EU til angrep på nasjonal industribygging i klimaskiftet

Tanken er genial, ikke sant?

Det grønne skiftet der vi skal skifte ut fossil energi med sol-, vind- og litt mer vannkraft og enda mindre energisparing, skal ikke bli en belastning for Norge.

Tvert imot, vi skal bruke omleggingen til et elektrifisert samfunn slik at norsk industri blir verdensledende på havvind, batteri- og ammoniakkproduksjon og andre «grønne» verdikjeder. Tusener av gode arbeidsplasser skal oppstå.

Som olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) sa det på den årlige Vinterkonferansen kraftbransjens organisasjon Energi Norge arrangerte torsdag:

Den norske kraft-krigen kan være tapt nå

LES SAKEN

– Vi skal ikke bare kutte vår klimautslipp med 55 prosent innen 2030. Vi skal også øke eksporten vår utenom olje og gass med 50 prosent. Den viktigste ingrediensen for økt eksport er fornybar kraft som vi skal klare å skape nye verdikjeder og økt eksport av. Da er vi avhengig av mer fornybar kraft.

Fabrikk-planer velter som korthus

En opptur trengs sårt for inntrykket av klimaomleggingen. Så langt har vi importert store skadevirkninger av EUs omlegging til grønn klima- og energipolitikk.

Sinnsyke strømpriser i det liberalistiske internasjonale kraftmarkedet Stortinget har lagt Sør-Norge under, som også Aasland er tilhenger av, har hjemsøkt landet.

Det belaster næringslivet og folk flest.

Da vil et grønt industrieventyr gi et løft. Faren er at det blir et luftslott.

For det første fordi politikerne har fratatt ny kraftbasert industri, foreløpig i Sør-Norge, fordelen som har eksistert til nå i form av tilgang til ren energi som er billig.

Allerede nå ser vi tegn i tiden. Onsdag meldte DN at Aker og Statkraft trekker seg fra den enorme klimasatsingen sammen med Yara, der gass skal byttes ut med el i produksjonen av ammoniakk på Herøya. Analytikere regner med at det har med strømprisene å gjøre. Yara går videre med planene alene, vi får se hva som skjer.

Et annet signal fikk vi i november 2021. Da bestemte tre industrigiganter seg for å droppe planene om en batterifabrikk i Norge. Det er nærliggende å tro at kraftprisene bidro til avgjørelsen også der.

Slutt på kraftlandet Norge

LES SAKEN

Fra drøm til mareritt

For det andre kom det onsdag denne uka et kraftig signal fra EU. I Verdens handelsorganisasjon WTO varslet de en sak mot Storbritannia som kan innevarsle et annet stort problem for grønn norsk industrioppblomstring:

Forbud mot å stille betingelser om innenlandske aktører når subsidier deles ut.

Det minner om de «Ti oljebud»: I stedet for å la amerikanske oljeselskaper alene drive butikken, ble det stilt krav om norsk medvirkning.

Også Boris Johnson drømmer om tusenvis av arbeidsplasser i leverandørbransjen til havvind og andre grønne verdikjeder.

Ja, det er mer enn en drøm. Regjeringen der har utformet et subsidiesystem for å bygge opp disse bransjene, og – de har fastlagt at 60 prosent av innholdet i de nye verdikjedene skal komme fra innenlandske leverandører.

Det minner nesten om de «Ti oljebud» som Stortinget klokelig fastsatte i 1971 etter at det var funnet gass og olje på Ekofisk-feltet. Budene fastsatte at naturressursene skulle komme hele nasjonen til gode. I stedet for å la amerikanske oljeselskaper alene drive butikken, ble det stilt krav om norsk og lokal medvirkning.

Det la grunnlaget for den blomstrende gass- olje- og leverandørindustrien som oppsto.

Oljebudene ville neppe vært tillatt i sin helhet i dag som Norge via EØS-avtalen har underlagt seg EUs lover. Men britene har jo med Brexit frigjort seg fra Brussels traktater, forordninger og direktiver.

Nå får vi EUs CBAM på nakken også

LES SAKEN

Ikke lov å forskjellsbehandle utenlandsk

Derimot er britene fortsatt underlagt den globale «EØS-avtalen» Gatt, som bestyres av WTO. Og der er de og alle medlemsland forpliktet til å likebehandle utenlandske og innenlandske aktører.

I sin klage påpeker EU-kommisjonen at Storbritannia gir insentiver til å etablere ny, fornybar energi, hovedsakelig havvind, ved at staten dekker forskjellen mellom de høyere produksjonsprisene for fornybar, og markedsprisen som ellers gjelder.

Problemet er altså at de i regelverket for å tildele slike subsidier, krever at 60 prosent av ressursene som settes inn, er britisk. Det vil EU ha en slutt på.

Men en WTO-tvisteprosess kan bli årelang. Og deres siste instans, appellorganet, er satt ut av spill fordi USA saboterer oppnevningen av medlemmer dit.

Siste ord er ikke sagt.

Norske skattebetalere sponser utenlandsk produksjon

Men det er det for Norge, som også har EØS å forholde oss til. EU trenger ikke å gå til WTO dersom norske myndigheter skulle finne på å dirigere subsidier til innenlandske aktører.

Dermed kan vi ikke vite om det er norsk industri som får tilslaget når havvind og andre avkarboniserings-prosjekter kommer på lufta. For det er forbudt å favorisere egen industri.

Et varsel fikk vi da regjeringen som ledd i sine corona-krisetiltak i fjor vår lot Havforskningsinstituttet få bestille et nytt skip. Tanken var at det skulle gi aktivitet for norske verft.

Det hele endte med at skattekronene våre gikk til et nederlandsk verft.

– Hele forutsetningen for oljepakken var at vi skulle hjelpe norsk industri gjennom coronakrisen. Så velger man et verft i Nederland. Vi krever at hele avtalen omgjøres, sa leder i næringskomiteen på Stortinget, Sps Geir Pollestad, til VG.

Havforskningsdirektør Sissel Rogne gjorde derimot klart at det ikke lot seg gjøre uten å bryte EØS-avtalen.

Gjennom EØS-avtalen, og takket være utenlandskablene, er potensielle investorer i kraftkrevende industri heretter underlagt internasjonale og børspriser på strøm.

Og når vi skal skaffe all den nye fornybare kraften NVE, Statnett og regjeringen ser for seg i det grønne skiftet, må skattebetalerne trå til med subsidier. De kan like gjerne gå til Bulgaria eller Belgia, som til norske aktører.

Når EU-elefantene danser, blir gresset flatt

LES SAKEN

Statsråd Terje Aasland (Ap) kan gjerne vise til regjeringens Hurdalsplattform. Der er målet å øke norsk eksport utenom olje og gass med 50 prosent i løpet av åtte år.

Skal Norge komme i nærheten av det, kan vi ikke la industriprosjekt etter industriprosjekt legges i skuffen, og sende den norske statens subsidier til utenlandske lommer.

Thomas Vermes skriver i ABC Nyheter på søndager. Les flere av hans kommentarer her.