Skremmende hvordan sannhet og full opplysning har blitt fortrengt i Birgitte- og Baneheia-sakene

Kronikkforfatteren går kraftig i rette med de ansvarlige for etterforskning og rettsprosesser i Baneheia- og Birgitte-sakene.
Kronikkforfatteren går kraftig i rette med de ansvarlige for etterforskning og rettsprosesser i Baneheia- og Birgitte-sakene. Foto: Politiet og NTB

Hvordan var det mulig å ikke etterforske 51-åringen i Birgitte-saken i 1995? Og hva med Baneheia, med kun en usann forklaring, ingen tekniske bevis, som grunnlag for dommen mot Viggo Kristiansen?

Stemmer: Gunnar Øystein Helgevold
Advokat

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

All etterforskning starter med et ønske om å pågripe rett gjerningsmann. I enkelte saker hvor det er stor prestisje, høyt spenningsnivå og markante ledere har vært høyt på banen på feil grunnlag, skjer det noen få ganger merkelige feilkoblinger. Den menneskelige faktor er et interessant fenomen. I noen alvorlige saker obstrueres mulighet for oppklaring når det bastant er enten troens overbevisning eller intet. Det er flere alvorlige saker hvor jeg mener troens overbevisning og ærekjærhet har stengt for sakenes mulige oppklaring.

Det har vært skremmende å registrere hvordan hensynet til eget selvbilde hos lederne har fortrengt sakenes sannhet og fulle opplysning i både Birgitte-saken og Baneheia-saken. Dette gjaldt både på etterforskningsstadiet, pådømmelsesstadiet i både tingrett og lagmannsrett og i perioden etter dommene hvor frivillige og profesjonelle i begge sakene intensivt har stått på for at sakene skal undergis ny etterforskning.

Hvordan var det mulig å ikke etterforske den nå pågrepne 50-åringen i Birgitte-saken i 95? Politiet hadde allerede onsdagen etter drapet blitt informert både fra fornærmede i en overgrepssak og av politiet i Skudesnes. Man ventet til syv måneder etter drapet før man avhørte en moduskandidat som på det tidspunkt og hadde en sikringsdom hengende over seg. Han kunne ikke da redegjøre for alibi og allikevel ettergikk man ikke to alternative alibier. Man sjekket heller aldri bilen hans. I stedet la man det sporet til side et år før man igjen tok et nytt avhør og fikk de samme svar. Heller ikke da sjekket man ut påberopte mulige alibi.

Politiet sjekket han ut av saken uten noen som helst begrunnelse. Hvor mange i etterforskingsgruppa og blant påtalejuristene kjente til dette og den sivilt ansattes bekymringsrapport og hvor mange fortiet dette for forsvarerteamet i to instanser? Og hvorfor stod ikke flere opp med motforestillinger mot etterforskningsleder og lokal tjenestemann sin mangelfulle utsjekkingsrapport? Og hvorfor har ingen bidratt til å få frem premisser til sakens opplysning i alle år frem til pågripelse? Dette til tross for at politiets coldcasegruppe etter å ha sjekket premisser i klartekst sa at fetteren var ute av saken. Skyldes det for langt liv i egen livsløgn og hensyn til egen ære og omdømme? Hadde man tatt tak i dette tidligere kunne den nå siktede 50-åringen vært inne eller ute av saken allerede i forrige årtusen. Hva ble flere tusen overtidstimer brukt til? Kunne muligens Tinadrapet vært unngått om man hadde gått opp hele løpet?

Ville man avdekket funn av DNA fra Andersen på begge jentene om etterforskningen ikke var blitt flyttet til Oslo? Ville man avdekket ytterligere avvik mot øvrige tekniske funn? Ville man ha funnet og opplyst de skjulte anmeldelsene om overgrep fra Jan Helge Andersen?

Hva med Baneheia-saken? Blir fenomenet så interessant at en del av de samme mekanismer gjør seg gjeldene også her? Menneskesinnet har mange fasetter og holdes i sømmelige former under en skjør hinne av sivilisasjonens kjøreregler.

Man hadde kun en usann forklaring fra Jan Helge Andersen, ikke DNA-bevis og heller ingen øvrige tekniske bevis som grunnlag for domfellelsen. Hvis Andersen forklarte seg usant og i strid med de tekniske bevis, kunne det selvsagt ikke gjort VK skyldig i saken om det allikevel kunne vært telefondekning til Eg på åstedet. En usannhet blir ikke sann om en påstått skyldig kunne hatt telefondekning til et åsted. Dersom det ikke er DNA fra åstedet fra andre enn Andersen er det ikke bevis mot Viggo Kristiansen. Frem til nå har det ikke vært det.

Kan det være så galt at det var troens overbevisning som ledet til at det og kan ha løpt løpsk i Kristiansand? Jeg hadde og den troen basert på det som fremkom i media den gangen. Politiet la strategisk opp til å avhøre Jan Helge Andersen først. Dernest ble Viggo Kristiansen forsøkt sluset mot Andersens forklaring. Ble teamet rundt og den lokale forankring for sterk? Forutinntatthet, sterke politiledere, en kjent dyktig forsvarer som senere ble tingrettsdommer – og i ettertid har blitt omtalt som hjelpeaktor i saken. Politi, dommer og statsadvokat med tilhold i samme bygg. 4 års strafferabatt i tingretten, 2 i lagmannsretten.

Kan virkelig lyden av rettferdighet ha blitt fortrengt av en slags gruppedynamikk applaudert av en samlet norsk presse, nesten uten motforestillinger? Viggo Kristiansen hadde under gjentatte avhør sagt at han så frem til den dagen politiet fant ut av at de tok feil og at han kunne bli fri.

Og i Baneheia har det vært det motsatte av drahjelp i ettertid. Man fortiet opplysninger om anmeldelser av Andersen for seksuelle overgrep. Politiet i Kristiansand og Statsadvokat argumenterte mot gjenopptakelse over flere år.

Det er ikke plass nok til å gå i dybden. Men det lykksalige i disse sakene er at etterforskningen ble flyttet fra de respektive politikamre som opprinnelig og over tid hadde hatt sakene. Vi skal være takknemlige for at politimester Hans Vik i Sør-vest var villig til å beslutte og opprettholde trykket for at politiet skulle kunne rette opp i en urett og ærlig søke sakens sannhet. Det var flere i politiet som ristet på hodet, trakk på smilebåndet og markerte tommel ned for forsøket på å oppklare saken. Vik må ha anstrengt seg for å opprettholde bevilgninger til sakens etterforskning over tid slik at politiet kan utføre sitt samfunnsoppdrag. Det har krevd både analytiske evner, uholdenhet og sterk rettferdighetssans.

Likeledes skal man være glad for flertallets grundige redegjørelse i Gjenopptakelseskommisjonen i Baneheia-saken og riksadvokatens senere avgjørelse om å flytte etterforskingen til Oslo. Ville man avdekket funn av DNA fra Andersen på begge jentene om etterforskningen ikke var blitt flyttet til Oslo? Ville man avdekket ytterligere avvik mot øvrige tekniske funn? Ville man ha funnet og opplyst de skjulte anmeldelsene om overgrep fra Jan Helge Andersen?

Jeg håper man ettergår flere alternativer i Lørenskogforsvinningen. Det ble brust for mye i lykkerus over eget trofe da deler av pressen åpenbart var invitert til pågripelsen av siktede i saken. Den delen av etterforskningen er sikkert gjort med røntgenblikk over disse årene.

Jeg håper og tror at politiet har hatt forsvarlig fremdrift på de øvrige arenaene. Det er ganske mange alternative muligheter til å nøste opp hvem som bortførte Anne Elisabeth Hagen utover det omtalte kryptosporet. Disse alternativer krever 100 prosent innsats for å trenge igjennom. Jeg kan vanskelig forestille meg at de som bruste mest over pågripelsen av siktede i Lørenskogforsvinningen er egnet til å ettergå andre prosjekter enn siktede og kryptosporet. Lørenskogforsvinningen er en sak hvor man har kryptosporing i tillegg til alle de andre innfallsvinkler en etterforskning gir.

Det er fair å mene noe sterkt utifra bevisene. Men det må være fair play. De ansvarlige i både Birgitte- og Baneheia-saken var egentlig uegnet til å søke sakenes sannhet etter at «troens overbevisning» hadde festet seg? Det hjelper ikke med programerklæring i strpl § 226 – siktedes skyld så vel som skyldfrihet – om man i handling viser noe annet. Begge de sakene krevde åpenbart et grundigere arbeid - kun i en liten del av sakene – for å frembringe et klarere faktum. Dette helt uavhengig av den kriminaltekniske utvikling vi har hatt frem til i dag.

Jeg håper inderlig at de som inviterte pressen til pågripelsesfesten og ensidig lekket sine ønskede detaljer fra siktedes og fornærmedes bakrom i Lørenskogforsvinningen har justert seg dersom de og har vært benyttet til å grave i alternative prosjekter.

Sakenes mulige løsninger finnes ofte i alternative tilnærminger i et initialt grundig politiarbeid.

(En noe kortere versjon av denne teksten sto på trykk i Stavanger Aftenblad 2. juli).