Norges farlige spill i Arktis

Goliat-plattformen i Barentshavet utenfor Hammerfest som produserer gass.
Goliat-plattformen i Barentshavet utenfor Hammerfest som produserer gass. Foto: Jan-morten Bjørnbakk / NTB
Artikkelen fortsetter under annonsen

Norge leker med bjørnen ved å hindre russiske forsyninger til Svalbard.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kommentar: Martin Jacob Kristoffersen
Jurist

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forrige uke ble det skrevet et nytt kapittel i Svalbards historie: Russland mener Norge bryter Svalbardtraktaten og truer med å legge til side delelinjeavtalen mellom Russland og Norge, som fastsetter sjøgrensen på østsiden av Svalbard. Avtalen regulerer i tillegg fiskerisamarbeid og samarbeid om utvinning av petroleumsforekomster.

Hvis Russland sier opp avtalen, drar de med det Norge inn i sin ideologiske krig mot Vesten.

Svalbard og havområdene rundt har lange vært en av Norges største utenrikspolitiske hodepiner – om ikke den største. Kongeriket har brukt enormt mye politisk kapital på å beholde mest mulig suverenitet over øygruppen og havområdene rundt.

En kan lure på hvorfor.

På 1600-tallet var området verdifullt, både på grunn av hvalfangst og pelsjakt. Dansk-norske, samt britiske og andre utenlandske, skip – og pelsjegere på land – var i klammeri og skuddveksling med hverandre. Nederland blandet seg inn og seilte i 1615 opp en flåte med 30-kanoners krigsskip og jagde alle vekk. Spørsmålet om suverenitet over øygruppen kom opp allerede i 1633 i en nederlandsk voldgiftsdomstol uten at saken ble løst.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Maleri av Abraham Storck fra 1690 som viser nederlandske skip ved Svalbard Foto: Stichting Rijksmuseum het Zuiderzeemuseum
Maleri av Abraham Storck fra 1690 som viser nederlandske skip ved Svalbard Foto: Stichting Rijksmuseum het Zuiderzeemuseum

Etter hvert mistet stormaktene og Danmark-Norge interessen, før industrialisering og behov for kull gjorde området igjen spennende på slutten av 1800-tallet.

Så gikk kull av moten. I 2018 hadde Norge samlede utgifter på én milliard kroner på Svabard, og inntekter på 275 millioner. Øygruppen har ikke dyrkbar jord – isbreer dekker 60 prosent av overflaten, 30 prosent er fjell og kun 10 prosent er dekket av vegetasjon. Det ble gjort forsøk på å holde husdyr der mellom 1950 og 1960, men dette ble ikke særlig stor suksess.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå blir norske matbutikker på Svalbard forsynt fra fastlandet med båt hver 14. dag fra april til desember, og levering med fly fem dager i uken, med korttidsholdbare varer som melk, grønnsaker og ferskvarer gjennom hele året.

Ved en full forsyningssvikt må beboere overleve slik hval- og selfangere gjorde for 400 år siden – ved å jakte på sel og hvalross. Det er ikke rart russerne er bekymret for sine bosettinger der!

Artikkelen fortsetter under annonsen
Foto fra Kings Bay-anlegget i Ny Ålesund der den fjerde alvorlige eksplosjonsulykken i King Bay-gruvene på Svalbard skjedde 5. november 1962. 21 mennesker omkom. Stortinget besluttet avvikling av Kings Bay 23. august 1963, og samtidig måtte regjeringen Gerhardsen gå av. Foto: NTB
Foto fra Kings Bay-anlegget i Ny Ålesund der den fjerde alvorlige eksplosjonsulykken i King Bay-gruvene på Svalbard skjedde 5. november 1962. 21 mennesker omkom. Stortinget besluttet avvikling av Kings Bay 23. august 1963, og samtidig måtte regjeringen Gerhardsen gå av. Foto: NTB

Enorme ressurser i havområdene

Det som gjør øygruppen interessant i dag er at på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet ble verden enig om at øyer skaper økonomiske soner svært langt til havs, i alle fall 370 kilometer, eller like langt som kontinentalsokkelen – altså den forlengede skråningen fra kysten, før den stuper ned mot havbunnen.

Selve Barentshavs-området rundt Svalbard er i dag på 772.000 kvadratkilometer, større enn Sverige. Hele Norges landareal er til sammenligning på bare på 385.000.

I disse enorme havområdene, er det funnet både olje, gass, krabber og mineraler på havbunnen. Sistnevnte kan vise seg å være ekstremt verdifullt og viktig dersom vi skal få nok mineraler til elmotorer, batterier, vindturbiner, elektronikk og mer til, i den såkalte «grønne» omstillingen i fremtiden. Hvem skal da få fangstrettighetene rundt Svalbard? Hvordan skal de fordeles? Siden Svalbardtraktaten krever likebehandling av alle signaturland, kan Norge komme i klinsj med både EU og Russland samtidig.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Norge fikk suverenitet over Svalbard mye takket være noen overivrige norske diplomater som kastet seg på fredsforhandlingene i Paris i 1920, som gjorde slutt på 1. verdenskrig. En av dem var sendemann Fritz Wedel Jarlsberg som startet forhandlingene nærmest på egen hånd, før instruksen fra Stortinget kom.

Jarlsberg gravde dypt i franske arkiver, og viste til handelstraktaten mellom Danmark-Norge og Frankrike av 1663, hvor Ludvig IX «Solkongen» så ut til å ha anerkjent Svalbard som en del av Danmark-Norge. Han fant også en lignende anerkjennelse i Lund-traktaten mellom Danmark-Norge og Sverige av 1679. Han fikk til og med et personlig møte med Frankrikes legendariske statsminister Georges Clemenceau, som fikk Svalbard på dagsordenen i Paris 1919.

Den nedsatte kommisjonenskrev at «[..] verden er enig om å få slutt på tilstanden der territoriet ikke tilhører noen, gjennom å gi det en definitiv status».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norge fikk den gangen suverenitet over øygruppen, men samtidig ble øya demilitarisert og Norge måtte sørge for at alle land som signerte traktaten ble likebehandlet både på land og til havs.

«De fire store» ved Fredskonferansen i Paris i 1920: David Lloyd George fra Storbritannia, Vittorio Emanuele Orlando fra Italia, Georges Clemenceau fra Frankrike som fikk Svalbard på dagsordenen, og Woodrow Wilson fra USA. Foto: Edward N. Jackson / US Army Signal Corps
«De fire store» ved Fredskonferansen i Paris i 1920: David Lloyd George fra Storbritannia, Vittorio Emanuele Orlando fra Italia, Georges Clemenceau fra Frankrike som fikk Svalbard på dagsordenen, og Woodrow Wilson fra USA. Foto: Edward N. Jackson / US Army Signal Corps

På den tiden var Russland attpåtil midt i en revolusjon. Den sovjetiske staten var ikke representert i forhandlingene. Noen dager etter undertegnelsen i Paris i 1920, protesterte bolsjevikene, som nylig hadde tatt effektiv kontroll over Russland, og mente den ikke var bindende for Sovjetunionen, siden dette berørte sovjetiske interesser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1920 kalte den russiske avisen Izvestia Svalbardtraktaten for «et ran» og mente at øya Novaja Zemlja var neste på tur til å bli overtatt av Norge. I 1924 gikk Sovjetunionen endelig med på å signere traktaten, mot at Norge anerkjente bolsjevikene og den nye sovjetiske staten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Siden den gangen har UD i mange år vært i noe som kan kalles «diplomatisk munnhuggeri» med flere land om hvordan traktaten skal tolkes, hvor langt sjøterritoriene strekker seg og hva slags regime skal gjelde der. Så når Norge nekter russiske selskaper å frakte varer til Svalbard, i solidaritet med Ukraina og landene som sanskjonerer Russland, leker Norge med den russiske bjørnen, så å si.

Russland kan folkeretten godt – men bryr seg ikke alltid

En av kuriositetene vedrørende lov og rett som regulerer forholdet mellom stater – også kalt folkerett – er at den ikke bare skapes av traktater, men også av statene selv og deres praksis. Så Russland har ikke noe annet valg enn å protestere, og det kraftig, om ikke annet for å få dette «loggført» i historiebøkene.

Russland har demonstrert sin vilje til å insistere på å gjøre det som fram til nå stort sett kun USA har tillatt seg å gjøre ustraffet – å gi litt blaffen i deler av folkeretten i ny og ne. Russland respekterer ikke Ukrainas landegrenser, som de faktisk selv har godkjent. Så veien til ikke å respektere Norges sjøterritorier er ikke lang. De trenger bare et påskudd, et «casus belli», til å selge inn som argument både til sine egne, til verden og til historien.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Foreløpig har dette eksperimentet gått temmelig dårlig. Russland har ikke lykkes å selge inn sin visjon hos FN, og stadig flere land vender Russland ryggen. Folkeretten har dermed vist en disiplinerende effekt overfor Russland, selv om dens formelle organer har sviktet.

Det er ikke slik at russiske politikere ikke er trent i folkerett, tvert imot. Russland har alltid brukt store ressurser på å skolere sine representanter i FNs organer og i utenrikstjenesten.

Konstantin Kosatsjev, senator i Det russiske føderasjonsrådet, er intet unntak. Den 29. juni pekte han på artikkel 3 i Svalbardtraktaten på den russiske chattetjenesten Telegram.

Deler av lamenteringen tol Kosatsjev på Telegram. Foto: Telegram
Deler av lamenteringen tol Kosatsjev på Telegram. Foto: Telegram

Artikkel 3, 3. ledd, sier for eksempel at:

«Der er enighet om, at der ikke i nogen henseende og særlig ikke forsåvidt angår utførsel, innførsel og gjennemførsel skal pålegges nogen av de høie kontraherende parters undersåtter, deres skib og varer nogen som helst byrde eller innskrenkning som ikke kommer til anvendelse like overfor undersåtter, skib eller varer, som i Norge nyder mest begunstiget behandling, idet norske undersåtter, skib og varer i så måte likestilles med de andre høie kontraherende parters og ikke skal behandles gunstigere i nogen retning».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke nogen som helst byrde eller innskrenkningutførsel, innførsel og gjennemførsel av partenes skib og varer, med mindre andre land også har de samme innskrenkningene altså. Her kan man si at det å nekte russiske selskaper å transportere varer til og fra Svalbard gjennom norsk territorium er en ganske mild sanskjon - Russland kan fortsatt seile sine skip direkte fra Murmansk. Men likevel, dette biter russerne seg merke i. Og de har ikke noe annet valg enn å protestere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Presidenten i den russiske nasjonalforsamlingen, Vjatsjeslav Volodin, plukket så opp tråden videre, og ba om at utenrikskomiteen vurdere om Russland skal si opp den såkalte delelinjeavtalen med Norge og avtalen om fiskerisamarbeid i Barentshavet.

Står delelinjeavtalen for fall?

Den såkalte delelinjeavtalen ble til på grunn av to forskjellige syn på hvordan sjøgrensene skal settes. Norge holder fast ved at Norges sjøterritorier skal følge kontinentalsokkelen til Norge og Svalbard. Det er slik det skal gjøres, hvis man skal følge Havrettskonvensjonen fra 1982. Russland har en annen oppfatning, og det er at den i stor grad skal følge en såkalt «sektorlinje», en rett linje mot Nordpolen fra Russlands vestligste punkt, langs lengdegrad 32.04, som «buler ut» til 35.00 ved den såkalte «Svalbard-boksen». Grensen ble fastsatt av i 1926 av Sovjetunionens sentraleksekutivkomité, lenge før Havrettskonvensjonen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Svalbardtraktatens artikkel 1 fra 1920 står det nemlig hvor Svalbardtaktaten gjelder, og det er på alle øyer innenfor en «boks» på kartet.

Den russiske sektrolinjen var opprinnelig også bare en grense for hvilke øyer Russland legger krav på.

Men Russland insisterte likevel på at sektorlinjen setter også Norges grenser for sjøterritoriene østover.

I 2010 presenterte daværende statsminister Jens Stoltenberg stolt delelinjen Norge og Russland hadde oppnådd enighet om. Det norges daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og Russlands utenriksminister Sergej Lavrov som fremforhandlet avtalen. Foto: Heiko Junge / NTB
I 2010 presenterte daværende statsminister Jens Stoltenberg stolt delelinjen Norge og Russland hadde oppnådd enighet om. Det norges daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og Russlands utenriksminister Sergej Lavrov som fremforhandlet avtalen. Foto: Heiko Junge / NTB

Delelinjeavtalen fra 2010 er en kompromiss mellom de to. Russland ser selvsagt på dette som om de velvillig ofret noe, og at de avstod 87.600 kvadratkilometer hav for å avslutte saken med Norge. Så når Norge legger hindringer for russiske forsyninger, fremstilles dette i russiske medier som et slag i ansiktet på president Vladimir Putin og hans indre krets.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norsk UD kontret trusselen om oppsigelse med at delelinjeavtalen er uoppsigelig, fordi den ikke inneholder noen kalusul om oppsigelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Svalbardtraktaten er et tidlig eksempel på regler som er tredd ned over hodet på «stakkars» Russland.

Det er strengt tatt riktig. Det sier også Wien-konvensjonen om traktatretten, og selv ved avtalebrudd er det etter folkeretten spesielt vanskelig å si opp avtaler som fastsetter grenser. Men Wien-konvensjonen om traktatretten åpner opp for å sette en traktat til side i visse tilfeller. Hvem vet hva russerne klarer å fiske opp?

Russland vil likevel være veldig varsomme med å si opp delelinjeavtalen. Det skaper farlig presedens, Russland har tross alt grenselinjeavtaler med andre land også.

Russland vil også sette sine egne krav over Arktis i fare, både nåværende og fremtidige. Russland har dessuten basert sine krav over øyer som Novaja Semlja og Ujedinenija (Ensomheten på norsk), på at de ligger på en forlengelse av av kontinentalplaten fra fastlandet – tilfeldigvis samme argument som Norge har brukt for å hevde suverenitet over havområdene rundt Svalbard!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kan vi stole på «folkeretten» og «regelbasert verdensorden»?

Både USA ved George W. Bush sin kampanje mot regimer i Midtøsten på 2000-tallet, Russland sine kampanjer mot tidligere sovjetrepublikker og NATOs to bombetokter mot Jugoslavia på 90-tallet har satt alvorlig på spissen hva folkerett eller «internasjonal rett» egentlig er for noe, og hva den sier spesielt om statenes suverenitet og hvor «hellige» landegrensene er.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ironisk nok fungerer systemet best hvis grensestrider er mellom land som ingen i FNs sikkerhetstråd har noen særlige interesser i. Saken kan da løses raskt enten i en internasjonal domstol, eller ved et vedtak i Sikkerhetsrådet basert på folkerettslige regler. Så sendes fredsbevarende styrker dit, ferdig med saken.

Det er verre når striden er om områder medlemmer av Sikkerhetsrådet har sterke interesser i, interesser som i tillegg flyr i fleisen på de folkerettslige reglene de selv insisterer andre skal følge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den regelbaserte verdensordenen beskytter småstater, som Norge, og de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen. Men hva skjer når Russland ikke lenger «kjenner sin plass» og respekterer verdensordenen?

Russland sitt angrep på Ukraina er et resultat av Putins frustrasjon over på grunn av hans frykt om at Russland har kommet altfor til kort i den «regelbaserte verdensordenen». Den regelbaserte verdensorden preges av regler som i stor grad er utviklet av de som hadde det meste av både myk og hard makt i det 20. og tidlig i det 21. århundre – USA, EU, og OECD, og kulturen i disse landene, land som vi liker å kalle «Vesten». Til og med Svalbardtraktaten er et tidlig eksempel på regler som er tredd ned over hodet på «stakkars» Russland.

Den regelbaserte verdensorden legger bånd på hva statene kan tillate å foreta seg i utenrikspolitikken, og til en stor grad i innenrikspolitikken. I takt med stadig mektigere internasjonale institusjoner, har den i løpet av 2000-tallet blitt en direkte trussel mot Putins handlingsrom og hans ambisjoner både innelands og utenlands. En lignende tilnærming har Det kinesiske kommunistpartiet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det hjelper heller ikke at klodens eneste supermakt, USA, kan tillate seg å bryte folkeretten av og til med null konsekvenser, for eksempel i Irak, mens når Russland eller Kina gjør noe lignende, så blir de fordømt og sanksjonert av USA og alle deres «vasallstater».

Norge må være forberedt på regelsammenbrudd

Folkerett er derfor et sammensurium av både juss og politikk, og dermed oppstår det problemer når det er på basis av disse ulne reglene verden skal styres! Disse reglene er også de som sikrer norsk suverenitet over Svalbard og sjøterritoriene.

Jussen består av de traktatene som statene har inngått seg imellom, statspraksis som viser hva stater har tatt seg friheter til tidligere uten at andre protesterte for mye, samt hva internasjonale domstoler og organer har uttalt, der FNs sikkerhetsråd er blant de viktigste. Mens politikk-delen er ganske enkelt makt. Både såkalt «myk» makt og «hard» makt. Summen av dette er folkerett, og den egentlige domstolen, det er verdens folk og historien som feller en moralsk dom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det finnes verken Gud eller en allmektig domstol som er i stand til å få det siste ordet for å løse uenigheter mellom statene når stormaktene rykter i tottene på hverandre. Uten Sikkerhetsrådet er de eksisterende internasjonale domstolene avhengige av partenes samtykke, de kan ikke tvinge partene inn til forhandling, og det finnes ingen verdenspoliti som kan sette tvang bak dommene som gis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som sagt er folkeretten og «regelbasert verdensorden» viktigst for småstatene. Montevideo-konvensjonen av 1934, som regnes som et uttrykk for gjeldende folkerett, sier for eksempel i artikkel 4:

«Stater er juridisk likeverdige, nyter de samme rettighetene, og har den samme kapasiteten i å utøve dem. Rettighetene til hver stat avhenger ikke av makten den har til rådighet for å utøve disse, men er basert på det enkle faktum at den eksisterer som en person etter folkeretten».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er egnet til å skape latter blant russiske nasjonalister, inkludert Putin og hans indre krets. Skal en stat som Ukraina, der Russland har så sterke interesser, eller de eks-sovjetiske lilleputtstatene, være «likeverdige» Russland i utenrikspolitikken?

Kina følger også opp – hva slags suverenitet har egentlig et sted som Taiwan? De påstår jo til og med selv at det er Taipei og ikke Beijing som er de rette til å styre Kina!

HA! Ikke narr meg til å le. Deres «suverenitet» er uansett en illusjon – kun gjort mulig ved å være vasallstater til USA, Storbritannia og Frankrike – NATOs atomvåpen-trio.

Putin har vært ganske klar på at han ikke ønsker seg tilbake til sovjettiden. Han vil enda lenger tilbake, til imperietiden. Fra 1870-tallet delte stormaktene Europa mellom seg. Russland, Det osmanske riket, Østerike-Ungarn, Frankrike og Storbritannia holdt Europa i sin hule hånd. En relativt rolig periode, kalt «Belle Epoque», uten kranglete småstater som krevde både det ene og det andre. Dette varte helt fram til utbruddet av 1. verdenskrig, som brøt Europa opp i småstater.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Norge trenger muskler å flexe med

Norge har av Russland lenge vært oppfattet som ganske harmløst. Norge har ikke stått særlig i veien for russiske ambisjoner, landet ligger geografisk og kulturelt sett fjernt fra Moskva og utgjør dermed ingen trussel innenrikspolitisk. Mens det norske samfunnet er undertrykt av pasifistiske krefter som feminisme, humanisme, minimalisme og bråkete minoriteter som krever stadig flere rettigheter, noe som oppfattes som en svakhet i Russland.

Men. Hvis Norge begynner å flexe muskler (de ikke har) i Arktis, og landet preges av anti-russisk retorikk, kan det fort endre seg, og Putin kan bestemme seg for å «sette Norge på plass». Russland passer imidlertid seg for sin akilleshæl, de har historisk vært en flatmark-armé, marinen deres har det gått heller dårlig med (hvem kan glemme de ydmykende tapene mot Japan), det samme sist gang de angrep et skandinavisk land (Finland). Det Russland har, er en nærmest uuttømmelig mengde soldater fra fattige regioner og håndvåpen de kan kaste inn i ethvert problem, med minimale konsekvenser for Putins omdømme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da hjelper det lite å klage på brudd på folkeretten.

Opprettelsen av FN og traktatregimer var ikke det første forsøket på å opprette et «regelbaserte verdensorden». Den hadde sin storhetstid i mellomkrigstiden, på 1920-tallet. Den internasjonale domstolen i Haag – som den gangen het Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie – rakk å løse 56 tøffe saker mellom statsmaktene før andre verdenskrig brøt ut i 1939. Sakene handlet om alt mulig fra grensestrider, handelsstrider, strid om gjennomfart i elv og sjø, og mer til. Blant annet tapte Norge den såkalte Grønland-saken mot Danmark i 1932.

Dette irriterte imidlertid flere og flere lands statsledere. De likte ikke at logiske argumenter, juridisk teori og moral, tolket av dommere og kalde funksjonærer, skulle bestemme hva som var rett og urett og hva en suveren stat har rett til å gjøre på det de ofte mente var sitt eget territorium.

Domstolens og Folkeforbundets oppløsning var starten på 2. verdenskrig. Etter 2. verdenskrig gjorde verden et nytt forsøk, denne gangen med et «Sikkerhetsråd» som skulle sikre at stormaktenes interesser ikke ødela verdensfreden. Vil det fungere denne gangen? Det gjenstår å se.