En russisk demonstrant mot invasjone i Ukraina år en klem av en georgisk meddemonstrant i hovedstaden Tiblisi. Innfelt: Vesterland Ferieparks meddelelse om at de boikotter russere. Foto: Twitter og Facebook
Ikke krum et hår på en vanlig russers hode
Om vi ikke greier å skille russere flest fra Putins despotiske, forrykte og krigerske Russland, anvender vi ikke lenger vår menneskelighet.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Delta i debatten
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Jeg ser så mange sterke bilder nå – fra faktisk bombing (!), familier som forsøker å komme over grensen, folk som tilbringer natten nede ved undergrunnen som i London under Krigen – fordi de frykter bombene. Jeg har sett bildene. Men ett av de mest rørende – og jeg vet ikke hvorfor – jeg holder på å kaste opp – dette er fra den spontane demonstrasjonen i Tbilisi – for georgiere vet at de er de neste – dette. Dette betyr noe. Det er ikke russere. Det er Putins Russland. Dette bildet – han».
Ordene tilhører Høyres stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde på Facebook, og ledsager bildet øverst i denne kommentaren.
Det er et bilde som inneholder så mye. Det inneholder følelsen av skam mange russere føler over Putin og Kremls avgjørelse om å gå til krig mot broderfolket i Ukraina. Og deres medfølelse med dem som blir rammet. Det inneholder også den menneskelige godhet, empati og kjærlighet; forståelsen av at krigen i Ukraina ikke er russere flest sitt ansvar. Det er Vladimir Putins.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Jonas Gahr Støre har ved flere anledninger de siste par dagene vært tydelig på at krigen ikke er russeres ansvar, men deres leders – og ønsker å trygge russere i Norge på at de ikke skal rammes av hat for Putins forbrytelse mot nabolandet og trussel mot hele verdensstabiliteten.
For hat som rammer russere nå er ikke teoretisk eller innbilt. Men det er uhørt og uakseptabelt.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Nei til gjester fra Russland»
Torsdag publiserte en norsk næringslivsaktør følgende tekst i en plakat ledsaget av et kartutsnitt av Russland med en rød ring og strek tvers over.
«Vi på Vesterland Feriepark har beslutta å takke nei til gjester fra Russland inntil videre grunna invasjonen av Ukraina. Vi har spurt booking.com og expedia om det er mulig å stenge for bestillinger fra Russland».
Jeg vet ikke i hvilken grad vestlandsforetaket er nedrent av russiske feriegjester, men det får gå.
Artikkelen fortsetter under annonsenFacebook-bruker Liz Nor, egentlig profilert samfunnsdebattant og tidligere journalist Elisabeth Norheim, svarte imidlertid raskt og knallhardt.
«Boikott Vesterland Feriepark i Sogndal for evig og alltid. Det russiske folk og despoten Putin og myndighetene i Kreml er virkelig ikke to sider av samme sak. Forventer at lokale og regionale medier følger opp denne diskrimineringen av våre søstre og brødre i øst», smalt det.
Vanlige russere i Norge ønsker ikke krig. Vanlige russere er våre venner.
Svaret fra daglig leder Arne Glenn Flåten i Vesterland Feriepark er ikke i stand til å imponere noen.
«Jeg har ingenting imot russere. Vi ønsker bare å sende et signal og påvirke dem som kan påvirke. (...) Det går utover uskyldige. Men konsekvensen er minimal. Jeg tror ikke Liz Nor forstår meg».
Russerne og Finnmark
Selv er jeg fra Finnmark. Her er forholdet til russerne et annet enn i store deler resten av landet.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er det grunner til, og jeg har skrevet litt om det før.
I en bokhylle i stua i mitt barndomshjem på 70- og 80-tallet sto et lite etui. Sirlig skåret ut av et trestykke, med en intrikat låsmekanisme til et skyvelokk. Etuiet var til sigaretter, men det var aldri sigaretter i det. Det hadde et årstall innskrevet på fremsiden: 1943. Sigarettetuiet var gitt til min bestemor av en russisk fange på Svartnes i Finnmark. Det var en takk for mat hun hadde stukket til ham.
Artikkelen fortsetter under annonsenFangen som hadde laget det lille etuiet til min farmor, var en av 10.000 avmagrede russere som jobbet seg i stykker i tysk tvangsarbeid i Finnmark under krigen. De bygde flyplasser og gravde grøfter, bar stein og kjørte jord. En fjerdedel av dem døde av slitet. Sulten. Kulden. Mishandlingen.
Høsten 1944 kom redningen. Friske styrker fra Sovjetunionen marsjerte over grensen og befridde Finnmark. Broderfolket. De vi hadde handlet med i hundrevis av år. De som hadde delt drømmene våre om et klasseløst samfunn tidlig på 1900-tallet og vært våre forbilder. De som hadde ofret så mye.
Artikkelen fortsetter under annonsenDe reddet oss, og trakk seg ut. Nå var de igjen våre helter. Det er de fortsatt, uansett hvor skuffet vi er over det Russland gjør mot Ukraina i dag.
Jobb, kjærlighet, frihet og trygghet
For oss fra Finnmark er ikke Russland en stormannsgal, krigers, brutal despot. Russland er det russiske folk, og det er mange av dem lengst nordøst i landet vårt. Hver tiende kirkenesværing er russer.
La oss fordømme Russlands invasjon av Ukraina på sterkeste måte. Steng grensene, stans handelsforbindelser, energisamarbeid, frys betalingsmidler. Send hjelp, også arsenal, til Ukraina. Gjør alt vi kan.
Men ikke krum et hår på en vanlig russers hode. Et menneske som er i Norge for jobb eller kjærlighet, eller simpelthen fordi hun eller han ikke ønsker å være i et Russland som er blitt mindre og mindre demokratisk, rettssikkert, humant og forutsigbart.
PST må selvsagt ha sine fokus, men for alle oss andre:
Vanlige russere i Norge ønsker ikke krig. Vanlige russere er våre venner. Vanlige russere trenger å vite at vi er deres.
