Anniken Huitfeldt har sovet i timen – eller enda verre

Utenriksminister Anniken Huitfeldts taushet om dødsfallet til Mahsa Amini, er enten ille eller direkte skammelig, mener ABC Nyheters redaktør.
Utenriksminister Anniken Huitfeldts taushet om dødsfallet til Mahsa Amini, er enten ille eller direkte skammelig, mener ABC Nyheters redaktør. Foto: AFP / OZAN KOSE / Tor Erik Schrøder
Artikkelen fortsetter under annonsen

Er det mer enn mangel på våkenhet som ligger bak utenriksministerens unnfallenhet overfor Iran etter ihjelbankingen av Mahsa Amini (22), så har Norge blitt et land ledet av feiginger.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kommentar: David Stenerud
Redaktør, ABC Nyheter

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tirsdag i forrige uke ble Mahsa Amini arrestert av den patruljerende politienheten som skal påse at kvinner kler seg i tråd med de strenge iranske kodeksene. Hijaben var på, men hun viste hår. Det såkalte moralpolitiet tok henne med, angivelig for å gi henne opplæring i korrekt hijab-bruk.

Hun skal ha blitt slått i politibilen, forteller vitner. Inne på politistasjonen skal mishandlingen ha fortsatt, og hun havnet i koma.

Fredag døde Mahsa Amini på sykehuset, 22 gammel.

Dødsfallet har skapt voldsomme reaksjoner i det persiske prestedømmet. Flere steder i Iran har folk tatt til gatene mot moralpolitiets brutalitet. Dette er modig gjort i et av verdens strengeste totalitære stater.

Flere andre land har også protestert.

«Det som skjedde med henne er uakseptabelt og gjerningsmennene bak dette drapet må holdes ansvarlige», skrev EU i uttalelsen mandag.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men fra norsk hold var det tyst.

Bondevik og dødsdømte Leyla

I desember 2004 jobbet jeg som journalist i Nettavisen, og fulgte en spesiell sak. 19 år gamle Leyla Mafi hadde året før blitt dømt til døden og pisking for «handlinger uforenelig med kyskhet». Nå skulle dommen godkjennes i iransk høyesterett, noe som vanligvis bare var en formalitet.

Leyla er mentalt tilbakestående, og skal intellektuelt være på nivå med en småskoleelev. Oppveksten hennes har vært et eneste stort overgrep. Hun skal ha blitt voldtatt av broren sin og tvunget ut i prostitusjon av sin egen mor da hun bare var åtte år, og hadde som 19-åring tre barn som et resultat av overgrepene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Jenta hadde blitt pisket og satt i fengsel i forbindelse med barnefødsler både som 12- og 14-åring.

Det var ikke mange som skrev om saken, stort sett bare Per A. Christiansen i Aftenposten og jeg i Nettavisen. Den norsk-iranske legen Mahmood Amiry-Moghaddam engasjerte seg sterk, og var den viktigste kilden i dekningen av den tragiske saken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) engasjerer seg også. Dette vil han ikke bare sitte å se på. Så han tar på seg prestekragen, billedlig talt, og kontakter sin kollega i Iran, president Sayeed Mohammad Khatami.

Utenriksminister Jan Petersen (H) engasjerer seg også, og kaller den iranske ambassadøren inn på teppet for å overlevere Norges protest mot dødsdommen.

I mellomjula 2004 blir det klart at Iran opprettholder piskingen av Leyla Mafi. Men de opphever dødsdommen mot henne.

Leyla var reddet. Det politiske presset hadde virket.

Lege og menneskerettsaktivist Mahmood Amiry-Moghaddam forteller i dag at han fulgte Leyla i flere år etter at dødsdommen var avverget, at hun lærte å lese og skrive, og at det gikk etter forholdene bra med henne i tiden etter.

Huitfeldt: «Har ikke blitt spurt»

Kontrasten mellom Bondevik og Petersens handlingskraft i Leyla-saken, og Støre-regjeringen og utenriksminister Anniken Huitfeldts unnfallenhet i Mahsa Amini-saken kunne knapt vært større.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utenriksministeren ytret ikke ett ord om saken før Nettavisen grep tak i henne i New York mandag kveld. Da hadde det gått et døgn siden en frustrert Nettavisen- spaltist Mina Bai hadde fått nok av å vente og spurte: «Hvorfor er ikke utenriksminister Anniken Huitfeldt på banen, og fordømmer drap på en uskyldig kvinne som ble offer for volden til moral- og klespolitiet i den islamske staten Iran?»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er det mulig å være så tafatt og tilbakelent?

Også andre har rukket å komme med kraftig kritikk av Huitfeldt for hennes taushet om saken.

«Hva synes du om denne kritikken, og hva er årsaken til at du ikke har vært ute og kommentert og fordømt dette? » spør Nettavisen i New York.

«Jeg har ikke blitt spurt – dette er første gang jeg er blitt spurt. Og vi slutter oss jo til EUs uttalelser her», svarer Huitfeldt.

«Dette vekker jo veldig stor harme, og derfor vil vi ta dette opp med iranske myndigheter», lover hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Når vil dere gjøre det?» spør Nettavisen.

«Det vil jeg komme tilbake til», svarer utenriksministeren.

Altså, er det mulig å være så tafatt og tilbakelent i møte med en så symboltung, tragisk og viktig sak? Hun er Norges utenriksminister. Hun er tidligere mangeårig leder i Arbeiderpartiets kvinnenettverk.

Om hun sov i timen forrige uke, har hun altså ennå ikke våknet ordentlig.

Jeg skal likevel la tvilen komme henne til gode; at hun bare er søvnig. Det er mer enn ille nok.

Er det andre grunner til at hun ikke reagerer – som berøringsangst utløst av frykten for å kritisere islam, eller redselen for å bidra til «fordommer mot muslimer» – så er det verre.

Da er det skammelig feighet.