La ikke Putins krig svekke meningsmangfoldet i Norge

Jeg måtte sette fra meg kaffekoppen da jeg hørte NRKs Helgemorgen sist søndag.

Temaet var Vladimir Putins hårreisende krig mot Ukraina, og debatten som hadde gått forut i Norge. Mange, blant dem meg i en kommentar her i ABC Nyheter, resonnerte i tida forut med at det var lite trolig at Russland ville gå til krig mot hele Ukraina. Vi tok sørgelig feil. «Jeg la hodet på blokka. Og Putin hogg til», skrev jeg etterpå om min feilaktige hypotese.

Men så, på Helgemorgen, trakk politisk redaktør Frithjof Jacobsen i DN sin konklusjon av det som har skjedd. En konklusjon som burde få det til å støkke i pressefolk – og noen og hver.

Han anklager mye av pressedekningen for å ha redusert seg «til et slags meningstorg hvor alle skulle få komme med ulike tolkninger og meninger», i stedet for å prøve å stå for hva som virkelig skjedde og se på fakta.

Smak på den.

En framstående representant for pressen antyder at det blir feil at «alle» skal få komme fram med ulike syn i norske medier. I stedet skal mediene presentere uomtvistelige fakta til veiledning for publikum.

Kritikk er greit. Men det har oppstått et helt spesielt debattklima der avvikende meninger ikke kan fremmes uten å bli slått i hartkorn med Putin.

Jeg er redd aviser og nyhetssendinger i så fall ville blitt slunkne. Det er ikke mange blant oss som kjenner sannheten om tingenes tilstand til enhver tid. De få som mener å gjøre det, er de siste som burde drive med journalistikk. De har jo ingenting å spørre om, men skal dosere sin egen sannhet.

Må bli slutt på alskens syn

Ifølge Jacobsen glemte pressen å se hva som skjedde, og varsle folk om det. Han er langt fra alene om utfall mot de som ikke trodde på nyheter om etterretning fra USA. Også forskere og militæreksperter blir rammet av en slik kritikk.

Men hvem skal avgjøre hva som er den ene, riktige realiteten før fasiten ligger på bordet? Og ønsker vi et samfunn med et slikt orakel, eller autoritet?

Var Jacobsen selv den uomtvistelige sannhetskilde da han søndag kunne fortelle NRKs lyttere at Diplomatiet hadde ikke noen forutsetninger for å lykkes, fordi invasjonen ville kommet uansett. Russland ville angrepet uansett. Det var et narrespill fra russisk side?

Altså: At full invasjon av hele Ukraina var Putins plan A, vedtatt for lenge siden. Er dette et faktum eller en hypotese?

Jeg vil tro fremtidens historikere vil gruble over det spørsmålet.

Julie Wilhelmsen: Det er forstemmende

Den kjente russlandsforskeren Julie Wilhelmsen skriver i Aftenposten at i motsetning til alle de som påstår å hele tiden å ha visst hva som var Putins plan, kunne ikke hun selv med all sin forskning vite.

«Hvorvidt det å utløse invasjonsstyrken som har vært oppstilt rundt Ukrainas grenser siden desember 2021, var Putin-statens plan A, B eller C, kommer vi sannsynligvis aldri til å få vite sikkert.

Vi vet heller ikke om det hadde vært mulig å forhindre dette verst tenkelige utfallet ved å kompromisse på spørsmålet om fremtidig ukrainsk NATO-medlemskap», skriver Wilhemsen og legger til:

«En del røster (mer eller mindre russlandskyndige) i norsk offentlighet har de siste dagene uttalt seg som om de har visst at denne omfattende krigen hele tiden var Putin-statens plan A. Det er forstemmende.

Som om vi nå vet noe vi som forskere bare kan slutte oss til, og som om de som anså angrepskrigen som plan B eller C gjorde det fordi de løper Putins ærend».

Forhenværende statsminister og generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland, bemerker på Facebook at Julie Wilhelmsen tar tak i noe som har forundret ham i det siste. Nemlig at noen hele tiden har visst hva som ville skje i Ukraina, nærmest uavhengig av hva Vesten har gjort de siste 10-20 årene.

«Den uhyrlige påstanden om at Ukraina ikke er en suveren stat, eller ikke fortjener å være det, er et brudd på alt Russland har stått for til nå», slo Jagland så fast i et foredrag i Kristiansand torsdag kveld, der han kom med krass kritikk mot Putins krigføring.

Sannheter fra Washington?

Tilbake til Frithjof Jacobsen som også er fortørnet over at «noen var veldig opptatt av at opplysningene kom fra amerikansk etterretning og dermed ikke var troverdige, og det var diverse eksperter med litt dårlig track record som kunne si at en invasjon ikke skjedde, og så videre».

Når ble det god journalistisk praksis å ikke se kritisk også på det Washington måtte spre til enhver tid?

Strengt tatt vet vi ikke den dag i dag om det vitterlig fantes etterretningsopplysninger fra USA som på forhånd dokumenterte at Putin ville gå til full invasjon.

Meldingene kunne/kan også være en del av USAs psykologiske propagandaapparatet.

Slik vi husker USAs utenriksminister Colin Powell klasket angivelige etterretningsdokumenter på bordet i FN som bevis for det som viste seg å være en falsk anklage om at Iraks president Saddam Hussain satt på masseødeleggelsesvåpen.

Kanskje burde vi lytte til Frithjof Jacobsen anno 2011, da han skrev i VG om lærdommene fra USAs løgn i FN som utløste krigen mot Irak i 2003:

«Curveball-affæren er et godt eksempel på hvordan etterretning kan misbrukes eller gis for stor betydning politisk. Det er også eksempel på hvordan hemmelige tjenester ble brukt for å legitimere en politisk beslutning som i praksis allerede var tatt».

Tenk også på det pussige faktum at til og med forsvarssjef Eirik Kristoffersen var overrasket over at Putin angrep hele Ukraina. Hadde ikke engang han verifiserbare kilder for det som for allmenheten ble presentert som solid amerikansk etterretning?

Og hvem er ekspertene som ifølge Jacobsen ikke burde slippe til i media, eksperter som ifølge Jacobsen har en dårlig track record, altså dårlig omdømme? Har de dårlig omdømme fordi deres påstander ikke stemmer med fasiten for Russlands krig?

Nå skal det holdes kjeft

Mange som har vært tvilende i sine analyser til at det skulle bli full krig, har i ettertid fått høre det. Kritikk er greit. Men det har oppstått et helt spesielt debattklima der avvikende meninger ikke kan fremmes uten å bli slått i hartkorn med Putin.

Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm kaller den slags folk, personifisert ved avisa Klassekampen, for «Putins norske etterplaprere».

At den liberalistiske tenketanken Civita hamrer løs på mennesker som har vært inne på tanken at Russland kan ha reelle bekymringer for sin sikkerhet, er som det skal være. Men skribenten Eirik Løkkes betegnelse «De norske Putin-klakørene» er ikke spesielt vellykket hvis man mener at et godt, offentlig ordskifte er bra i et demokrati.

Raseri og hets svirrer også i sosiale medier.

Som om ikke det er nok, trekker Kristin Ven Bruusgaard ved Oslo Nuclear Project, Universitetet i Oslo, i et innlegg i DN fram at det rett og slett er en sikkerhetspolitisk risiko ved åpen debatt om russlandspolitikk i Norge.

«Russland vil søke å så splid i vestlig samhold knyttet til en slik konfrontasjon. Den norske debatten om norsk russlandspolitikk og balansegangen denne trår kan anses som et mulighetsrom som kan utnyttes », skriver hun i DN 26. februar.

Ja, hvilken konklusjon skal vi trekke av det?

Går vi i retning av å anklage folk på det åpne «meningstorget» for å være Putins femtekolonnister? Bør vi innskrenke «mulighetsrommet» til å så splid ved at forskere, journalister og menigmann med «upassende» meninger blir skviset ut?

Helst ikke. Vi må ikke la Putins grufulle angrepskrig i Ukraina forårsake mindre meningsmangfold i Norge.

Noen har startet oppgjøret mot tanker de ikke liker, noe som krevde et svar. Men nå får vi først og fremst konsentrere oss om solidaritet med Ukraina.

Thomas Vermes skriver i ABC Nyheter på søndager. Les flere av hans kommentarer her.