Minstepensjonist-paradokset

Med mindre man endrer reglene vil altså den som garantert nyter godt av minstepensjonsløftet være direktørfruen som hverken har bedt om, eller trenger høyere pensjon, skriver innleggsforfatteren.
Med mindre man endrer reglene vil altså den som garantert nyter godt av minstepensjonsløftet være direktørfruen som hverken har bedt om, eller trenger høyere pensjon, skriver innleggsforfatteren. Foto: Darren Baker / Shutterstock / NTB

Minstepensjonisten kan være hun som har jobbet deltid hele livet – eller direktørfruen. En heving av av pensjonen vil neppe hjelpe den som sliter mest.

Stemmer: Alexandra Plahte
Jurist og leder i Formue Pensjonsrådgivning AS

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Debatten om en økning av minste pensjonsnivået går igjen for fullt. Senest i Debatten på NRK i forrige uke var dette tema.

Men hvem er egentlig minstepensjonisten, og hva er problemet med å øke det minste pensjonsnivået?

Felles for minstepensjonistene er at de mottar minste pensjonsnivå (minstepensjon) fra NAV. Det betyr imidlertid ikke at alt annet er likt.

For å ta ta ytterpunktene:

  1. Den som – til tross for mange år i deltidsstilling – er minstepensjonist i Folketrygden og kun har pensjonen fra NAV å leve av.
  2. Direktørfruen som frivillig har vært hjemmeværende i alle år, fordi man har ønsket det og hatt råd til det.


Begge er minstepensjonister, men deres privatøkonomi er som dag og natt.

Minstepensjonist er ikke nødvendigvis «minstepensjonist»

Jeg tror de aller fleste er enige om at det å kun skulle leve av minstepensjonen fra NAV, er mer enn krevende. Mange er avhengig av supplerende behovsprøvde ytelser i form av bostøtte, sosialstønad og annet.

Intuitivt er det nok lett å tenke at det er fornuftig å øke minstepensjonsnivået generelt, men hva er konsekvensen i praksis?

«Direktørfruen» får ekstra penger på bok – penger hun neppe trenger. Økningen av pensjonen har trolig liten eller ingen betydning for henne i det store bildet.

For den «ordentlige» minstepensjonisten ville imidlertid selv en mindre økning ha stor verdi.

Gitt at han eller hun får effekt av det.

Forholdet mellom hva man får i pensjon dersom man jobber, sammenlignet med om man velger å ikke jobbe må være så stor at de som faktisk kan jobbe jobber.

Dette er nemlig en av de store utfordringene. La meg forklare: Som nevnt er det mange av dem som kun har minstepensjon fra NAV som i dag er avhengig av supplerende ytelser – som bostøtte, sosialstønad og så videre – for å få hverdagsøkonomien til å gå rundt. Ettersom ordningene er behovsprøvde, vil en økning av minstepensjonen i neste runde innebære lavere bostøtte, lavere sosialstønad med videre. Er man enke eller enkemann og mottar såkalt alderspensjon med etterlattefordel, vil også etterlattefordelen reduseres dersom minstepensjonen økes.

Paradokset med hvem av minstepensjonistene som garantert vinner

Med mindre man endrer reglene vil altså den som garantert nyter godt av minstepensjonsløftet være direktørfruen som hverken har bedt om, eller trenger høyere pensjon.

Paradokset er altså at man risikere å bruke store summer av fellesskapets midler for å øke minstepensjonene med det resultat at de som virkelig trenger et økonomisk løft sitter med lite eller ingen effekt av økningen, mens de som ikke har behov for det sitter med uavkortet gevinst.

Effekten på arbeidslinja

Personlig tror jeg få er uenige i at vi må ha et pensjonssystem som er bærekraftig, både sosialt og økonomisk. En generell økning av minste pensjonsnivået vil neppe treffe sosialt riktig. I tillegg vil det unektelig være veldig kostbart. I tillegg kommer konsekvensene det vil kunne få ved at arbeidslinja bygges ned i stedet for opp. Det er tross alt en grunn til at man innførte ny opptjeningsmodell i folketrygden, nemlig at det alltid skulle lønne seg pensjonsmessig og økonomisk å jobbe. Forholdet mellom minstepensjonsnivået og maksimal pensjon var nemlig gått fra 1-4 til 1-2.

Årsaken var at man opp igjennom årene hadde redusert maksimal pensjon, mens man hadde økt minstepensjonsnivåene flere ganger. Det er flere nivåer på minstepensjon avhengig av sivil status, men dersom man for eksempel sammenligner minste pensjonsnivå for en enslig i dag (232.000 kroner) kan selv den med 40 år i arbeidslivet med over én million i lønn se langt etter å få det dobbelt i alderspensjon fra NAV ved fylte 67 år.

Forholdet mellom hva man får i pensjon fra NAV dersom man jobber sammenlignet med om man velger å ikke jobbe må være så vidt stor at de som faktisk kan jobbe jobber. Når jeg skriver «velger å ikke jobbe» er det for å understreke forskjellen på det å ha evne til å jobbe og det å ha vilje til å jobbe. Vi må naturlig nok nok sikre de som ikke har mulighet til å kunne jobbe, en tilstrekkelig god økonomisk trygghet. Selve pensjonssystemet må imidlertid bygge på forutsetningen om at de som kan jobbe jobber; at det alltid skal lønne seg pensjonsmessig og økonomisk å jobbe.

Å bygge opp under arbeidslinja er tross alt ett av de viktigste tiltakene for å sikre oss bærekraftig pensjonssystem. Blir forskjellen for liten er jeg redd mange slutter tidligere enn det vi som samfunn har råd til.

Så hva er så løsningen?

Personlig tror man treffer riktigst med ordninger som treffer målrettet der behovet er størst. Det høres garantert enklere ut enn det nok er i praksis, men en ting jeg føler meg rimelig sikker på det er at løsningen ikke er å bygge ned forskjellene slik at det ikke lenger i tilstrekkelig grad lønner seg økonomisk og pensjonsmessig å jobbe.