkel. Den nøkkelen er russiske nasjonale interesser».

Winston Churchill (t.v.) var ikke spesielt begeistret for Josef Stalin (t.h.). Bildet er fra Jalta-konferansen 4. februar 1945 på Krim-halvøya. Foto: AP / NTB

Bakgrunnen for den talen den gangen var at Stalin og Hitler ble enige om en ikke-angrepsavtale i august 1939, med hemmelige protokoller om å dele Polen opp mellom seg. 1. september 1939 angrep Hitler Polen fra vest. 17. september gikk Stalin inn i Polen fra øst.

Men som jeg kommer til senere, med russiske øyne så har verken Sovjetunionen eller Russland angrepet noen – noensinne faktisk.

Å forstå dette er nøkkelen til å forstå Russland. Man må inn i deres alternative virkelighet. Men tror toppene i Kreml på denne alternative virkeligheten? Tror russerne flest på den?

Historien gjentar seg

Russiske aviser beskrev det sovjetiske inntoget i Polen i 1939 som en «frigjøring av» og «hjelp» til belarussiske og ukrainske brørdre.

To tiår tidligere, i 1920, sikret Polen seg landområder som inkluderte en stor del av Belarus og Ukraina. Dette var områder som Polen mente de hadde rett til, siden det var der grensene gikk i 1772, før Polen ble delt mellom stormaktene.

Som all god propaganda, har også dagens russiske propaganda en bit av sannhet i seg.

Kravet var umulig for verken Russland eller Sovjetunionen å akseptere. Mange av de områdene har vært ansett i Russland av både Rurik-dynastiet og senere Romanov-dynastiet som ulovlig okkupert av Det polsk-litauiske samveldet – helt siden 1300-tallet – og at de burde tilhøre Russland.

Dette endte i en storkrig mot Sovjetunionen i 1918, som Sovjetunionen tapte.

Men den egentlige grunnen skinte gjennom i Lenins memomarer, der han skrev at: «Dersom Polen hadde blitt sovjetisk, ville Versailles-traktaten ha blitt knust, og hele det internasjonale systemet bygget opp av vinnerne av 1. verdenskrig, ville ha blitt ødelagt».

Den gangen, som nå, er den russiske sivilisasjonen ute etter å «ødelegge det internasjonale systemet», som har behandlet dem så urettferdig. Fast medlemskap i FNs sikkerhetsråd, WTO, OSSE, IMF, Verdensbanken og alle internasjonale organisasjoner som teller, er visst ikke nok. Snarere tvert imot.

Forklaringen er enkel, et sterkt internasjonalt regime styrker småstater, og det flyr rett i fleisen på den russiske imperialistiske arven. Mens Ukraina forsøker å bygge sin identitet på anti-imperialisme. Disse to kan ikke forenes.

Selv etter at Sovjetunionen «hjalp» ukrainere i 1918, varte ikke den ukrainske staten lenge. Det var aldri aktuelt å la ukrainere ha noen form for selvstendighet. Bolsjevikene opprettet sin egen statsadministrasjon i Ukraina, som konkurrerte med den ukrainske «Rada», og tvangsinnlemmet Ukraina inn i Sovjetunionen i 1922.

I 1920 la både Lenin og Trotskij skylda Stalin på for nederlaget mot Polen. Derfor var det en enorm revansj for Stalin å ydmyke Polen i 1939 og ta tilbake områdene han tapte to tiår tidligere.

På samme måte, å ta tilbake Krim og hele eller deler av Ukraina ville ha vært en søt seier for Putins Russland, og en pille mot den bitre indignasjonen for Sovjetunionens fall.

Faktisk så søt, at på russisk TV ble det luftet en idé om å la Polen beholde den delen av Ukraina som var polsk før 1939. Her er kart delt av tidligere statsminister Medvedev selv på Telegram:

To kart publisert av den russiske statsministeren Dmitrij Medvedev 27. juli Foto: Skjermdump fra Telegram

Ukraina som «defensiv krig»

Det å spinne spinnvill propaganda basert på historiske fakta er kjempeenkelt. Europeere har jo drept hverandre kontinuerlig siden minst 300 år f.Kr.

Det mangler heller ikke signaler fra Vesten som Russland kan klage over i dag. I 2019 vedtok EU en resolusjon om at det var ikkeangrepsavtalen mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionenav 1939 som «banet vei» for Den annen verdenskrig.

Sovjetunionen eksisterer ikke lenger lenger. Men likevel, dette gikk sterkt inn på den russiske folkesjela. Så i 2020 ga Putin i stedet Polen skylda for å starte 2. verdenskrig sammen med Hitler, sammen med Vesten.

Putin påpekte at Vest-Europa godtok at Hitler annekterte en del av Tsjekkoslovakia i 1938 (og at Polen også annekterte en liten bit). Videre kom verken Frankrike eller Storbritannia til unnsetning for Polen da Hitler angrep i 1939.

Alle tingene er strengt tatt sanne. Og da trekker Putin konklusjonen at Stalin ikke hadde noe annet valg enn å sikre de russisk-språklige som levde i Øst-Polen.

Dette går rett hjem hos Putin-støttespillere, også vanlige russere som ikke har noe angrepslyst på Ukraina.

På samme måte er Ukraina med russiske øyne en defensiv krig. Delvis for å komme til unnsetning disse som «føler seg som en del av den russiske verden» (Putins ord), og delvis for å stoppe Natos og EUs ekspansjon – i et land som etter presidentens og mange russernes opppfatning, egentlig ikke burde eksistere engang.

Som all god propaganda, har dagens russiske propaganda en bit av sannhet i seg, og er dermed lett å svelge for russerne.

Men ironien er at samme argument kan brukes andre veien, at dersom Vesten ikke støtter Ukraina mot Russland, slik de ikke støttet Polen, så kan det føre til 3. verdenskrig, det også. Alt handler om ens synsvinkel.

På tide å mane nordmenn til kamp!

Jeg kunne også ha brukt lignende argumenter for at Norge skulle ta tilbake Island, Færøyene og Grønland. Disse ble frarøvet Norge i en traktat i Kiel i 1814, der Norge ikke var representert engang! I 1812 hadde Karl Johan et koselig møte med tsar Alexander II som gikk med på å ikke blande seg, hvis Karl Johan ga ham Finland.

Og Island da – landet burde ikke engang ha eksistert. Danmark ga Island uavhengighet i 1918 – egentlig burde landområdet falle tilbake til oss. De snakker jo i praksis norrønt – det vi snakker er en dansk bastard. Islendinger er jo mer norske enn oss.

Og hvorfor er «harryhandel»-stedet Strömstad svensk i det hele tatt? Det ligger jo i Bohuslän, som har vært norsk i århundrer, og ble avstått av danskekongen Fredrik den 3. kun for å redde hans eget skinn da København ble omringet av svenskene i 1658 etter hans megalomaniske angrep på Sverige.

Faktisk så prøvde Fredrik å avstå hele Trøndelag også. Svenskene sa ja takk, gikk inn og bortførte 3000 norske gutter og utarmet Midt-Norge. Svenskene sendte dem for å dø i kriger på kontinentet (blant annet Polen) og de som overlevde fikk ikke komme tilbake, de fikk beskjed om å bosette seg i Estland. Norske styrker under Jørgen Bjelke gjenerobret Trøndelag i 1660.

La en gjeng historikere betalt av staten mase om dette i ti år i strekk på Dagsnytt 18, så skal du se at norske patrioter sluker dette rått og er klare til kamp for å rette opp «historiske urettferdigheter».

Ja jeg blir nesten litt oppildnet selv.

Hvis Norge hadde hatt en mektig flåte og atomvåpen og fortsatt hadde mindreverdighetskomplekser etter Norgesveldets fall, og «400-årsnatten» under Danmark, ja hvorfor ikke?

Det er det som er tilfelle i Russland.

Slik var situasjonen for Danmark-Norge i 1658. Etter at danskekongen Fredrik III. gjennomførte et statskupp mot Norge, satte han i gang med invasjonen av Sverige. Dette gikk dårlig, og for å redde sitt eget skinn, avsto han både deler av Østlandet og Trøndelag til Sverige. Gult: Skåne, Blekinge og Båhuslen. Rødt: Halland ble avstått for 30 år i 1645, men gjort permanent. Lilla: Avståtte områder Trondhjems len og Bornholm som ble tilbakelevert i 1660 etter norsk opprør. Foto: Kasper Holl / CC 3.0

Operasjonen i Ukraina som et «kulturelt offensiv»

Selv nå, som verden har kommet på randen av atomkrig, er det mange som fortsatt nekter å tro at det russiske lederskapet virkelig mener det de sier.

Spørsmålet er irrelevant – når man kun er i et ekkokammer lenge nok, så begynner man å tro på det selv.

I november ble det klart at russiske universiteter får et nytt fag, nemlig «fundamentene for den russiske staten».

En av ansvarlige for det overnevnte kurset, kan bli Mikhail Piotrovskij. Piotrovskij er kurator for den kjente Eremitasjen-museet i St. Petersburg, som mange av oss sikkert har besøkt.

I et intervju i Rossiyskaya Gazeta i juni i år, sitert her av Meduza , og The Art Newspaper, uttalte han:

«Vi er alle militarister og imperialister». Og: «Vi er oppdratt i en imperialistisk tradisjon. Imperiet forener mange folkeslag, og finner noe felles viktig for oss alle». Om Putins spesielle militære operasjon sa han at «på den ene siden er krig blod og drap, på den andre siden er det menneskets selvrealisering, og nasjonens selvrealisering».

Det gjenspeiler Kremlins syn. Det er fortsatt stormaktene som drar i trådene, og de er alle ute etter å klamre til seg flest mulig land, flest mulig ressurser og flest mulig folk. Her er det «spis eller bli spist».

Den spesielle militære operasjonen i Ukraina kaller Piotrovskij «kun et uttrykk for kraftig kulturelt offensiv».

«Mange liker den ikke. Men vi kommer. Og ingen bør tillates i å hindre vårt offensiv», sa han.

Piotrovskij sammen med president Putin i 2021. Foto: Alexei Druzhinin / AP / NTB

Russland som «samler landområder»

Det Piotrovskij sier speiler uttalelsene til Vladislav Surkov, tidligere visestatsminister og Putins personlige rådgiver fra noen år tidligere. Også kalt «den grå keiser». I 2019 beskrev han hvordan den russiske makteliten tenker i en kronik «Putins langvarige stat – og hva er det som faktisk foregår».

Han omtalte Sovjetunionens sammenbrudd som en «umulig, unaturlig og kontra-historisk». Det Putin egentlig holder på med må, er å stoppe videre kollaps.

«[...] Russland har stoppet å kollapse, og har returnert til sin naturlige og eneste mulige tilstand; et stort og voksende fellesskap av nasjoner som samler landområder».

Russlands misjon er altså å vokse – både ved å inkludere flere folk under sin paraply og tilegne seg landområder.

«Det finnes intet Ukraina – men det finnes ukrainisme. Sagt på en annen måte, en lidelse i sinnet, en plutselig lidenskap for etnografi, tatt til det ekstreme», sa også han i 2020.

Disse uttalelsene har vært oppfattet som helt virkelighetsfjerne av vestlige statsvitere og politikere og vår måte å tenke på når det gjelder statenes suverenitet og folkets selvbestemmelsesrett, og dermed oversett. Siden FN-pakten i 1945 har landegrenser vært oppfattet som «hellige».

Men mye tyder på at russisk ideologi er tuftet på dette tankegodset. Russland er ikke et land – det er en sivilisasjon – som også omfatter andre landområder i sin tid underlagt av Det russiske imperiet.

Surkov fikk som kjent sparken i 2020. Men Surkov sin kommentar om Ukraina ble ikke videre avvist av Putins talsmann Dimitri Peskov. Han understreket at Surkov på det tidspunktet ikke var en representant for regjeringen, men sa:

«Dette er et synspunkt lagt fram av en vanlig russer – likevel en veldig autoritativ og kompetent russer».

Surkov sammen med Medvedev i 2011. Foto: Ria Novosti / Reuters / NTB

Den gode tsaren og dårlige bojarer

Surkov skriver at Putins stat har en unik evne til å forstå russerne, gjennomskue dem og handle ut i fra det. Og at russerne lever greit med det. Fordi systemet er «ærlig» og bygger på «tillit».

Samtidig, hele Russlands maktapparat er knyttet til lederens – altså Putins – personlighet, og har ikke noe egenverdi i seg selv, mener Surkov.

Alle eventuelle feilsteg som måtte forekomme skyldes rett og slett at maktappartene under Putin har ikke gjort en god nok jobb med å forene Putin og folket.

I sin kronikk så Surkov til å bekrefte det mange har trodd lenge - at de formelle maktstrukturene i Russland er et teater for å berolige oss i Europa.

«De politiske institusjonene adoptert fra Vesten regnes ofte for å spille en rituell rolle, mest for å gi et inntrykk av å være som alle andre. Slik at forskjellene i vår politiske kultur ikke blir fullt så åpenbare for naboene, og ikke irriterer eller skremmer dem. De er som helgeklær vi har på når vi besøker fremmede, men når vi er hjemme, så vet alle hvor skapet står».

Dette tyder på at de viktigste beslutningene tas i hodet til Putin, eller hvem enn til enhver tid styrer Kreml, og oppgaven til statsapparatet er at lederen og folket er på samme bølgelengde – bokstavelig og figuritativt talt.

En slik måte å tenke stat på har endret seg lite i Russland siden tsardømmet. For å spille på det Surkov sier, tsaren «bytter klær», men i bunn og grunn er Russland fortsatt et imperium ledet av en tsar.

For århundrer siden pleide russere å si at staten består av «en god tsar og dårlige bojarer (adelen)». Tsaren er hevet over det meste av kritikken. Tsaren har en nærmest mytisk forbindelse til den russiske folkesjela. Det er kun personer under ham som er i stand til å gjøre feil.

Disse naive monarkiske prinsippene gjør seg gjeldende også under Putin. På sine maraton-pressekonferanser og reiser i distriktene, hører Putin på utvalgte vanlige russere, klagene deres og lover så å straffe tjenestemenn og lokale eliter som presterer under pari.

Maleri fra 1871 der «Opritsjnina» - et slags sikkerhetspoliti - straffer de fæle bojarene. Foto: Vasilij Khudkakov

Dyrker forfatter med fascistisk manifest

Både Surkov og Putin, som fremstår som en selvutnevnt ekspert russisk historie, trekker ofte fram en forfatter ved navn Ivan Ilyin (1883 - 1954) i sine taler.

I 2021 innrømte Putin at Ilyin har hatt sterk innvirkning på ham. Ilyin har også blitt sitert av patriarken i den Russisk-ortodokse kirken, Kiril, og utenriksminister Sergej Lavrov, og stadig flere russiske politikere.

I 2007 skrev statsminister Dmitri Medvedev til og med et forord til et nytt opplag av Ilyns verker og 10.000 utgaver ble kjøpt inn i sendt til landets bibliotek. I 2014 ble enkelte verker anbefalt lesing for partitoppene i det regjerende partiet Forente Russland, spesielt tekstsamlingen «Våre mål» (Nashi zadachi).

Dette er et voldsomt opplegg fra en regjering hvis de ikke mener alvor.

Ilyin var en russisk filosof. Etter å ha studert og reist over hele Europa, ble han jussprofessor ved Universitetet i Moskva. Han ble utvist i 1922, angivelig for «anti-kommunistiske aktiviteter». I 1925 tok han til orde for voldelig motstand mot bolsjevismen, samtidig som han sympatiserte med fascisten Benito Mussolini. Bøkene hans er ofte selvmotsigende og usammenhengende, men en rød tråd er hans teorier om hvordan man kan få fascisme som styresett til å fungere.

Maleri av Ilyin av Mikhail Nesterov (1921). Foto: State Russian Museum, St. Petersburg

I tekstsamlingen over argumenterer Ilyins for en leder som er personlig og fullstendig ansvarlig for alle aspekter av det politiske livet, som administrerende direktør, øverste lovgiver, høyesterettsjustituarius og øverstkommanderende. Hans utøvende makt skal være ubegrenset.

Ilyin hadde forakt for demokratiet ettersom de underbygget den onde ideen om individualitet. Et folkevalg skal ikke være en demonstrasjon av folkeviljen – det være en rituell underkastelse.

Ilyin ville avskaffe alle politiske partier, ettersom de også fører til strid og segmentering. Det politiske systemet skal «generere organisk-spirituell enhet mellom regjeringen og folket».

– Å hjelpe Ukraina er å be om krig

Ilyin regnes som litt av en profet i Russland. Allerede på 1950-tallet forutså han Sovjetunionens fall i et essay «Hva betyr en oppløsning av Russland for verden». Han spådde også at etter fallet ville tyskerne annektere Ukraina og de baltiske statene, britene ville overta Kaukasus og Sentral-Asia, mens Japan ville angripe sovjetisk Sibir, slik de gjorde i 1904 og 1939.

Han fikk rett i den forstand, at de baltiske landene er nå med i NATO og EU, mens Ukraina ble nesten med der også. Japan har ikke angrepet Russland (ennå), men USA har bevæpnet Japan til tennene – i tillegg til Sør-Korea – mens striden om Kuril-øyene mellom Russland og Japan bare venter på å eksplodere.

Georgia i Kaukasus har også lekt med EU- og NATO-medlemskap. Dette satte Putin en kontant stopper for gjennom krigen i Sør-Ossetia i 2008. Kasakhstan har også vist farlige tegn på uavhengighet.

Ilyin advarte videre mot den vestlige propagandaen. Ordene som «demokratisering», «liberalisering», «frihet» er kun midler for å ødelegge den russiske sivilisasjonens enhet og eurasiske ånd, mente han.

I likhet med Putin, så mente Ilyin at Russland er ikke et land- det er en egen sivilisasjon, som skiller seg fra Europa, Midtøsten og Østen, en tenkemåte som man kaller eurasianisme. Ukraina er en sentral del av denne sivilisasjonen.

I et dikt kalt «Det fundamentale i kampen for den russiske nasjonen», skrev Ilyin i 1938 at;

«Ukrainsk separasjon er et kunstig fenomen, uten reelt grunnlag. Den reiste seg fra ambisjonene hos lederne og utenlandske intriger for å oppløse Russland.»

Ilyin skrev videre at et individ kan ikke velge sin nasjonalitet «mer enn en celle kan bestemme hvorvidt de er en del av kroppen». Han mente også at det å la folk stemme i frie valg er det samme som å la et embryo velge sin egen rase. Det var unaturlig.

Slik tenker mange russere om den russiske sivilisasjonen - Belarus, Malorus, Novorus er historiske russiske regioner. Det er ikke noe som heter «Ukraina». Illustrasjon fra Geopolitika.ru - https://www.geopolitika.ru/en/article/there-are-no-valid-arguments-against-liberation-novorossia Foto: Gepolitika.ru

Ilyin skrev «ukrainere» i anførselstegn fordi han fornektet deres separate eksistens utenfor den russiske «kroppen».

Ja, Ilyin mente at Russland er ikke bare et land, det er en «organisme av naturen og sjelen» og det å prøve å stykke den opp, er å be om krig, bokstavelig talt.

«Lillerussland og Stor-Russland er bundet sammen av tro, stammetilhørighet, historisk skjebne, geografisk plassering, økonomi, kultur og politikk. Utlendinger som forbereder seg på lemlestelse av Russland må huske på at de da er i strid med hele Russland. Det kommer til å bli aldri fred og velstand i øst med en slik oppstykking. Russland kommer til å bli kilden til borgerkriger og internasjonale kriger i århundrer. De som støtter lemlestingen kommer til å bli de mest forhatte av fiendene. I kampen mot dette, kommer alle midler til å bli tatt i bruk».

Dette ligner på Putins egen kronikk fra 2021 der han skrev at «Ukrainas ekte suverenitet er kun mulig i partnerskap med Russland. Våre spirituelle og menneskelige forbindelser i vår sivilisasjon har utviklet seg over tid, fra de samme kildene [..]. Det et er i hjertene og i sinnene til folk i dagens Russland og Ukraina, i blodet som forener millioner av fåre familier. Sammen kommer vi alltid til å bli sterkere. For vi er ett folk».

Med dette tankegodset burde altså ingen bli overrasket dersom Putin bruker atomvåpen for å snu krigslykken i Ukraina. Som Ilyin skrev – «alle midler» vil tas i bruk.

Selv om Russland kommer til å «bli kilden til borgerkriger og internasjonale kriger» i århundrer dersom Ukraina blir uavhengig, så mente Ilyin at Russland i seg selv er ikke i stand til ondskap. Ja, så faktisk, så er Russlands historie siden kristiningen en fortelling om «1000 år med kontinuerlig lidelse».

Dette speiles av dagens talsmann fra Kremlin Dimitrij Peskov da han sa at alle russlands kriger gjennom historien har vært defensive.

Femtekollonister

Hva mener vanlige russerne om dette? I Russland byråer som driver meningsmålinger er enten forbudt eller klassifisert som «utenlandske agenter». Levada-senteret, grunnlagt i 1988, publiserte en meningsmåling om redusert støtte til Russlands største parti «Forente Russland» i 2016, og havnet på agent-listen. Alle TV-stasjoner eies enten av regjeringen eller Putins støttespillere. Aviser driver med selvsensur for å ikke såre noen i Kreml.

Den 16. mars 2022 sa Putin at Vesten setter sin lit til «femtekollonnister, eller forrædere – de som tjener penger her, men bor der borte. Bor - ikke geografisk sett – men måten de tenker på, og deres servilitet til Vesten når det gjelder fakta».

Med andre ord, er en russer uenig med Kremlins linje, så skyldes det ikke at personen tenker selv og kommer til en annen konklusjon. Nei. Han er en «servil tjener» for fienden. En forræder. Putins «femtekollonist» er den nye «folkefienden» som var Stalins begrep på alle som var uenige med ham.

Dette viser også at makteliten i Kreml er mest redde for sitt eget folk, snarere enn en militær trussel fra Nato. Hvilke ideer de kan fange opp fra den fordervede Vesten.

Derfor frykter makteliten også at Ukraina skal bli forført av vestlige tanker. Fordi, hvis det skjer i Ukraina, hvorfor ikke i Russland?

Men det er ikke bare den politiske eliten i Kreml som er opphavet til ideen om Russland som en russisk sivilisasjon som spenner over landegrensene.

Slik Khrono har skrevet, har 900 russiske rektorer et opprop til støtte for Putin.

Dekanen for fakultetet for internasjonale forhold ved Moskvas handelshøyskole, Sergej Karaganof, sa i et intervju med New York Times i juli at Ukraina har blitt et «spydspiss rettet mot hjertet av Russland» og at en konflikt var uunngåelig - det var tilfeldig hvem som kom til å starte den.

Hva er egentlig problemet?

Det at Russland mener Ukraina ikke eksisterer, er ganske utrolig sett fra våre øyne. Uavhengig av hva man måtte mene om ukrainsk historie, så anerkjente Russland ukrainske grenser, ikke bare én gang, men to ganger. Den første gangen var i 1994. Den andre gangen i 2003, signert av Putin personlig.

Vi i den Vestlige verden ser på mellomstatlige traktater nærmest som hellige. Flere av dem har Grunnlovs rang i Norge og går foran norsk lov.

Men Putin og hans innerste krets har rundt midten av 2000-tallet begynt å forstå at den «regelbaserte verdensorden» er en trussel mot deres nasjonale interesser. Den verdensordenen baserer seg på at man ikke uten videre kan gå tilbake på tidligere avtaler. At alle stater har én stemme i internasjonale forhold, uansett hvor store eller små de er. At historien, nasjonale følelser, og det man føler man er berettiget til, fordi man er en stor og mektig nasjon, ikke uten videre gir grunnlag for å bruke maktmidler overfor naboer.

Da Russland var «nede for telling» på 90-tallet og tidlig 2000-tallet var det i deres nasjonale interesser å underkaste seg vestlig liberalisme og vestlig inspirert internasjonal lov. Etter hvert når den russiske økonomien og militærapparet ble satt igjen på beina, er disse en direkte trussel mot det russiske verdenssynet og russsisk suverenitet og uavhengighet - som i forståps som handlingsrom i Europa og Kaukasus.

Det er umulig å forene den vestlige og russiske måten å tenke på. Derfor er «operasjonen» i Ukraina en strid mellom sivilisasjoner – hvilke regler skal gjelde i Europa de neste hundreårene?

Jeg er sikker på at selv om atombomber faller ned over Ukraina, så vil mange fortsatt mene at det er kun en desperat handling fra en gal mann i Kreml som vil beholde makten, og ikke et uttrykk for den russiske viljen.

Men rettferdiggjøringen fra Kreml er forutsigelig og kommer til å være troverdig for russerne flest. Atombombene kommer til å bli forklart som et nødvendig middel for å avslutte krigen og spare flere liv. Slik som USA argumenterte etter at de slapp ned bombene over Hiroshima og Nagasaki.

Soppskyen over Hiroshima var 16 kilometer høy. Foto: 509th Operations Group / US Army