Foto: Charlie Hebdo
Karikaturdrap
«Er det bare meg, eller lukter det sure tær her?»
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Delta i debatten
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Artikkelen fortsetter under annonsen
Satiremagasinet Charlie Hebdo gjør det igjen. De setter sinnene i kok blant iranske ledere etter en serie karikaturer av blant annet Irans øverste leder, ayatolla Ali Khamenei. Den sterkeste tegningen er etter min mening av mannen som går forbi en rekke nakne føtter, som man forstår tilhører mennesker som er hengt av regimet. Er det bare meg, eller lukter det sure tær her, spør mannen i tegningen.
Satiremagasinet har tidligere betalt en høy pris for sine karikaturer. Lørdag er det åtte år siden tolv i redaksjonen ble drept og elleve såret i et terrorangrep etter at de hadde publisert respektløse karikaturer av profeten Muhammed. Likevel fortsetter de ufortrødent. De skriver på lederplass at de vil vise sin støtte til iranske menn og kvinner som risikerer livet for å forsvare sin frihet mot teokratiet som har undertrykt dem siden 1979. Iranske aktivister forfølges og henges etter protestene i kjølvannet av at den kurdiske 22-åringen Mahsa Amini døde etter å ha blitt arrestert av moralpolitiet i Teheran for «feil bruk av hijab».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSatiremagasinets mot står i skarp kontrast til hvordan norske medier håndterte den såkalte «Karikaturstriden» i 2006. Da den danske forfatteren Kåre Bluitgen ikke fant en tegner til sin planlagte barnebok «Koranen og profeten Muhammeds liv» av frykt for reaksjoner fra det muslimske miljøet, trykket Jyllands-Posten 12 tegninger av profeten Muhammed. Dette skjedde 30. september 2005. Men reaksjonene uteble. I så stor grad at en gruppe danske imamer dro til flere land i Midtøsten med både karikaturene fra Jyllands-Posten i tillegg til flere andre som ikke hadde stått på trykk, og som var mer støtende enn tegningene fra Jyllands-Posten. De drev en aktiv kampanje for å fremprovosere reaksjoner, og mente selv at tegningene var et symptom på negative holdninger til muslimer i Danmark og Norden.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
I overgangen fra januar til februar, altså mer enn tre måneder etter den opprinnelige publiseringen, oppsto det voldelige opptøyer flere steder, og over 150 mennesker mistet livet som følge av demonstrasjonene. Både den danske og norske ambassaden i Syria ble angrepet og påtent av demonstranter, og den norske og danske ambassaden i Jakarta, Indonesia ble omringet av et stort antall sinte demonstranter. Telenors kontorer i Pakistan ble angrepet flere ganger og i Afghanistan ble den norske militærleiren i Meymaneh angrepet under en demonstrasjon.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet tok omtrent fem minutter fra Dagbladet publiserte hvem jeg var til jeg fikk første drapstrusler.
Den 10. januar 2006 trykket den norske kristenkonservative avisen Magazinet faksimiler av tegningene under overskriften «Ytringsfriheten er truet». Redaktør Vebjørn Selbekk i Magazinet ble drapstruet og måtte gå i dekning. Norske medier satt helt stille, til tross for at både Aftenposten og Dagbladet tidligere hadde publisert faksimiler av tegningene. Selbekks eneste forsvarer var daværende generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, som i likhet med Selbekk ble truet på livet.
Selv var jeg blogger den gangen. Vi var flere bloggere som sammen startet en aksjon for å publisere karikaturene i ytringsfrihetens navn, også fordi vi mente at jo flere som publiserte, jo mindre ville trykket bli på den enkelte. Jeg skrev den gang at den vestlige selvsensuren, aksepten og toleransen for en urett som ikke rammer oss selv må stoppe nå. «Bildet er til støtte for alle undertrykte i alle land som ikke får brukt sin ytringsfrihet av redsel for represalier. Demokratiske rettigheter skal aldri tas for gitt, og vi skal aldri bøye av mot trusler om vold og terror».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Er vi ikke villige til å stå opp for fundamentale rettigheter, står vi i fare for å miste dem til fundamentalismen.
Frem til da hadde jeg blogget anonymt, men mente det var feigt å publisere karikaturene uten å stå frem med fullt navn. Det tok omtrent fem minutter fra Dagbladet publiserte hvem jeg var til jeg fikk første drapstrusler fra en anonym telefon. Den natta sov jeg ikke hjemme. Jeg kan bare tenke meg hva Selbekk og Kokkvold gikk gjennom. Debatten om ytringsfrihet, ikke minst ytringsansvar, raste. Vi ble kalt ytringsfrihetsfundamentalister, og beskyldt for å fremprovosere hat og vold. I motsetning til de danske imamene som aktivt drev kampanje i Midtøsten, vil jeg anta.
Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre ga like godt en offentlig unnskyldning til verdens muslimer, og sa også at «ekstremister på begge sider må ta skylden for volden dette utløste». Og igjen, til tross for at både Aftenposten og Dagbladet hadde trykket faksimiler av tegningene tidligere, sa Støre at ingen toneangivende norske medier hadde publisert tegningene. Dagbladet og Aftenposten satt stille. Støre har senere sagt at blasfemi ikke er noe å stå opp for. Stoltenberg-regjeringen la faktisk frem et lovforslag i 2008, som ville erstattet blasfemiparagrafen med en utvidet paragraf mot hatefulle ytringer som ville beskytte trossetninger og livssyn mot angrep. Dette ble trukket etter kraftige protester.
Artikkelen fortsetter under annonsenDen gang var det også lite støtte å hente i befolkningen for forsvar for ytringsfriheten. Bare en av fire nordmenn støtten trykkingen av karikaturene da dette ble målt av InFact i januar 2006. Det var heller ikke akkurat kø i vandrehallen på Stortinget for å støtte frie mediers rett til å trykke karikaturer i ytringsfrihetens navn. Alle holdt kjeft.
Men etter terrorangrepet på Charlie Hebdo i 2015 har debatten snudd. Terrorangrepet utløste massive støttedemonstrasjoner i Frankrike, og siden har debatten dreid seg om nettopp retten til å krenke, harselere og karikere makt og maktpersoner. Det kan hende det av og til lukter surt. Men er vi ikke villige til å stå opp for fundamentale rettigheter, står vi i fare for å miste dem til fundamentalismen. I Iran henges aktivister for å be om frihet fra undertrykkelse. Det fortjener faktisk en karikatur. For de som bruker religion til å undertrykke andre, karikerer selv religionen.
