Blir vi noen gang «bærekraftige»?

«Bærekraft» er et fantastisk ord. Det er positivt ladet, det utstråler både ansvar og omsorg (bære), og kombinerer det med handlingsevne og besluttsomhet (kraft).

Mange forbinder bærekraft med ett-eller-annet om klima og miljø. Nei. Det brukes overalt – alle bedrifter og organisasjoner må klemme inn litt «bærekraft» i sine strategiplaner. Selv ubehagelige tiltak, som masseoppsigelser, smaker litt bedre, hvis formålet er å gjøre foretaket mer «bærekraftig».

«Bærekraft» kan også brukes både for - og mot - høye avgifter. For og mot norsk kjøttproduksjon. For og mot aksjeemisjoner.

En tilfeldig kveld søkte jeg på «bærekraft» på google, trykket «nyheter» og ville sjekke hva som kommer opp.

Det første som kom opp var en endring i «forskrift om tiltak for et bærekraftig jernbanemarked i forbindelse med covid-19-pandemien».

Det er ubegripelig å se hva den handler om bare ved å se på teksten, men den har noe med EUs fjerde jernbanepakke å gjøre – som ikke nevner verken klima eller miljø med ett ord, vel å merke.

Et annet treff er en artikkel fra Energi og Klimas korrespondent i Brussel, Alf Ole Ask. Han skriver at Europaparlamentet godtar atomkraft og gass som «bærekraftig» likevel. Tidligere var det fy-fy.

Er atomkraft bærekraftig? Eller grønt? Det er det ingen som vet. Atomkraftverket i Essenbach fotografert i mars. Foto: Armin Weigel / NTB / DPA

Men Østerrike, Luxembourg, Portugal og Danmark (og kanskje Tyskland) vil ta saken til EU-domstolen, får støtte av klimaaktivistene, som kaller det «grønnvasking» - fordi verken gass eller atomkraft er fornybart.

Så bærekraftig er altså ensbetydende med fornybart i miljø- eller klimasammenheng? Usikker.

Aker Solutions kaster her med brannfakkel i neste treff på google-lista mi – de mener nemlig at dagens fornybarindustri ikke er bærekraftig på sikt og at staten må inn.

Så den «bærekraftige» bransjen er altså i seg selv ikke «bærekraftig». Dette begynner å bli litt meta.

Finter unna «bærekraft»

Denne forvirringen rundt «bærekraft» er nok årsaken til at ordspinnere i regjeringen klokt holder seg unna begrepet «bærekraft» på sine nettsider når de snakker «det grønne skiftet».

Hvor kommer «det grønne skiftet fra? Kanskje er det en norsk versjon av « EUs grønne vekststrategi», der det blant annet krangles om atomkraft er «bærekraftig» eller ikke? Neppe, denne er fra 2020.

Før Gro Harlem Brundtland introduserte «bærekraftig utvikling», eller «sustainable development» på engelsk, var selve ordet «utvikling» kontroversielt.

Begrepet «grønt skifte» dukket først opp i en twittermelding fra klimaaktivist og redaktør Anders Bjartnes i 2012, før norske politikere, journalister og aktører trykket det til sitt bryst. Begrepet fant inn i både aviser, bøker, forderag til slutt Stortings- og regjeringsdokumenter.

«Det grønne skiftet» ble kåret til årets nyord av Språkrådet i 2015.

Så hva betyr det egentlig? Bjartnes svarte på det selv i sin bok - «En ustoppelig, vedvarende endringsprosess som favner alt som gir større ressursproduktivitet og lavere utslipp.»

Han var også klar på at begrepet forklarer ikke hvordan det skal skje, kun at det vil skje, og «inviterer til en diskusjon om hvordan og hvor fort det skal skje.»

Så politikere og andre aktører kan altså legge hva som helst inn i hva «det grønne skiftet» er. Deretter kan vi diskutere om dette er «grønt» eller ikke.

Grønt?

Men hva er «grønt»? Og blir vi noen gang «grønne»?

Nei, si det. «Grønt» og «det grønne skiftet» virker for meg til å være nye begreper som erstatter den utslitte «bærekraften», etter at alle begynte å bruke den.

For eksempel, Store norske leksikon definerer «grønt skifte» som forandring i mer «miljøvennlig» retning etter FNs bærekraftsmål. Vi kommer tilbake til disse.

I hovedsak, FN setter selv opp tre pillarer for bærekraftig utvikling - økonomisk vekst, sosial inkludering og miljøvern.

I 2016 skrev UiT at det grønne skiftet er blitt «det nye slagordet for utviklingen mot et mer bærekraftig samfunn»

Men «grønt» synes å være en mer radikal variant av «miljøvennlig» og «fornybart». Det er ikke nok at noe er «vennlig» mot miljøet eller «fornybart». For at det skal være «grønt», så det skal ikke påvirke miljøet i det hele tatt.

For eksempel, når det gjelder «grønn energi» så mener forskningsstiftelsen TWI at da snakker vi om energi som er både fornybar, utslippsfri, og i tillegg «unngår gruve- og boreaktiviteter som kan ødelegge økosystemer».

Unge gruvearbeidere i Kongo. Her graver de etter tantal, som er viktig til bruk i elektronikk og batterier i elektriske biler. Foto: Sasha Lezhnev / Enoughproject.org

Vel, i så fall er det nok å ta en titt på mineralgruvene hvor materialene til dynamoer og batterier kommer fra, og si «lykke til».

Sånnsett mennesker som søker etter billig strøm, en god biff og en fin bil, en fornærmelse mot alle «grønne» satsinger. Hvordan skal vi få alt dette uten å påvirke miljøet?

Regjeringen har utarbeidet her et «veikart» som skal vise vei i regjeringens såkalte «Grønne industriløft».

Denne tiltakspakken for industrien er antakelig ikke forfattet av regjeringens gode kommunikasjonsavdelig, for der er ordet «bærekraft» brukt 50 ganger.

Ifølge tiltakspakken, skal vi ha «bærekraftig utvikling», «bærekraftig produksjon», «bærekraftige statsfinanser», «bærekraftig mineralutvinning», «bærekraftige skogbruk», «bærekraftig utnyttelse av naturressurser» i det store og hele, «bærekraftige næringsarealer», «sosial- og miljømessig bærekraft», bare for å nevne, noe, alt dette for en «bærekraftig gjennomføring» av industriløftet.

Her er altså minst åtte forskjellige forståelser av «bærekraft».

Sjekk politikernes jakkemerke!

LES SAKEN

Bærekraftige Gro

Begrepet «bærekraft» har vært kjent i noen århundrer, og kan stamme fra tysk skogbruk på 1700-tallet og tidlige forsøk på å begrense skoghogst - på den tiden var det kritisk mangel på trær enkelte steder, som ble bla. brukt i gruvedrift.

Men det var ingen ringere enn enn Gro Harlem Brundtland som i 1987 fikk begrepet inn i dagligtalen.

Da ledet hun et FN-utvalg som kom med rapporten «Vår felles framtid» som skulle være styrende for «bærekraftig utvikling».

Oslo 27. april 1988. Statsminister Gro Harlem Brundtland med en del av de forskjellige utgavene av boka "Vår felles framtid". Foto: Morten Hvaal / NTB

Brundtland, og hennes kadre med forskere, mente at «bærekraftig utvikling» er kort sagt en utvikling som tilfredsstiller nåværende behov, uten å utfordre evnen til fremtidige generasjoner om å møte sine.

Da Brundtland introduserte «bærekraftig utvikling», eller «sustainable development» på engelsk, så var det ikke uten rabalder. Selve ordet «utvikling» var kontroversielt.

Utvikling av hva da? Utvikling av forbruk? I så fall tok mange til ordet for at «bærekraft» er uforenelig med «utvikling», og kombinasjonen av de to ordene er en selvmotsigelse. Vi måtte ha økonomisk «lavvekst» eller helst «nullvekst».

FN fram til at utvikling og økonomisk vekst er ikke problemet – det er selve løsningen på mange problemer. Dette flyr jo rett i fleisen på de «grønneste» av oss, som mener at økonomisk vekst er selve problemet.

FN så ut til å mene at bærekraft har en økonomisk dimensjon. Uten et fungerende økonomi kan vårt samfunn ikke eksistere, mente de.

I forlengelsen av dette så vil en politikk som er både økonomisk fiendtlig (bremser økonomisk vekst), og menneskefiendtlig (sosial inkludering) ikke fungere.

Et eksempel på det er at solcelleprodusenten REC stanser produksjonen på grunn av høye strømpriser. Samtidig fyrer Europa opp gasskraftverk, kullkraftverk og atomkraftverk i panikk.

Mange vil si at det er Putin som har skylda for høye energipriser og at kull har fått en ny vår - nei, Putin har nok kun fremskyndet det uunngåelige - energibehovet i Europa øker, mens energiproduksjonen går ned. Dessuten kan vi ikke forvente at vi ikke lever i et vakuum - energiforsyningen må tåle politisk ustabilitet.

Jeg tviler derfor sterkt på at det å gjøre fossile energikilder ekstremt dyre eller utilgjengelige, er noe som vil føre til «bærekraft» eller «grønt skifte». Verden trenger mer tid. Så får vi ta de konsekvensene som måtte komme - som å ta imot noen ekstra såkalte «klimaflyktninger».

Svar: Vi blir aldri bærekraftige

En forskningsrapport forfattet av dr. Lisa M.B. Harrington ved Universitetet i Kansas i 2016 har gjort en gjennomgang av hvordan «bærekraft» har vært definert og praktisert de siste tiårene.

Hun konkluderer med at det er ikke mulig å gjøre alt bærekraftig.

Hva som er bærekraftig endrer seg hele tiden, og vi kommer aldri til å kunne nå et punkt hvor vi kan slå oss på brystet og si at «nå er vi bærekraftige».

Slik sett sammenfaller det med det Bjartnes skrev i sin bok; «bærekraft», og i utvidelsen av dette «grønt», er uoppnåelige mål, som vi skal strekke oss etter, men aldri oppnå.

Det er fordi alle systemer er dynamiske. Hva våre behov er og hvordan systemene i samfunnet er, endrer seg konstant og bærekraft blir dermed et mål som stadig beveger seg. Det er ingen endepunkt for våre anstrengelser til å oppnå eller opprettholde det, skriver Harrington.

Fra forskningsartikkelen "Three pillars of sustainability: in search of conceptual origins" Foto: Ben Purvis, Yong Mao & Darren Robinson

I fremtiden så vil uansett hva en du, jeg, en bedrift, en stat, en organisasjon gjør, bli åpen for kritikk om at den ikke er bærekraftig eller bærekraftig nok, eller bli felt under andre begreper i fremtiden, som vil utvilsomt erstatte «grønt».

Resultatet er at jo flere vi blir, må vi i stadig større grad forholde oss til et tyngende «grønt skifte», som aldri tar slutt.

Derfor er det ytterst problematisk å slenge med begrepet «bærekraft» til høyre og venstre, for å rettferdiggjøre og utforme politikk, både hos bedrifter, stater og internasjonale organisasjoner.

Man må være presis med hva man egentlig mener.

Hvis man begrunner politikk med noe man ikke vet hva er, eller har forskjellige oppfatninger om, så må det gå galt.

EU: Vår vannkraft er ikke bærekraftig

Europa står overfor en energikrise og resesjon - elektrisitetsproduserende virksomheter bygges ned samtidig som at alt skal elektrifiseres. Hvordan havnet vi der?

Ikke bærekraftig: Slike inngrep i naturen er ikke bærekraftige, mener EU. BIlde fra Tyssedal vannkraftverk, nå museum. Foto: David40226543 / CC 3.0

Grunnen kan rett og slett være at EU - og Norge - har vedtatt «bærekraftig utvikling» som overordnet mål. Men ingen er enige om hva bærekraftig utvikling er for noe og hvordan det kan oppnås.

Våre europeiske og norske politikere har rett og slett vedtatt en idé, uten å definere noe særlig hva ideen egentlig går ut på, langt mindre komme med tiltak for hvordan realisere den.

Regjeringen skriver om dette selv i sitt «grønne industriløft»

«Mangelen på universelt aksepterte prinsipper for å definere hvilke investeringer som kan regnes som miljømessig bærekraftige, kan gjøre det krevende for investorer å orientere seg i markedet, med et mulig resultat at risiko feilprises og lønnsomme investeringer ikke finner sted».

Det norske trumfkortet

LES SAKEN

Der har EU alltid vært klar på at vannkraft ikke er bærekraftig, på grunn av naturinngrepene dette medfører. Derimot er vindkraft bærekraftig, stikk i strid med hva vi mener her i Norge.

Hvordan harmonerer det med at utenlandskabler og vindturbiner ble solgt inn til norsk publikum, særlig de som stemmer grønt, med at vi skal bidra til «et grønt skifte» i Europa, ved å gjøre norsk vannkraft til «et grønt batteri»?

Helt inntil nylig ble ikke atomkraft regnet for å være bærekraftig heller. Derfor ble den lagt ned. Nå er den det allikevel.

EU prøver å bote på slik forvirring ved å utvikle et «taksonomisystem » der de endelig setter ord på hva de anser som bærekraftig og ikke. Alle bedrifter blir deretter nødt til å drive en massiv innrapportering om deres virksomhet etter EUs kriterier.

Det er en start.

Men det viktigste - hvordan landene skal rapportere, og til hvem, og hva skal EU gjøre med den informasjonen, er fortsatt i det blå.

Én ting er sikkert, norsk vannkraft er ikke «grønn».

Klima - ikke det viktigste for folk

FNs rapporter om «bærekraft» er generelt nedslående lesing. Klima er bare ett av bærekraftsproblemene verden står overfor. Går man tilbake til FN sine bærekraftsmål, finner man ut at det er hele 17 av dem.

Man skulle tro, når man hører dagens politikere, at det å redusere CO2-utslipp er vår viktigste samfunnsutfordring og det viktigste bærekraftsmålet.

Mulig, det men publikum verden over er i alle fall uenig. I en stor undersøkelse gjort av Verdens Økonomiske Forum så sent som i 2021, er bærekraftsmålene 2, 1 og 3 de viktigste, i den rekkefølgen.

Det viktigste er å eliminere sult. Deretter vil de fattigdom. Så kommer tilgang til helsetjenester og rent vann. Når det er på plass, vil folk ha jobb og økonomisk vekst!

Klima er nede på nummer 7. Rett under rett til utdanning.

De 20.000 som svarte på undersøkelsen som mente at disse bærekraftsmålene er de viktigste viser en «oppsiktsvekkende konsensus fra alle regioner i hele verden» skriver forfatterne av undersøkelsen.

De viktigste bærekraftsmålene for folk flest. Klima er på 7-ende plass. Foto: IPSOS

Ja, hvorfor snakker vi ikke om at 730 millioner mennesker lever for under 20 kroner dagen, mens 690 millioner sulter? Dette er 130 ganger Norges befolkning, for å sette det hele i perspektiv.

Allerede før covid-19 døde over 6 millioner barn i året. Over 600 millioner ungdommer er analfabeter. 750 millioner jenter under 18 er blitt giftet bort, hvorav i alle fall 200 millioner med tvang.

Hvor er bærekraften i dette? Hvor er det moralske opprøret rundt dette? Hvor er toppmøtene for å få slutt på dette helvetet?

Nummer fire over det respondentene er mest bekymret over, er tilgangen til vann og sanitært utstyr. Ikke så rart - 1 av 4 helsestasjoner i verden mangler rent vann og 2,4 milliarder mennesker mangler toalett å gjøre fra seg i.

En mann dytter en tralle i Kinshasa. Gjennomsnittsinntekten i Kongo er ca 8000 kroner i året. Mer enn 80 prosent av kongolesere lever på mindre enn 1,25 dollar dagen (11 kroner), som er grensen for ekstrem fattigdom. Foto: Marco Longari / AFP

Vi i Europa klager på høye strømpriser, mens 790 millioner mennesker - to ganger hele Europas befolkning – er uten elektrisitet i det hele tatt.

Men å løse disse utfordringene, er ikke uproblematisk. Hvor mange tonn mineraler må det graves opp for strekke millioner av kilometer med kabler til strømnettet og opprettelse av kraftstasjoner? Og hva skal de drives av?

I forbindelse med klima, skriver FN at for hver 1 grads Celsius i temperaturøkning, reduseres avlinger med fem prosent.

Men hvordan skal vi pløye jorda for å skaffe mat til alle sultne uten å slippe ut klimagasser i prosessen?

Fordi ifølge Global Carbon Project må verden redusere sine CO 2-utslipp med 4 prosent i året, hvert år mot 2050 for å oppnå målene i Parisavtalen - dette tilsvarer en nedstenging av samfunnet på linje med Covid-19-pandemien hvert år de neste 28 årene.

Det hører med til historien at f.eks. India har økt sine utslipp med 6 prosent på ett år. Det er også de som har det høyeste antallet underernærte.

Hvor ble det av befolkningseksplosjonen?

Da jeg var barn, var samfunnsfagsbøkene og undervisningen fulle av referanser til at det blir rett og slett for mange av oss i fremtiden til å oppnå en bærekraftig utvikling. Jeg husker til og med en skoleoppgave der jeg måtte vurdere tiltak i forbindelse med overbefolkning. Det var i 1998.

Forskning viser fortsatt at det mest effektive virkemiddelet mot klimagassutslipp er å ha færre barn. Dette vil spare i snitt 60 tonn klimagassutslipp per år per ufødt barn.

Selv i mindre utviklede land er det anslått at ett barn mindre vil spare minst 7,8 tonn utslipp i året. Så kan man jo spørre seg, hvor bærekraftig er dette. Men statistikk kan man gjøre alt med.

Ett barn mindre vil spare planeten for enormt mye utslipp. Men er dette bærekraftig? Foto: Cmglee / Wynes and Nicholas / Seth Wynes and Kimberly A Nicholas, Environmental Research Letters (2017)

Uansett, i dag snakkes det knapt om dette, ettersom kritiske forskere fant ut at overforbruk er det egentlige problemet, og at verden «tåler» alle oss. De påpeker at klimagassutslipp per innbygger er størst i de industrialiserte landene, mens befolkningsøkningen er størst i de minst utviklede landene (MUL-land).

Enkelte kritikere går enda lenger og mener at det har angivelig kolonialistiske undertoner å gi land med stor befolkningsvekst en del av ansvaret - nettopp fordi den skjer hovedsakelig i de såkalte MUL-landene. De mener til og med - og det samme gjør FN - at MUL-land og andre land som ikke er industrielle drivkrefter, skal få lov til å øke utslippene sine, mens Vesten må dramatisk redusere sine - selv om dette ikke gjør noe med verdens totale klimagassutslipp.

Det grønne skiftet kan bli farlig

LES SAKEN

Det stemmer at konsumet hos mange i velstående land er undøvendig stort, men kritikere overser tallene om at av de 30 mest forurensende landene per innbygger i verden, så er 18 utviklingsland. Men kanskje burde man også ta i betraktning at mesteparten av industrien som produserer varene alle bruker, ligger i nettopp industrilandene. Avskoging, ørkenifisering og plastforurensing er også størst i nettopp MUL-landene.

Brundtland-rapporten skrev at både rikdom og fattigdom er et problem fra et miljøperspektiv. Rikdom kan føre til overforbruk av ressurser. Mens fattigdom fører til rovdrift på nærliggende natur på grunn av lite energi- og ressurseffektive løsninger, som igjen fører til lavere CO₂-opptak, flere oversvømmelser, og så videre.

«Alt henger sammen med alt», som Brundtland sa.

Dessuten, er det noen som har regnet på hvor mye utslippene må øke dersom 6 milliarder mennesker til skal nærme seg de indutrialiserte landenes velstandsnivå?

Det viser hvor enormt komplisert «bærekraft» er.

COP 27-landene ble forrige uke enige om en fondsordning som kompenserer for tap og skade hos land berørte av klimaendringer.

Det er en start, men jeg tviler at å sende helikopterpenger ned til regimer gjennomsyret av korrupsjon og ulikhet vil føre til merkbar effekt på klima eller miljø.

Jordas mest sårbare ressurs er god politisk styring.

Noen må ta en sjefsavgjørelse

Vi må innse at å skyte oss selv i foten med høye avgifter, og følge slavisk EUs energipolitikk, ikke er løsningen på våre utfordringer.

Lett tilgang på regulerbar energi er selve forutsetningen for vår sivilisasjon. Vi kan rett og slett ikke dusje kun når det blåser vind og produsere varer kun når det er mye sol.

Vi kan heller ikke satse på skyhøye strømpriser automatisk fører til investeringer i «grønne» energikilder og næringer. Uten energi stopper alt opp, til og med solcellefabrikkene. Noen sier strømpsaring - men hva er vitsen med å spare strøm når alt vi sparer går til utlandet uansett.

Vi kan heller ikke satse på at det globale markedet alltid vil fungere, noe som både pandemien og kriger har vist oss.

Vi må heller ikke innbille oss at det å fase ut fossile energikilder kan gjøres i én fei. Hvor skal mineralene til batterier, dynamoer og paneler hentes fra? Hvem skal grave etter dem og hvor, og hva skal gravemaskinene drives av?

Det er på tide at noen tar noen sjefsavgjørelser på vegne av Norge, som Norge realistisk kan oppfylle. Bygg ut mer vannkraft eller bygg ut mer atomkraft. Eller havvind. Vi kan og har råd til å betale for det. Så kan resten av verden gjøre som den vil. Det viktigste er at det skjer.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).