Når Sandra Borch nekter fattige land å passe på egen mat

Landbruks- og matminister Sandra Borch (Sp) ble utfordret av SVs Torgeir Knag Fylkesnes under Stortingets muntlige spørretime 25. mai.
Landbruks- og matminister Sandra Borch (Sp) ble utfordret av SVs Torgeir Knag Fylkesnes under Stortingets muntlige spørretime 25. mai. Foto: Javad Parsa / NTB

Det ville du ikke trodd: Støre-regjeringen bruker WTO for å tvinge land til å eksportere matvarene sine.

Kommentar: Thomas Vermes
Politisk kommentator

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Søndag om en uke åpner et sjeldent internasjonalt fenomen: Toppmøte i organet som fremmer frihandel, Verdens handelsorganisasjon WTO.

Alle gode ting er tre. De prøvde å arrangere sitt ministermøte i 2020. Så i 2021. Begge gangene ble det avlyst på grunn av covid-pandemien.

På tredje forsøk er det duket for intense forhandlinger i Genève om landbrukspolitikk, de multinasjonale selskapenes førsterett til medisin- og andre patenter (jfr. covidvaksinen der WTO, med støtte blant annet fra Solberg- og Støreregjeringene til nå har klart å beskytte medisingigantenes enerett), og masse andre spørsmål.

Orden for interessakampene

ABC OM LANDBRUKSSTØTTE I WTO

Hva er WTO? Norge er ett av 164 medlemsland i World Trade Organization, Verdens handelsorganisasjon. WTO har en avtale om regler for internasjonal handel, inkludert begrensning på subsidier og tollsatser.

Landbruksstøtte er ett av mange temaer, men svært viktig for norsk landbruk i og med at tollvern og intern støtte er helt avgjørende for å kunne opprettholde produksjon i et land somNorge.

Skal åpne: WTO-avtaleverket innebærer redusert tollvern og internstøtte. Hvor mye og i hvilken form markedene skal åpnes, har det forgjeves vært forhandlet om siden et ministermøte i Doha, Qatar, i 2001.

Ekportstøtte: På ett område ble WTO-landene enige på ministermøtet i Nairobi, Kenya i 2015. Fra 2021 skal alle direkte eksportsubsidier opphøre. Det fører til et dramatisk kutt for norsk melkeproduksjon, idet eksporten av jarlsbergost opphører.

Internstøtte: Annen støtte til jordbruket blir også redusert. Ulike former for støtte karakteriseres i WTO etter farge, ut fra hvor handelsvridende de angevielig skal være. Slik oppsummerer Norges Bondelag det:

Grønn boks: Støtte som har lite eller ingen handelsvridende effekt. Fungerer ikke som prisstøtte til produsenten, men går til generelle tjenester og direkte utbetaling til produsent.

Gul boks: Handelsforstyrrande støtte, også kalt AMS. I den norske gule boksen ligger grunntilskudd for geit/lam/ull, distrikts- og kvalitetstilskudd for frukt/bær/grønsaker, prisnedskriving for storfé/fjørfé/egg/lam/poteter, transportstøtte (innfrakt) storfé/svin/lam/egg, tilskudd til fruktlager, insemineringsstøtte og transportstøtte for dyrefôr. Og ikke minst markedsprisstøtte.

Marknadsprisstøtta er forskjellen mellom norsk målpris og verdsmarkedsprisen i basisperioden 1986-1988 multiplisert med volum. Alle land som hadde denne typen støtte (28) måtte redusere den med 20 prosent. Noreg endte med et tak for norsk gul støtte på 11. 449 milliarder kr.

Blå boks: Dette er støtte som blir regnet som handelsforstyrrande, men lovlig så lenge den er underlagt eit produksjonsbegrensende program, og oppfyller ett av følgende kriterier: At utbetalinga er basert på et fast areal/avling, eller et fast antall dyr, eller gjelder for 85 prosent eller mindre av basisnivået for produksjonen.

Norsk blå støtte går blant annet til driftstilskudd til melk og kjøttfé, distriktstilskudd til kjøtt, fjørfé og egg, distriktstilskudd for melk og melkeprodukt og kvalitetstilskuddet for storféslakt.

Norsk blå støtte var i 2015 5,2 milliarder kroner.

De minimis: Dette er et slags «frikort» for liten støtte som ikke trenger å bli redusert. Den må utgjøre mindre enn 5 prosent av produksjonsverdien for et produkt. I 2015 var norsk de minimis på 412 mill kroner.

Og her er WTOs egen ordbok for WTO-faguttrykk (engelsk)

Det hele dreier seg om graden av liberalisme, det vil si hvor fri konkurransen skal være for verdens storkapital.

Men også om orden og forutsigbarhet i verdenshandelen. En viktig oppgave for WTO med 164 av verdens land som medlemmer, er å lage kjøreregler for handel med varer og tjenester, rettighetene til patenthavere og som i EØS-avtalen, begrense staters anledning til å subsidiere virksomhet.

Organisasjonen har også et klageorgan der medlemslandene kan få behandlet anklager om brudd på reglene.

For eksempel legger WTOs landbruksavtale grenser for støtte til landbruket, også i et land som Norge, som ikke forstyrrer verdenshandelen med eksport av store mengder landbruksvarer.

Eksportland kan gå til sak mot land som har for høyt tollvern eller for mye offentlig støtte til landets bønder.

Resonnementet er at intern landbruksstøtte skader eksportlandenes interesser på det norske markedet.

Rammene for alle interessekampene blir lagt på WTOs ministermøter, som egentlig skal avholdes hvert annet år.

Milliardærer mot verdens milliarder

Allerede våren 2021 hadde covid-vaksinene skapt ni nye dollarmilliardærer, skriver leder i Attac Norge, Hege Skarrud, i Klassekampen.

Også dette griper WTO inn i.

Du husker kanskje at Norge og mange andre stater pøste enorme summer av skattebetalernes penger inn i rask utvikling av disse vaksinene.

Men det var storselskaper som Pfizer som fikk patentrettighetene og dermed eventyrlige inntekter av den globale helsekrisen.

Solberg-regjeringen ga bort pengene åpenbart uten betingelse om at Norge skulle få vaksiner tilbake. Etterpå ble det framstilt som at Norge ikke kunne få kjøpt vaksinene på markedet uten hjelp fra EU.

Hva har det med WTO å gjøre? Jo, det er her en viktig avtale om patentrettigheter kalt Trips (akronymet for handelsrelaterte aspekter ved intellektuelle rettigheter) sikrer milliardindustriens rettigheter.

Med Trips-avtalen fikk legemiddelselskapene innført regler om privat eierskap over kunnskapen. Før Trips var vaksiner og medisiner sett på som fellesgoder, skriver Skarrud.

I oktober 2020 kunne jeg avdekke at Norge var med på å forhindre at land som Sør-Afrika og India fikk produsere vaksinene i all hast, ved å få lettelser fra patentreglene i Trips.

Intense forhandlinger siden den tid har ikke ført fram. Folkehelsa kommer i annen rekke i WTO, der det kreves enstemmighet.

De siste to ukene før WTO-toppmøtet 12. til 15. juni har ledelsen pålagt forhandlerne å jobbe «døgnet rundt» for å komme i mål med et kompromiss om vaksine-patentet.

Jeg tror det ikke før jeg ser det. Og de er uansett to år – og adskillige dødsfall – for sent ute.

Senterpartiet blir med på vestlig mat-angrep

I striden om tollvern, spillerommet for intern støtte og andre spørsmål om landbruket, snakker vi ikke om to, men over 20 års diskusjoner med liten framgang.

I siste liten før ministermøtet har drøyt 50 land, blant dem Norge, kastet inn et utspill de håper å få gjennomslag for i Genève neste uke:

Å forby restriksjoner på eksport av landbruksvarer.

Hvorfor? Fordi 22 land har innført restriksjoner på eksport av 41 matvarer, etter hva WTOs generaldirektør Ngozi Okonjo-Iweala sa på det økonomiske toppmøtet i Davos.

Som følge av matpriskrisen som har oppstått etter pandemi og krig, vil land som India, Indonesia, Ungarn og andre sikre egen befolkning tilgang til mat ved å ha kontroll på eksporten. India er blant dem som har stanset hveteeeksport og satt et tak på 10 millioner tonn sukker.

Indonesia har stoppet eksport av matolje.

Matsikkerhet til egen befolkning er grunnen de oppgir.

Norges holdning fikk SVs Torgeir Knag Fylkesnes til å utfordre landbruks- og matminister Sandra Borch (Sp) i Stortingets muntlige spørretime 25. mai:

– Jeg står her med et skriv Norge har skrevet under på om at Norge sammen med en rekke andre, rike vestlige land ønsker å innføre et forbud mot restriksjoner på eksport av mat. Land i store deler av verden er i akutt matkrise og har store problemer med å brødfø egen befolkning, innledet Fylkesnes og fortsatte:

– Ett av hovedmålene i norsk jordbrukspolitikk har vært å brødfø vår egen befolkning. Hvorfor vil regjeringen nekte andre land å gjøre det samme?

Sandra Borch unnlot rett å slett å svare på spørsmålet. Bare sjekk referatet her.

For meg lukter dette mer Arbeiderpartiet og utenriksminister Anniken Huitfeldt, enn Senterpartiet. Men det var nå Borch som sto der og ble målbundet.

Og akkurat som Senterpartiet har blitt med på Arbeiderpartiets internasjonale liberalisme i norsk krafthandel, må de henge med også her.

Matsikkerhet kontra fri handel

Forhandlerne i WTO, blant dem Norges delegat, mente på et lukket landbruks-møte 1. juni at det er fornuftig å innse realitetene, og droppe et opprinnelig utkast til ministererklæring. Det var for ambisiøst, ifølge en kilde i Genève.

I stedet foreligger det tre utkast til mer utvannede vedtak. Ett av dem dreier seg om det høyaktuelle temaet matsikkerhet, veid opp mot handelsinteressene.

EU var blant aktørene som mener at man enda sterkere må understreke handel som avgjørende for matsikkerhet. Et annet forslag dreier seg om en langvarig strid, retten u-land har til å bygge opp beredskapslagre.

Eksportland er urolig for at korn fra subsidierte lagre kan selges på markedet til priser under markedets.

Heller ikke på møtet onsdag den 1. ble partene enige. Så WTOs generaldirektør varslet nye, intense møter denne helga.

I WTO sitter vi rundt bordet. Nær bordkanten

Det mangler ikke på andre, kontroversielle temaer for ministrene som møtes for første gang siden desember 2017.

Ett av dem dreier seg om netthandel, der Norge har vært med i en gruppe land som har ønsket å få det temaet på dagsorden.

Frivillige organisasjoner advarer om at temaet ikke er så uskyldig som det høres ut, men vil styrke multinasjonale selskapers grep om data og arbeidslivsforhold. Det går fram av dette brevet til president Biden.

Øverst på teknologiindustriens ønskeliste er krav om fri flyt av data og forbud mot innsyn i kildekoder. Det er en dårlig idé. Vi skal ikke ha avtaler som befester noens monopolrett over fellesskapets ressurser og infrastruktur, skriver Attac-leder Hege Skarrud.

Handelskampanjen er bekymret for en annen del av temaene for WTO-toppmøtet, regler som skal forhindre subsidier til fiskerier. Utkastet vil fremme industrifiskeriene på bekostning av kystfiskere, hevder de.

Frivillige organisasjoner har helt siden opprettelsen av WTO fra 1995 vært kritiske. Men – WTO har langt på vei vært lammet de siste årene. Mangelen på nye avtaler og misnøye med organisasjonen gjør at stormakter i stedet skaper regionale frihandelsavtaler .

Der kan de innføre prinsipper – eller mangel på dem – som de folkelige organisasjonene syns er enda verre. Dilemmaet ble lagt på bordet av Handelskampanjen i 2015.

Og jammen er det et dilemma for norsk folkestyre også. Forhandlinger om internasjonale regler som vil forplikte juridisk, foregår nærmest uten oppmerksomhet og offentlig debatt om hva Norge skal stå for.

For i WTO-ministermøtene sitter Norge rundt bordet. Faktisk enda nærmere bordkanten enn våre naboer som er med i EU. For de må danse etter EU-kommisjonens pipe.

Som Dag Seierstad påpeker i Klassekampen: I WTO forlanger EU at u-land skal åpne for privat EU-selskaper til å drive vannforsyning i deres land, noe Bondevik-regjeringen sluttet seg til.

I mai 2005 vedtok LO-kongressen at Norge må trekke alle krav til u-land om liberalisering av tjenester. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre vakte oppsikt da han trakk alle kravene til markedsadgang som Bondevik hadde stilt.

Er ikke det verdt noe? Våre naboland kan ikke fjøre noe sånt.

Thomas Vermes skriver i ABC Nyheter på søndager. Les flere av hans kommentarer her.