Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
13. oktober 2021 gikk Espen Andersen Bråthen – skoløs og i singlet og bevæpnet med pil og bue – inn i sin lokale Coop Extra-butikk i Kongsberg. Han skyter på alt som rører seg, men treffer dårlig.
Den såkalte PLIVO-prosedyren («pågående livstruende vold») blir utløst. Det innebærer handleplikt, og som det heter i instruksen:
«Politiet skal umiddelbart iverksette tiltak mot gjerningspersonen(e) for å få kontroll på disse raskest mulig. Det vil si at første politienhet på stedet skal gå i direkte innsats uten å vente på andre politienheter».
To politifolk bevæpnet med pistol og maskinpistol entrer også etter kort tid butikkens hovedinngang.
Politibetjentene hadde våpnene i posisjon, men så ble de beskutt med piler.
De ble ikke truffet, men trekker seg tilbake. De hadde ikke på seg verneutstyr.
«Mange lurer nok på om han kunne vært stoppet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFor de var to. Han var alene. De hadde skytevåpen. Han hadde pil og bue », skriver VGs kommentator Astrid Meland.
Hendelsesforløpet er stort sett kjent fra før, men bekreftes nå i den pågående rettssaken mot Bråthen i Buskerud tingrett.
Den etter alt å dømme sinnsforvirrede gjerningsmannen greide aldri å ta livet av noen med pil og bue. Siden bevæpnet han seg med kniver og dreper fem uskyldige mennesker. Uten å forskuttere Politihøgskolens evaluering av politiets innsats under aksjonen i Kongsberg, som skal være klar i slutten av juni, er det vanskelig ikke å være kritisk. Fem menneskeliv hadde vært spart om politiet hadde greid å uskadeliggjøre desperadoen mens han tasset rundt med steinalderbevæpning.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenKritikken mot politiet er i stand til å bekrefte inntrykket av et ubestemt og ineffektivt – kanskje til og med feigt – norsk politi som terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011 har bidratt sterkest til å skape.
Artikkelen fortsetter under annonsenDen gang var det ikke «livstruende vold»-instruksen som ble utløst, men «skyting pågår», hvilket ifølge det autoriserte opplæringsprogrammet fra Politihøgskolen innebærer «en ekstraordinær situasjon som krever at tjenestepersonene må kompromisse på egen sikkerhet. Hvis bedre egnet personell ikke er tilgjengelig, må første politipatrulje på stedet gå direkte inn i aksjonsfasen», gjengitt i 22. juli-rapporten (Gjørv-rapporten).
Passiviteten i Kongsberg-aksjonen i 2021 er et ekko fra den fatale fiaskoen 22. juli. 10 år etter. Det er trist, og det er foruroligende.
Det er mange grunner til så ikke skjedde – alt fra dårlig beredskap til sendrektighet med å etterspørre helikopter fra Forsvaret – men Gjørv-rapporten mener den første politipatruljen som ankom Utøya ikke virket innstilt på selv å aksjonere for å stanse massakren på Utøya. De skulle tatt seg over.
I stedet er bildet som har brent seg fast i den norske bevisstheten av politiet som senere tar seg over i en komisk overlastet, rød gummibåt (og, som et sidespor nevnt, dermed likevel satte sikkerheten sin i fare, for hadde den sunket ville det vært vanskelig for de tungt utstyrte politifolkene å holde seg flytende).
Artikkelen fortsetter under annonsenPassiviteten i Kongsberg-aksjonen i 2021 er et ekko fra den fatale fiaskoen 22. juli. 10 år etter. Det er trist, og det er foruroligende.
Artikkelen fortsetter under annonsenIkke for det, vi har også sett politiet være resolutt i møte med livstruende vold. Som 9. november 2021 på Bislett i Oslo, fire uker etter Kongsberg, da en en psykisk syk knivberserker truet tilfeldige, og politiet kjørte ham ned med bil og deretter skjøt ham. Mannen døde og en politimann ble skadd i aksjonen. I dette tilfellet er det grunn til å anta at politiet, ganske ulikt Kongsberg og Utøya, reddet menneskeliv.
I sin kritikk av Gjørv-kommisjonen fra 2014, hevder forsker Juni Herjuaune at det har blitt lagt til grunn en «urealistisk forventning til politiet».
I forbindelse med sin masteroppgave hadde Herjuaune intervjuet en rekke politifolk om deres syn på hvordan farefulle oppdrag skal håndteres. Mange synes det er «vanskelig å oppfylle kravene i handlingsplikten, siden de også må ta hensyn til ordre, kompetanse og egen sikkerhet », heter det i en artikkel fra Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo.
Artikkelen fortsetter under annonsenOg: «Politiet er opplært til å ta hensyn til egen risiko først».
Det er imidlertid ikke det som står i instruksene ved pågående livstruende vold og skyting pågår.
Men er det riktig at nordmenn har høyere forventninger til politiet enn det de leverte på Utøya og i Kongsberg? Selvsagt er det det. Herjuaune har helt rett.
Men hva er konklusjonen? Å senke forventningene, eller å skjerpe politiet?
Det er hardt og vondt å si, men samfunnet vårt holder seg med politi også for å beskytte oss mot terrorister og drapsfolk. Og vissheten om at de vil komme oss til unnsetning i en skarp eller livstruende voldelig situasjon hvis de kan. At de vil risikere livet for deg, eller i hvert fall for barna dine.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet forestiller jeg meg også at de fleste politifolk er innstilt på, om kompetansen er på plass og ordrene er klare. Politimennene fra Kongsberg ga også det inntrykket da de vitnet i retten fredag. Det bare ser ikke helt slik ut fra utsiden, og menneskeliv ble ikke reddet.
Artikkelen fortsetter under annonsenHendelser som 22. juli og Kongsberg bidrar til at befolkningen mister tiltro til politiet. Vi mister respekt for dem. Vi mister tryggheten på at de er der for oss.
Samfunnet vårt har ikke råd ikke flere slike hendelser. Vi kan ikke ha et politi som blir sett på som uforberedt og feigt.
Vi trenger at de er våre helter. De er jo det.
(Endringslogg: En kort referanse til politifolkene fra Kongsberg sine vitnemål i retten fredag 20. mai ble lagt til klokken 13.45 lørdag 21. mai).
