Monarkiet er en del av vår kriseberedskap

Frigjøringen: Kronprins Olav får en varm velkomst idet han kommer tilbake til Norge 13. mai 1945. Han blir møtt av store folkemengder på Rådhusplassen. Max Manus i forsetet var bevæpnet livvakt.
Frigjøringen: Kronprins Olav får en varm velkomst idet han kommer tilbake til Norge 13. mai 1945. Han blir møtt av store folkemengder på Rådhusplassen. Max Manus i forsetet var bevæpnet livvakt. Foto: NTB

Monarkiet er ikke en trussel mot demokratiet, det styrker det.

Stemmer: Martin Jacob Kristoffersen
Jurist

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Hver gang Kongehuset har en markering, mangler det ikke på et ras av kronikker og kommentarer som teller dagene til Kongehuset opphører å eksistere. Også et økende antall politikere på Stortinget ønsker å avskaffe monarkiet. Det dukker med ujevne mellom opp Grunnlovsforslag om å avskaffe monarkiet, det siste i september 2020. Rekordmange representater stemte da for, 36 mot 130.

Den politiske eliten og samfunnsdebattant-eliten kjemper likevel en kamp i bratt oppoverbakke. Oppslutningen rundt Kongehuset er på over 80 prosent, og spesielt vår framtid, de unge, vil bevare monarkiet, noe som tilsynelatende kan virke oppsiktsvekkende med tanke på at liberalistiske tanker blomstrer stort sett i den generasjonen. Interessant nok er det de som er nærmest kongen, osloborgerne, som er mest skeptiske til monarkiet, med en oppslutning på «bare» 69 prosent.

«Stakkars» Ingrid Alexandra?

Et nytt argument mot monarkiet har dukket opp i løpet av det siste året; at folk synes synd på de kongelige, og spesielt prinsesse Ingrid Alexandra, som må leve med den byrden å måtte bli dronning, og at hun ikke kan bekjenne seg noen annen religion enn Den evangelisk-lutherske kirke, og ikke noe annet, hva enn det skulle være. Kanskje rastafarianismen eller Det flygende spaghettimonsteret?

Det er også feil. For det første kan hun gjøre som mange kongelige har gjort før henne, og abdisere. Märtha Louise sa fra seg prinsessetittelen. Edvard VIII av Storbritannia er et mer berømt eksempel, som sa fra seg den britiske kronen i 1936, for å gifte seg med sin kjære Wallis Simpson. Dette banet da vei for Dronning Elizabeth II.

Dessuten, allerede seks år gammel svarte prinsesse Ingrid Alexandra at hun ville bli kronprinsesse når hun blir stor. Men hun kan alltids ombestemme seg.

Kong Harald, vår fremtidige dronning prinsesse Ingrid Alexandra og statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) under regjeringens feiring av prinsesse Ingrid Alexandras myndighetsdag i juni. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Kong Harald, vår fremtidige dronning prinsesse Ingrid Alexandra og statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) under regjeringens feiring av prinsesse Ingrid Alexandras myndighetsdag i juni. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

To utfordinger for monarkimotstanderne

Det er to hovedutfordringer for motstandere av monarkiet. For det første fungerer monarkiet, og «alle» er fornøyde med det. Så om det skal avskaffes, er det kun av prinsipielle årsaker. Og vil avskaffelse av Kongehuset få nordmenn til å føle seg bedre? Tvilsomt. Blir Norge som nasjon mer rettsskaffen og mer i takt med våre idealer hvis Kongen må gå? Hodet sier kanskje ja, men hjertet sier nei. Og det er jo våre hjerter Kongen er ment å forene.

Den andre hovedutfordringen er å forklare hva vi skal erstatte monarkiet med. Det er skrevet bøker om temaet, og den diskusjonen er kanskje mer utfordrende enn hvorvidt monarkiet skal fjernes eller ikke.

Det er en diskusjon hvor det finnes mange alternativer. Det enkleste, og noen vil si mest elegante, er å la stortingspresidenten overta den øverste rollen som norsk statsoverhode og den som må signere alle regjeringens beslutninger.

Men det er ikke så enkelt. Stortingspresidenten er valgt av Stortinget selv, og har ikke færre enn fem stedfortredere, «visepresidenter», jfr. Grunnlovens § 73. Deres hovedoppgave er å styre selve Stortinget, være møteledere, og de siste hundre årene har det utviklet seg en praksis om at de aldri skal ta politiske avgjørelser. Skal disse rammene sprenges og skal de nå få vetorett i lovsaker og regjeringens beslutninger? Eller skal de få bare den «sovende» vetoretten Kongen har i dag?

Ingen konge, ingen problemer?

Eller skal Kongen bare skrives rett ut av Grunnloven og la resten være som det er? I praksis betyr det at regjeringen ikke lenger trenger Kongens - eller eventuelt stortingspresidenten(e)s – signatur for sine vedtak, og det er ingen Konge til å velge statsministeren.

Dette er betenkelig med tanke på en krisesituasjon. Hva skjer hvis Stortinget er fastlåst og ute av stand til å danne regjering? Hva skjer i krigssituasjon der regjeringen er ute av stand til å ta avgjørelser? Mer om det lenger ned. Dessuten, siden stortingspresidentene velges av Stortinget, kan vi vinke farvel til en samlende og apolitisk statsoverhode kjent over hele verden.

For å bevare en viss avstand til det politiske spillet på Stortinget og ha samlende effekt, og sørge for at idealet om maktfordelingsprinsippet følges, er derfor en valgt president et annet alternativ. Da må vi ha et presidentvalg (et direkte, eller indirekte som i USA), i tillegg til stortingsvalget. Et lignende system som i Frankrike og USA. Hva blir så kriteriene for å stille til presidentvalget? Skal partiene foreslå sine kandidater, eller skal presidenten være apolitisk, slik Kongen er i dag, og melde seg ut av sine tidligere partier? Det må i så fall grunnlovsfestes.

President-hodepine

Ok, la oss si at vi blir enige om at vi skal ha en president. Hva slags rolle skal han eller hun ha? Skal presidenten velge ut og lede regjeringen? Hva blir forskjellen på president og statsminister da? Eller skal vi bare ha en valgt president og en innenriksminister (er ikke det kommunalministeren da)?

Da betyr det vel at presidenten velger sine ministre selv, og er ikke avhengig av godkjenning fra Stortinget. Eller skal Stortinget godkjenne? Skal de også kunne felle? Eller ikke - farvel til parlamentarismen.

Eller skal presidenten bare være et symbol og bare overta dagens kongefunksjon? Det vil si bare velge regjeringen - på anbefaling fra Stortinget, og signere alle lovvedtak og regjeringens beslutninger. Hva skjer med Kongens veto? Blir den reell, eller kun teoretisk som i dag? Motstandere av monarkiet trekker noen ganger fram et skrekkscenario hvis vår fremtidige konge eller dronning nekter å godkjenne en beslutning eller lov, hva skjer da?

Men hallo, en president løser ikke problemet, hvis han gjør det samme!

Videre, skal statsministerens utøvende makt overføres til presidenten? Eller både Kongens og statsministerens? Hvis presidenten velges direkte, så blir han dermed ikke avhengig av Stortingets flertall i sine utøvende funksjoner. Kun lovgivende - med mindre han får reell vetorett mot lovforslag, da får han en finger med i spillet der også. I tillegg til å velge egen regjering? Da får vi jaggu en mektig president! Ikkeno' tull her.

Eller skal presidenten ha kun en seremoniell og representativ rolle? Men hva er vitsen med å fjerne kongehuset da? Åja, demokratiske prinsipper, så klart.

Kanskje er det best med noe midt imellom, som for eksempel at presidenten skal kunne legge ned veto mot regjeringens og/eller Stortingets beslutninger, og avsette hele regjeringen når han føler for det og/eller tvinge frem nye stortingsvalg, slik som i mange andre land?

Det politiske systemet i Tyskland, Italia, EU og USA. Alle politiske systemer er nøye avbalanserte, og det er ikke sikkert det å fjerne ett av leddene er så enkelt Foto: 111Alleskönner / CC 3.0 / Wikimedia commons
Det politiske systemet i Tyskland, Italia, EU og USA. Alle politiske systemer er nøye avbalanserte, og det er ikke sikkert det å fjerne ett av leddene er så enkelt Foto: 111Alleskönner / CC 3.0 / Wikimedia commons

Her kan vi diskutere i det vide og brede – antakelig i årevis.

Når blir politikerne enige?

Det er viktige spørsmål. Jeg sier ikke at det ikke finnes løsning på disse spørsmålene. Men i andre land er dette avklart over tid, gjerne årtier eller århundrer med et par revolusjoner og noen konstitusjonelle kriser og riksrettssaker på veien. Norge har også hatt sin del av dette – mellom 1814 og 1884 hadde Norge 7 riksrettssaker, altså én gang i tiåret.

Det er faktisk også en reell fare for at denne diskusjonen på Stortinget vil vare i årevis og være temmelig splittende. Slike grunnlovsendringer må godkjennes av to stortingsvalg, og vinden kan skifte brått fra den ene stortingsperioden til den andre.

Det kan også oppstå situasjoner som i mange andre land - etterpå kan det bli tvil om hva den nye lovteksten i Grunnloven faktisk sier om maktfordelingsprinsippene, spesielt når lovteksten blir vag og uklar, noe som gjerne er resultatet av motvillige kompromisser i Stortinget. Det var jo strid om tolkningen av Grunnloven som førte til unionsoppløsningen og nesten ny krig med Sverige i 1905.

I 1905 bestemte Stortinget seg for å tolke Grunnloven slik at kong Oscar II ikke lenger var norsk konge. Foto: Frederik Hilfling-Rasmussen / Norges historie fremstillet for det norske folk VI-2. Kristiania: Aschehoug, 1909.
I 1905 bestemte Stortinget seg for å tolke Grunnloven slik at kong Oscar II ikke lenger var norsk konge. Foto: Frederik Hilfling-Rasmussen / Norges historie fremstillet for det norske folk VI-2. Kristiania: Aschehoug, 1909.

Hva skjer da? I andre land er det landets høyesterett eller konstitusjonsdomstol som tar affære. Men i norsk Høyesterett har vært veldig tydelig på at den ikke liker å blande seg inn i maktfordelingen mellom statsmaktene.

Kanskje vi derfor burde opprette en konstitusjonsdomstol?

Jeg som jurist, og sikkert mange andre jurister og politikere synes jo dette er kjempespennende. Jeg har nesten lyst til å fjerne Kongen bare for å finne ut hva som skjer da! Kanskje en ekstra karismatisk politiker drar nytte av kaoset for å ta makten, som Macron, eller Trump.

Okkupanter satt sjakk matt av Grunnloven

Men i tillegg forbigår kritikere en stor del av monarkiets rolle. Monarkiet viser sin sanne nytte når landet står overfor en nasjonal og konstitusjonell krise. Vi har kanskje blitt vant til at ingenting spennende skjer i vår avkrok av verden, men både 22. juli, coronapandemien og Putins pan-russiske ambisjoner har vist at det er en naiv tankegang.

Som tungvektsbokseren Mike Tyson sa, «alle har en plan, fram til de får et slag i trynet». Kongemakten har vist seg å beskytte nasjonens eksistens når landet får et slag i trynet - som i 1940. Og også faktisk allerede i 1814 da Christan Frederik ble valgt til monark.

Hvorfor er det slik egentlig?

La oss tenke oss en Norge i krise. En fremmed makt, enten ved strategisk overfall, eller ved hybridkrigføring, tar kontrollen over Stortinget og regjeringskontorene. Den valgte regjeringen blir oppløst og flykter eller spres for alle vinder. Aggressoren forlanger at militæret og folket gir opp motstanden. En forrædær, en ganske populær en sådan, tar initiativet til å danne regjering. Eventuelt danner okkupanten et administrasjonsråd. Dette bekreftes av et Høyesterett under press, men så begynner også de å krangle seg imellom.

Alle de tingene skjedde i 1940.

Monarken er i dette scenarioet en stor snubletråd. Det var derfor tyskerne ofret flere tusen sjømenn i et forsøk på å smyge seg inn i Oslofjorden.

Det er nemlig Kongen, eller Dronningen, som er har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt. Det går klart fram av Grunnlovens § 25. Det står også uttrykkelig at den må ikke overlates i fremmede makters tjeneste. Kongen er også den eneste som kan slutte fred etter § 26. Så så lenge Kongen sier «kjemp», ja da kjemper vi.

Det er Kongen eller Dronningen som skal velge «rådet», altså regjeringen, det står nedfelt i Grunnlovens § 15.

Her vil jo jurister påpeke at det har utviklet seg en parlamentarisk praksis, der Kongen ikke går imot regjeringens ønsker og velger alltid lederen for det største partiet på Stortinget til å danne regjering. Men i vår situasjon så finnes ikke noe regjering mer, eller så har vi flere konkurrerende regjeringer. Og Stortinget er på flukt eller under press. Det er ikke noen annen logisk løsning enn at Grunnloven skal tolkes bokstavelig, og beslutningsmyndigheten reverseres tilbake til Kongen personlig.

Men hva så? Kan ikke bare okkupantene avsette Kongen? Nei, det kan de ikke, ikke legalt i alle fall. Etter Grunnlovens § 5 så kan ikke Kongen lastes eller anklages.

Hva skjedde i 1940?

Her vil kanskje noen tenke rett og slett at «det er makt som er makt», slik Cersei sa i «Game of Thrones», som et svar på at «kunnskap er makt». Okkupantene vil selvfølgelig prøve. Men uten Kongen om bord, så øker sjansen dramatisk for at landet ikke gir seg. Når Kongen sier «kjemp», så vil folk kjempe. Hvilken nordmann vil nekte å høre på Kongen når landet brenner? Ville presidentene Jørgen Kosmo, Olemic Thommessen eller Masud Gharahkhani ha hatt den samme legitimiteten hos befolkningen som kong Harald? Ikke et vondt ord om disse flotte menneskene, men... neppe. Harald er jo Kongen, for Guds skyld.

Dette kan selvfølgelig høres helt absurd ut for oss som er vant til å bo i fredelige Norge. Men vi trenger bare å gå tilbake til krigsutbruddet i 1940. Jeg viser her til Undersøkelseskommisjonen av 1945, Bind I. Statsminister Nygaardsvoll forteller om offiserer som mente det var nærmest forræderi å fortsette kampen mot tyskerne. Kongen var på flukt, og det var fallitterklæring i det norske forsvaret.

«Natten mellom 9. og 10. april rykket en tysk styrke under ledelse av luftattachéen i Oslo, Spiller, over Minnesund mot Elverum for å utføre den gjerning «Blücher»-tyskerne ikke hadde maktet: å sikre seg Kongen og Regjeringen. Norske styrker slo tyskerne tilbake på Midtskogen og sikret dermed konge og regjering handlefrihet.

I samtalen med Kongen og utenriksministeren 10. april krevde Bräuer (tysk ambassadør til Norge, journ.anm.) etter ordre fra Berlin at Kongen skulle gi regjeringen Nygaardsvold avskjed og utnevne Quisling til ny statsminister med en regjering ved sin side som kunne samarbeide med tyskerne. [..]

Saken ble forelagt i statsråd som noen timer etter audiensen ble holdt i Nybergsund, dit de fleste av Regjeringens medlemmer hadde reist i løpet av natten.Kongen erklærte at han ville abdisere om kravet ble godtatt».

Tyskerne med nytt forsøk

Arkivverket følger opp med:

«Ifølge Undersøkelseskommisjonen av 1945 var det mer enn noe annet Kongens motstand mot å utnevne Quisling som førte til at regjeringen enstemmig avvise tyskernes krav. Dokumentet [også kalt "Kongens nei", journ.anm.] er derfor et vitnesbyrd om Kongens uvanlige inngripen i en politisk prosess».

Dette var heller ikke første gang Quisling og tyskerne prøvde å få Kongens samarbeid. Neste dag kom kaptein Irgens fra Oslo med en beskjed fra Quisling personlig, som skrev:

«Quislings regjering anmoder Kongen og det kongelige hus om å komme tilbake til Oslo. Quisling ville stille seg lojal overfor Kongen og foreslå at det i Norge skulle etableres en lignende ordning som i Danmark».

Vidkin Quisling overrekker en fane til politiminster Jonas Lie, 7. september 1942. Foto: Riksarkivet
Vidkin Quisling overrekker en fane til politiminster Jonas Lie, 7. september 1942. Foto: Riksarkivet

Kong Haakon sa det var uaktuelt – han påpekte at i Danmark ble regjeringen sittende og ikke jaget på flukt som i Norge. Hvis Kong Haakon skulle tilbake til Oslo, skulle han ha Stortinget med seg, og det ble dannet en ny regjering på konstitusjonell måte.

Kaptein Irgens meddelte dermed til Jonas Lie – polititjenestemann og politiker for Nasjonal Samling, som ble utnevnt som kommissar for Politidepartementet – senere også for Germanske SS:

«Kongen hadde gitt det eneste svar og det verdigste svar Norges konge kunne gi».

Diplomater på steroider

17. mai 1940 ble det arrangert illegale barnetog og andre former for 17. mai-feiringer over hele landet. En Tønsberg-kvinne fortalte at de sang om Kongen, og ba Gud om å styrke ham med kraft og mot. «Det var som om vi hadde Hans Majestet, Kong Haakon midt i ringen, symbolet på alt som var trygt og godt». Det var hovedsakelig på grunn av Kongen at det ble forbudt for alle å ha radio i Norge. Alle støttet opp mot Kongen, både konservative og kommunister.

Fenomenet er ikke begrenset til Norge. I krigen mot Japan var det ekstremt viktig for USA å få keiserens Hirohitos signatur på overgivelsesdokumentet. Ellers ville nasjonalistiske japanere kjempe videre. I etterkant var det fra andre allierte stort press å avsette Hirohito og dømme ham for krigsforbrytelser. Det var uaktuelt for general Douglas McArthur, da han mente Hirohito var essensiell til å opprette et vennligsinnet styre.

General McArthur fant ut det er mye lettere å styre Japan med keiseren intakt. Foto: Gaetano Faillace
General McArthur fant ut det er mye lettere å styre Japan med keiseren intakt. Foto: Gaetano Faillace

Monarken har en kraftfull representativ makt. Vårt kongehus er «diplomater på steroider». Mesteparten av verden er ikke spesielt demokratisk, og mange av verdens land har ikke kultur for et demokratisk valgt statsoverhode i det hele tatt. Derfor er det mye mer stas å få besøk av Kongen eller Kronprinsessen enn en karrierediplomat. Det er antakelig Kronprinsens sjarm som i stor grad har gitt oss en plass i Sikkerhetsrådet nok en gang. I FN teller aller stemmer like mye!

Monarken har også utvilsomt en viss makt bak kulissene. 40 prosent av de spurte i en NRK-undersøkelse fra 2017 mente at kong Harald påvirker retningen Norge tar gjennom talene sine.

For meg blir det noe smålig å la seg hisse opp over den totale apanasjen til Kongehuset på 25 millioner. Utenrikstjenestens utgiftskonto er på 2,5 milliarder, altså 100 ganger mer. Hvis det er en fornærmelse mot demokratiet å ha et Kongehus, så kan man prøve å se på de kongelige som våre ansatte.