Jeg er en av «ekkogjengen», Sandra Borch. Tidligere så jeg på landbruket med stor fremtidstro

(Dette debattinnlegget – et svar til Sandra Borchs spalte «Det triste livet i jordbrukets ekkokammer» – ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med).

Jeg vet du ønsket motstemmer til en negativ landbruksdebatt.

Jeg kan kanskje ikke hjelpe deg der, men jeg kan fortelle deg hvordan jeg havnet hit jeg er nå. Det er ikke fordi jeg har gitt opp å yte meg positivt, som jeg virkelig har gjort tidligere.

Det er fordi jeg er motløs, bekymret for fremtiden og direkte sliten av å tenke på hva fremtiden bringer for oss.

Jeg er ikke redd for å ta denne debatten utenfor det digitale rom, men siden det digitale rom gjør det mulig å kommunisere direkte med deg så er det her du får min historie kort summert. Dersom øyekontakt og fysisk oppmøte er å foretrekke, stiller jeg gledelig opp dersom du sender en invitasjon

• Les også på Altinget: Silje Sjursen Skiphamn: Det er en sammenheng mellom konspirasjonsteorier og EØS-motstand

Tilbake til hvordan jeg ble en av gjengen i «ekkokammeret»…

Jeg var som deg, en av de som tidligere så på landbruket med stor fremtidstro. Min samboer og jeg var, og er vel fortsatt per definisjon «unge» med stort pågangsmot. De fleste bygninger og avdelinger på gården er mindre enn 10 år gamle. Vi dyrker mer jord og vi opparbeider mer beiter. Vi har satset på nøyaktig den måten regjeringen og landbruket har lagt opp til gjennom flere år. Vi har gjort det på riktig tid og vi har gjort det med veldig detaljert planlegging av økonomien frem i tid. Vi får det til og vi treffer nesten alle punktene på de planene vi har laget.

Hvordan har vi fått til dette? Ved hjelp av uendelige timer fra hele familien på dugnad. Dugnad til hjelp underveis med bygging av nye fjøs, dugnad i lemminger, dugnad i kalvinger, dugnad på steinplukking og generelt mye arbeid.

Når en har investert og bygger opp en gård fra bunn, er det ikke rom for betalt hjelp ut over avløsertilskuddet en får. Avløsertilskudd er fantastisk det, men det rekker dessverre ikke så langt. Når familien er opptatt med kalving og lemming på våren, skal ofte våronn tas samtidig. Da må en sannsynligvis bruke avløserpengene på traktorkjøringen som skal skje samtidig med alt det andre som skjer på våren. Om sommeren skal fjøset vaskes, dyrene ses etter på beite, de som er inne skal fôres, så er det jo slått også. Igjen må en kanskje ha inn en avløser som jobber parallelt med en selv. Ja, du forstår tegningen.

• Les også på Altinget: Christian Hambro: Illegitim påvirkning av en EØS-debatt er selvsagt tenkelig

Det finnes lykkelige øyeblikk

Jeg kan være enig i en ting etter spalten din i Altinget, alt er ikke vondt og vanskelig i Norsk landbruk. Det finnes lykkelige øyeblikk, det finnes lykkelige uker og til og med lykkelige måneder. Vi får se nytt liv komme til verden, en kalv som tar sine første skritt, ett lam som hopper lykkelig rundt og leker i bingen. Vi får se barna våre vokse opp og forstå hvor viktig det er med samspill med naturen. De får lære hvor viktig det er å jobbe hardt for å oppnå det man ønsker, de får ett samhold med både dyr og den nære familien som jeg faktisk unner alle barn. Barna blir rike på kunnskap, de blir flinke fysisk, de forstår hvor viktig bonden er for at verden skal ha mat på bordet. De får med seg noe i livet som jeg er sikker på at kommer til å ruste dem godt for voksenlivet senere, jeg er sikker på at de faktisk vil bety en forskjell for verden.

Barna blir rike på kunnskap, de blir flinke fysisk, de forstår hvor viktig bonden er for at verden skal ha mat på bordet.

Det de ikke blir rike på er ferier, de får ikke oppleve å ha både en mor og en far som kan følge dem på fotballtrening. De har ikke en far som kan ha fri på julaften. De har ikke en far som kan ha fri i helgene og være med på aktiviteter. Ofte må faktisk helgene brukes til enda mer arbeid, fordi da er det igjen mulig å få hjelp på dugnad av andre som også har en jobb ved siden av.

Det grønne skiftet kan bli farlig

LES SAKEN

Barna har en mor som jobber fullt for å dekke husholdningskostnadene, i tillegg til at hun på «fritiden» skal være med å styre både papirarbeid for landbruksdriften og selve fjøsstellet i travle perioder. De har en far som jobber så mange timer gjennom året at det faktisk ikke er forsvarlig å si det høyt. De har en far som kanskje må avlyse planene i siste liten fordi ett dyr i fjøset har skadet seg. De har en far som ikke kan dra noe sted på våren fordi da skal en passe på nesten 150 dyr som skal kalve eller lemme.

De har en fantastisk god oppvekst. De har mye kjærlighet. De har mat på bordet og en varm seng å sove i. De bor i ett trygt land og de har uendelig mye å være takknemlige for.

Ikke negative, men beskriver virkeligheten

Det de også har er en far og en mor som ofte er slitne og som har jobbet alt for mange timer i døgnet. De har egentlig en mor og far som har stor tro på landbruket.

Jeg kan kjenne meg godt igjen i den positive historien du drar frem om Birger og Marthe, jeg lever den historien. For under 10 år siden var vi gladsaken i lokalavisen om paret som satser, det er egentlig kort tid siden. Samtidig så er 10 år lenge, med uendelig mange arbeidstimer, og liten positiv endring for landbruket. Vi er ikke negative egentlig, vi beskriver dessverre virkeligheten.

Spørsmålet jeg ofte grubler på er;

«Har vi ofret for mye, når vi får igjen så lite?»

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).

Blir vi noen gang «bærekraftige»?

LES SAKEN