Retten til ikke å bli norsk i Norge

Hva betyr det for samfunnet at noen innvandrerne holder fast på ikke å være en del av det? spør ABC Nyheters kommentator. (Illustrajonsfoto).
Hva betyr det for samfunnet at noen innvandrerne holder fast på ikke å være en del av det? spør ABC Nyheters kommentator. (Illustrajonsfoto). Foto: NTB / Shutterstock

Staten sitter med svarteper når innvandrergrupper skal leve i egen kultur med eget språk i Norge. Det demonstreres i Koronakommisjonens rapport. 

Kommentar: Thomas Vermes
Politisk kommentator

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Redaktør Ahmed Fawad Ashraf vakte oppsikt da han i sin artikkel Norsk nok for de svina? erklærte at han ikke lenger vil føle seg norsk.

Han hadde gode grunner til det. Som født og oppvokst her «med ski på beina», opplever han stadig å bli tatt for en fremmed, til tider på fornærmende vis.

På 70- og 80-tallet jobbet jeg sammen med en god del nyinnvandrede pakistanere, faktisk sammen med Ashrafs far blant andre. I et yrke med mye kontakt med mennesker. Våre pakistanske kolleger lærte seg raskt språket, fagorganiserte seg og ble en del av fellesskapet. Noen av dem festet sammen med oss, andre himlet med øynene når de fikk høre at samboende par ikke var gift.

Ashraf tilhører den store gruppa innvandrere eller norskfødte barn av innvandrere som faktisk er, og uansett hva han spissformulerer, ønsker å være en del av landet de (eller vi får jeg si, også jeg kom hit som flyktning) lever i.

Masse smitte blant minoriteter

Men hva betyr det for samfunnet at noen innvandrerne holder fast på det motsatte, nemlig ikke å være en del av det?

En lite omtalt del av Koronakommisjonens rapport sier sitt om det.

Kommisjonen fikk i oppdrag å vurdere myndighetenes håndtering av koronapandemien. Og en av de tingene der stat og kommune, tross sine forsøk, sviktet, var i kommunikasjonen til språklige og kulturelle minoriteter.

Helsemyndighetene kommuniserte rett og slett ikke godt nok med dem på deres eget språk, eventuelt på et enklere språk mer tilpasset deres kultur.

Ingen steder spredte smitten seg som i noen av minoritetsmiljøene. 1,58 prosent av nordmenn uten innvandrerbakgrunn ble ifølge rapporten smittet; 0,07 prosent havnet på sykehus.

Åtte ganger så mange, 12,5 prosent, av folk med pakistansk bakgrunn ble smittet. Hele 20 ganger så mange, 1,38 prosent, måtte innlegges. Somaliere kom hakk i hæl.

Tallene for alle minoritetsgrupper samlet var henholdsvis 4,67 og 0,27 prosent. Det er åpenbart at risikoen for sykdom og smittespredning var større i minoritetsgruppene.

Ikke engang oversettelser er nok

Hvorfor denne skumle smittetrenden blant minoritetsmiljøer kontra resten av befolkningen?

En forskergruppe ved FHI trakk fram 14 ulike forhold. Ett av dem var manglende språkferdigheter. Et annet at de bruker informasjonskanaler på andre måter enn nordmenn uten innvandrerbakgrunn. Mange orienterer seg mot opprinnelseslandets medier. Andre igjen foretrekker muntlig informasjon framfor skriftlig.

Burde det ikke være like selvfølgelig at minoriteter lærer seg å bli en integrert del av samfunnet?

Erfaringene viste at det ikke holdt å bare oversette informasjonen. Det er barrierer knyttet til hvem som blir oppfattet som avsender av budskapet, altså det offentlige Norge, hvordan budskapet er utformet, og hvilke plattformer som blir brukt til formidlingen av det.

Og hva så?

Konklusjonene er at kommune og stat gjorde en for dårlig jobb med viktig kommunikasjon. Millioner i støtte til frivillige organisasjoner, oversettelse av materiale til mange språk og andre offentlige tiltak klarte ikke tidsnok å få gjennomslag hos disse gruppene.

Hva så med minoritetene selv? Saken viser at et stort antall mennesker som frivillig har slått seg ned i Norge, lever så avsondret fra samfunnet at de har behov for, og krav på, tolketjenester og ekstraordinære informasjonskampanjer innrettet språk for språk, folkegruppe for folkegruppe, finansiert av skattebetalerne.

Eller som sosiologen og kommentatoren Kjetil Rolness formulerer det:

«Kroppen deres er på Stovner eller i Sarpsborg, men hodene og hjertene er i Punjab eller på Afrikas horn».

Ansvaret for å takle problemene det skaper, synes å ligge utelukkende på storsamfunnet.

Permanente parallellsamfunn?

Også rundt svineinfluensaen stilte vi spørsmål ved styresmaktenes planer for viktig kommunikasjon. Men ennå er det ikke noen gode planer for å treffe disse gruppene», anklaget leder Akhenaton Oddvar de Leon i OMOD, Organisasjonen mot offentlig diskriminering, i Vårt Land.

«Dette handler om mangfoldskompetanse, som det dessverre finnes lite av. Det er et etterslep i systemet, sammenliknet med virkeligheten», sier OMOD-lederen til Utrop.

Det er altså staten som må skaffe seg mangfoldskompetanse. Burde det ikke være like selvfølgelig at minoriteter lærer seg å bli en integrert del av samfunnet?

Saken er altså at innvandringen forutsetter at forvaltningen utøver parallell kommunikasjon ikke bare på diverse fremmede språk, men på ulike former for kommunikasjon skreddersydd til klans- og andre samfunnsformer.

Dette dreier seg ikke bare om kovidpandemien. Klager på mangelfull tolketjenester hos NAV og i helsevesenet har i årevis versert i media. Også i rettsvesenet må samfunnet finansiere tolking.

Oversettelse og veiledning er naturlig å tilby nyankomne. Men skal man basere seg på permanente parallellsamfunn?

Det er staten som sitter med svarteper

Til det siste: Det norske samfunnet har ikke noe valg.

Staten har etter FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter menneskerettslige forpliktelser til å gi helseinformasjon, i dette tilfelle om korona, uten å diskriminere. Det gir føringer for at alle befolkningsgrupper får lik tilgang til helseinformasjon om pandemier, slår professor Anne Hellum ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo fast i rett24.no.

Hvis ikke staten innfrir rett til helseinformasjon på andre språk for dem som i liten grad behersker norsk, er det ensbetydende med ulovlig diskriminering.

Og da snakker vi ifølge Hellum ikke bare om oversettelse av språk. Det er også krav til metoder for framføring av helsebudskap.

«En informasjonsstrategi, som på papiret er lik for alle, vil erfaringsmessig slå ulikt ut for ulike befolkningsgrupper og således kunne utgjøre indirekte diskriminering», skriver hun.

Informasjonen må derfor også bygge på kunnskap om hva slags informasjonskanaler som er egnet til å nå fram til ulike befolkningsgrupper.

Kort og godt, retten til bosetting i Norge for folk som ikke lærer språket og glir inn i samfunnet, innebærer en tung bør for stat og kommuner. Og kritikken hagler når den offentlige innsatsen ikke er perfekt.

Kravet til en forvaltning som innrettes på mange språk og informasjon tilpasset ulike kulturformer, ser ut til å være absolutt.

I spillet om kommunikasjon i Mangfolds-Norge er det staten som sitter med svarteper.

Thomas Vermes skriver i ABC Nyheter på søndager. Les flere av hans kommentarer her.