Det norske trumfkortet

Det går mot en kald vinter i Europa. 21. oktober møttes de politiske topplederne i EU for å diskutere den pågående energikrisen. Fra venstre Romanias president Klaus Werner Ioannis, Tysklands forbundskansler Olaf Scholz, presidenten for Det europeiske råd, Charles Michel, Spanias statsminister Pedro Sanchez, Frankrikes president Emmanuel Macron, Danmarks statsminister (før årets Folketingsvalg) Mette Frederiksen og Latvias statsminister Krisjanis Karins.
Det går mot en kald vinter i Europa. 21. oktober møttes de politiske topplederne i EU for å diskutere den pågående energikrisen. Fra venstre Romanias president Klaus Werner Ioannis, Tysklands forbundskansler Olaf Scholz, presidenten for Det europeiske råd, Charles Michel, Spanias statsminister Pedro Sanchez, Frankrikes president Emmanuel Macron, Danmarks statsminister (før årets Folketingsvalg) Mette Frederiksen og Latvias statsminister Krisjanis Karins. Foto: Geert Vanden Wijngaert / AP/NTB

I lys av den europeiske energikrisen har Norge nå det aller beste kortet på hånden for å få til gode betingelser for å tre inn i unionen og påvirke den – men det må i så fall skje før olje- og gasskortet forsvinner ut av kortbunken.

Stemmer: Hans Christian Lillehagen
Nestleder, Europabevegelsen Oslo, generalsekretær, Stiftelsen Dam

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

(Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med).

Lenge har det vært åpenbart. Energiressursene er det mest attraktive ved Norge, om man skulle sett landet vårt utenfra. Petroleumsindustrien har de siste tiårene vært vår viktigste inntektskilde. Den har smurt en velfungerende velferdsstat, bygget kompetanse, og sikret sysselsetting og verdiskapning i landet. Den har gitt oss trygghet og et høyt prisnivå – og stor selvsikkerhet.

Europa trenger oss

Europa trenger oss nå, de trenger energien vår. Da vi ble et EØS-land i 1995, var ikke energi en del av avtalen med EU. Få år etter ble gassen likevel en del av det indre markedet, gjennom de tre gassmarkedsdirektivene fra 2000 og senere. Gassdirektivene ble innført uten særlig debatt i Norge, selv om det var svært viktige beslutninger. Disse direktivene skulle liberalisere og trygge forsyningslinjene i de europeiske gassmarkedene, og sikre blant annet at myndighetene ikke satte prismekanismer som hindret markedenes utfoldelse. Equinor ble også delprivatisert på slutten av 90-tallet, ikke uten politisk debatt.

Norge har blitt EUs beste venn. Men hvor lenge kan det vare?

EU hadde nok ønsket andre løsninger om direktivene skulle blitt formulert i dag, ni måneder etter invasjonen av Ukraina og alle sanksjonspakkene mot Russland. Gjennom direktivene og markedsliberaliseringen ble makten avgitt til de private selskapene for prissetting og forsyningskanaler. Det er nå uttalte signaler fra regjeringshold i de fleste EU-land at man ønsker seg en makspris på gass. Politisk styring strider med intensjonene for et fritt fungerende marked, slik gassmarkedsdirektivene satte rammer for. Makspris går ikke krigshisseren Russland med på. Ikke fredelige Norge heller, foreløpig. Statsminister Jonas Gahr Støre sier det er selskapene som setter prisene. Og det er jo slik det fungerer i

dag.

Norge har blitt EUs beste venn

Markedsmekanismene for salg og leveranse av gass i EØS-området har altså ligget fast i over 20 år. Alt dette har Norge egentlig gått med på for lenge siden, etter at EU-kommisjonen bestemte seg for det. Nå ønsker kommisjonsleder Ursula von der Leyen nye løsninger og inviterer norske myndigheter til samtaler. Norge har trukket trumf-kortet, igjen. Høye priser for vår ettertraktede ressurs, vi blir rikere mens Europa sliter og Ukraina er i krig. Norge har blitt EUs beste venn. Men hvor lenge kan det vare?

Med Russland som nabo i det store Barentshavet bør vi være bekymret. Delelinjen har de allerede satt spørsmålstegn ved.

Mange i Norge er skeptiske til norsk medlemskap i EU. Tror vi det blir vanskelig å opprettholde den særnorske velstanden innenfor EU? Spørsmålet er vel om det går an å opprettholde den i særlig grad utenfor EU-fellesskapet. Det kan bli skjørt å kun satse på særordningen som EØS-avtalen er. Jeg tror det vil være fullt mulig å leve gode liv Norge også som EU-medlem. Vi har nå det aller beste kortet på hånden for å få til gode betingelser for å tre inn i unionen og påvirke den. For eksempel å få tilpasninger for å kunne opprettholde vår egen valuta, videreutvikle vårt landbruk, fiskeriene og petroleumsindustrien og den nødvendige omstillingen til grønn energiproduksjon. Selvråderetten og det demokratiske underskuddet, som var så viktig for mange sist gang EU ble debattert skikkelig i Norge.

EU-toget har ikke gått – ennå

Det er mange store spørsmål om den norske EU-tilknytningen, det handler om å sikre tryggheten vår, om å selge varene våre, bygge arbeidsplasser og bevare freden. Hvordan ville vi klart oss uten markedsadgangen til de store europeiske markedene? Hvordan ville sikkerhetspolitikken sett ut uten forpliktende og dyptgående samarbeid i Europa? Med Russland som nabo i det store Barentshavet bør vi være bekymret. Delelinjen har de allerede satt spørsmålstegn ved.

Selv om mange fremdeles vil si at det ikke er riktig tid å løfte debatten om norsk EU-medlemskap nå, så er det såpass mange argumenter som bør veie tungt andre veien. EU-toget går nok ikke fra Norge med det første, men forhandlingskortene med gass og olje vil forsvinne ut av kortbunken om få år.

Spørsmålet blir om vi fremdeles har gode kort igjen når det blir nye runder og kortene skal stokkes og deles ut på nytt.

(Dette innlegget er skrevet i kraft av rollen som nestleder i Europabevegelsen).

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).